Saken gjelder Nav Gjøviks tidsbruk ved forberedende behandling av klage 24. februar 2015 over avslag på arbeidsavklaringspenger. Nav Gjøvik ferdigstilte saksforberedelsen 20. juli 2016. Den lange behandlingstiden skyldtes hovedsakelig en teknisk feil i saksbehandlingssystemet. Det følger av folketrygdloven § 21-10 første ledd at saker om folketrygdytelser skal forberedes og avgjøres «uten ugrunnet opphold». Ombudsmannen kom til at saksbehandlingstiden var kritikkverdig lang. Det var alvorlig at den tekniske feilen først ble oppdaget i juli 2016. Ombudsmannen anmodet Nav Klageinstans om å behandle saken så raskt som mulig og å orientere ombudsmannen når klagen var ferdigbehandlet.

Saken gjelder Utlendingsdirektoratets behandling av en søknad fra en iransk statsborger om norsk statsborgerskap. Søknaden ble innlevert hos politiet 11. november 2013. Direktoratet fattet vedtak i saken 7. juli 2016.  Ombudsmannen har kommet til at saksbehandlingstiden på to år og åtte måneder ikke er akseptabel. Direktoratet har heller ikke på en fullt ut tilfredsstillende måte informert parten underveis i saken. Klagerens søknad om statsborgerskap kan følgelig ikke anses å ha blitt håndtert i henhold til de kravene som følger av forvaltningsloven § 11 a og alminnelige prinsipper om god forvaltningsskikk. Direktoratet har beklaget den lange saksbehandlingstiden og at lovnader til klageren om oppdatering ikke ble fulgt opp. Ombudsmannen tar beklagelsen til etterretning. Det bemerkes samtidig at dette er det fjerde tilfellet i år hvor ombudsmannen har rettet kritikk mot direktoratet for lang saksbehandlingstid og mangelfull orientering til parten i saker om statsborgerskap. Det bes om at direktoratet merker seg ombudsmannens vurderinger og konklusjoner i så vel denne saken som i tidligere uttalelser, og at det tas hensyn til dem ved behandlingen av fremtidige saker.

Saken gjelder avslag på en skolestarters søknad om skoleplass i annen kommune enn bostedskommunen. Ombudsmannen har kommet til at det er flere mangler ved Fylkesmannens overprøving av kommunens avslag. Vedtakene synes i liten grad å være vurdert etter de kommunale retningslinjene som foreligger. Flere synspunkter fra foreldrene ble ikke vurdert, og vurderingen av barnets beste er ikke tilstrekkelig konkret og individuell. Ombudsmannen ber om at saken behandles på nytt.

Saken gjelder en kommunes tildeling av 20 % driftstilskudd til privatpraktiserende fysioterapeut. Sentrale spørsmål i saken er kommunens saksbehandling og vurdering av søkernes kvalifikasjoner. Samlet sett fremstår kommunens tildeling av det aktuelle driftstilskuddet til fysioterapeut som lite tillitvekkende. Som følge av at det ikke ble gjennomført intervjuer i saken, kan det stilles spørsmål ved om saken var godt nok utredet og opplyst før tildelingen ble vedtatt. Det er heller ikke foretatt en tilfredsstillende kvalifikasjonsvurdering av søkerne, og det knytter seg begrunnet tvil til om den som var best faglig kvalifisert ble tildelt driftstilskuddet. Feilene er ikke rettet opp av klageinstansen. Det synes klart at de feilene som er gjort, kan ha hatt betydning for resultatet i saken.

Saken gjelder Fylkesmannen i Buskeruds behandling av en anmodning fra en aksjonskomité om å iverksette lovlighetskontroll av eget tiltak etter kommuneloven § 59 nr. 5. Anmodningen gjaldt Drammen kommunes kommuneplanvedtak 5. oktober 2015. Aksjonskomiteen mente at kravene til konsekvensutredning ikke var oppfylt for så vidt gjaldt endringen av arealformålet for et friområde – Marienlystområdet – til «transformasjonsområde for byutvikling». Videre mente aksjonskomiteen at kommunen ikke hadde oppfylt sine forpliktelser etter Rikspolitiske retningslinjer for å styrke barn og unges interesser i planleggingen. Det ble vist til at endringen av arealformålet hadde særlig betydning for barn og unges oppvekstsvilkår. Fylkesmannen hadde etter en samlet vurdering ikke funnet grunnlag for å iverksette lovlighetskontroll av kommunens planvedtak, og denne beslutningen ble klaget inn for ombudsmannen. Ombudsmannen fant at det kunne reises spørsmål om Fylkesmannen hadde foretatt nødvendige undersøkelser i saken, og at Fylkesmannens beslutning dels syntes å bygge på en uriktig rettsoppfatning. Ombudsmannen fant videre grunn til å uttale seg om enkelte av de oppfatninger Fylkesmannen hadde gitt uttrykk for i sin begrunnelse for ikke å iverksette lovlighetskontroll av vedtaket. Ombudsmannen ba Fylkesmannen om å vurdere saken på nytt.

Saken gjelder spørsmål om avslag på innsyn i journalføringer i en enkeltsak hos Utenriksdepartementet som gjelder konsulær bistand fra utenrikstjenesten, jf. offentlegforskrifta § 9 femte ledd bokstav b. Ombudsmannen har kommet til at bakgrunnen for at lovgiver har gitt et generelt unntak for innsyn i journalføringer i slike saker i forskrift, jf. offentleglova § 27, er at det uansett ville vært grunnlag for å unnta det vesentlige av disse opplysningene som taushetsbelagte. Videre har lovgiver funnet at det foreligger særlige tungtveiende grunner for å unnta denne type enkeltsaker fra innsyn. Det ville være svært arbeidskrevende for departementet å vurdere innsyn i hver enkelt journalføring i slike enkeltsaker. Videre ville det være så få opplysninger som ikke er taushetsbelagte, at hensynet til at allmennheten skal få innsyn i disse ikke kan være spesielt sterkt. Departementet har følgelig ingen plikt til å vurdere meroffentlighet for hver enkelt journalinnføring i slike saker. Ombudsmannen har funnet å la saken bero med Utenriksdepartementets vurdering i saken.

Saken gjelder utskrivingen av eiendomsskatt for 2015 i Midtre Gauldal kommune. Kommunen skrev ut eiendomsskatten 15. september 2015 etter at kommunestyret i desember 2014 vedtok å innføre eiendomsskatt på alle eiendommer i kommunen. Takseringen av eiendommene foregikk i perioden mai – august 2015. Etter eigedomsskattelova § 14 annet ledd skal eiendomsskatten skrives ut «så langt råd er … før 1. mars i skatteåret». Ombudsmannen har kommet til at kommunen ikke hadde anledning til å skrive ut eiendomsskatten så sent i skatteåret. Etter fristbestemmelsen må kommunen igangsette takseringen tilstrekkelig tidlig til at det er realistisk å anta at skatten blir skrevet ut innen 1. mars i skatteåret. Midtre Gauldal kommune er derfor forpliktet til å tilbakebetale eiendomsskatten for 2015 til alle skattyterne, og ombudsmannen ber om å bli orientert om når dette vil bli iverksatt.

Ombudsmannen har av eget tiltak og på generelt grunnlag undersøkt hvordan Arbeids- og velferdsetaten (Nav) veileder brukere med særskilte kommunikasjonsbehov. Med «særskilte kommunikasjonsbehov» menes i denne sammenheng brukere som av ulike årsaker som manglende norskkunnskaper, svekket hørsel, svekket syn eller lignende, har liten nytte av informasjon som Nav gir over telefon, på SMS eller i e-post. Ved avslutningen av saken understreket ombudsmannen at brukere som har særlig stort behov for tilpasset veiledning, for eksempel på grunn av hørselshemming kombinert med svake eller manglende norskkunnskaper, er ekstra sårbare når Navs veiledning svikter. Ombudsmannen forutsetter derfor at Arbeids- og velferdsdirektoratet for fremtiden vil ha tilstrekkelig fokus på dette kompetansefeltet til at veiledningskompetansen ved Navs lokalkontorer blir styrket, og like viktig, at den styrkede kompetansen holdes ved like. På bakgrunn av ombudsmannens erfaring fra henvendelser fra brukere med spesielle veiledningsbehov, ble direktoratet bedt om å vurdere å påpeke i saksbehandlingsrundskrivet til forvaltningsloven § 11 at veiledningsplikten også innebærer en plikt til å gi veiledning i en form tilpasset den enkelte brukers behov.

Saken gjelder avslag på krav om økonomisk stønad til livsopphold. Det sentrale spørsmålet var om saken var tilstrekkelig opplyst da Nav og Fylkesmannen traff sine vedtak i saken. Ombudsmannen mente det knyttet seg begrunnet tvil til Fylkesmannens standpunkt om at det ikke hadde betydning for konklusjonen i vedtaket til Fylkesmannen i Østfold at det feilaktig ble lagt til grunn at brukeren mottok grunnstønad for de ekstrautgiftene hun hadde opplyst om. Fylkesmannen ble derfor bedt om å vurdere saken på nytt, og å orientere ombudsmannen om utfallet av den nye vurderingen.

Saken gjelder et ferdselsforbud som ble gitt av Hordaland politidistrikt i forbindelse med en demonstrasjon mot byggingen av en kraftlinje i Hardanger. I henhold til ordlyden i skrivet som ble delt ut av politiet, gjaldt ferdselsforbudet frem til utbyggingen av kraftlinjen var ferdig. I praksis innebar dette et ferdselsforbud på mer enn to år. Politidirektoratets klagebehandling er kritikkverdig, da det er bygget på faktiske forutsetninger for avgjørelsen som ikke er dokumentert. Ombudsmannen finner videre grunn til å kritisere at ferdselsforbudet ikke ble dokumentert i politiets operasjonslogg eller ved andre nedtegnelser hos politiet. Etter ombudsmannens vurdering gir ikke politiloven § 7 politiet hjemmel til å ilegge et individuelt forbud av så lang varighet som i denne saken. Forbudet må dermed anses som ugyldig.