Saken gjelder Kripos’ og Politidirektoratets behandlingstid for et krav om innsyn i og sletting av opplysninger i politioperativt register. Kripos brukte mer enn syv uker på å avvise klagers innsynsbegjæring som følge av at det ikke var fremlagt gyldig legitimasjon. Etter at legitimasjonen var fremlagt, tok det tre måneder før Kripos traff avgjørelse i saken. Behandlingstiden er vesentlig lenger enn den lovpålagte lengstefristen på 30 dager, jf. politiregisterloven § 54 annet ledd. Også i klageomgangen var saksbehandlingstiden uakseptabelt lang. Både Kripos og Politidirektoratet har dessuten forsømt plikten til å gi klager foreløpig svar, jf. forvaltningsloven § 11 a annet og tredje ledd.

Saken gjelder Utlendingsdirektoratets behandling av en søknad fra en somalisk statsborger om norsk statsborgerskap. Etter at søknaden var fremmet, mottok direktoratet en melding fra politiet om at det var usikkert om søkeren hadde oppgitt korrekt identitet. Saken om statsborgerskap ble som følge av dette stilt i bero mens direktoratet vurderte om det var grunnlag for å tilbakekalle søkerens oppholdstillatelse og utvise ham. Av hensyn til behandlingen av tilbakekallssaken ble det ikke gitt informasjon til søkeren om at dette var en grunn til den lange saksbehandlingstiden i statsborgerskapssaken. I februar 2017 var det fortsatt ikke fattet noe vedtak i saken. Fremdriften i saken kan ikke anses tilfredsstillende. Etter forvaltningsloven § 11 a skal forvaltningen avgjøre en sak «uten ugrunnet opphold». At statsborgerskapssaken ble stilt i bero i påvente av utfallet av tilbakekallssaken, var i utgangspunktet legitimt. Det må imidlertid anses som et brudd på § 11 a at det tok elleve måneder fra direktoratet mottok meldingen fra politiet, til saken ble overført til enheten i direktoratet som behandler tilbakekallssaker. At saken allerede har hatt en lang periode med ren liggetid, tilsier at både tilbakekallssaken og statsborgerskapssaken nå må prioriteres. Slik saken er opplyst er det ikke grunnlag for å kritisere at det – av hensyn til behandlingen av tilbakekallssaken – ikke ble gitt opplysninger om at dette var en grunn til at behandlingen av statsborgerskapssaken tok lang tid. Det forutsettes imidlertid at direktoratet i denne typen situasjoner fortløpende og konkret vurderer hvilken informasjon som til enhver tid kan gis, og at det ikke holdes tilbake mer informasjon enn nødvendig.

Sakene gjelder Nærings- og fiskeridepartementets avslag på begjæring om innsyn i flere dokumenter som blant annet omhandler cruiseskipet Viking Star. De fleste innsynsbegjæringene ble avslått under henvisning til offentleglova § 14 (organinterne dokumenter), og enkelte under henvisning til offentleglova § 24 annet ledd (dokumenter om lovbrudd). Ombudsmannen har kommet til at det hefter begrunnet tvil ved om de dokumentene som departementet har unntatt offentlighet etter offentleglova § 24 annet ledd er «dokument om lovbrot», og dermed omfattes av denne bestemmelsen. Departementet bes om å vurdere innsynskravene i disse dokumentene på nytt. Departementets merinnsynsvurderinger for de ulike dokumentene er i stor grad likelydende og ikke særlig konkrete. Departementet har i liten grad vist til reelle og saklige behov for å nekte innsyn i dokumentene eller nevnt momenter som taler for offentliggjøring. Ombudsmannen kan ikke se at departementet har foretatt en så konkret vurdering av hensynene for og mot offentliggjøring og en avveiing av disse som det offentleglova § 11 krever. Departementet bes derfor om å foreta en ny vurdering av spørsmålet om merinnsyn der alle relevante momenter inngår. Ombudsmannen har ikke funnet grunn til å kritisere departementets konklusjon om at de dokumentene som er oversendt til politiet, ikke har mistet sin karakter av å være organinterne, jf. offentleglova § 14. Ombudsmannens undersøkelser gir et inntrykk av at Nærings- og fiskeridepartementet ikke har hatt tilstrekkelig oversikt over innsynssakene og de aktuelle dokumentene, og gir grunnlag for begrunnet tvil om de aktuelle sakene er korrekt behandlet. Departementets behandling av innsynssakene og henvendelsene fra ombudsmannen har vanskeliggjort ombudsmannens undersøkelser.

Sak om Navs tidsbruk og behandling av EØS-borgers søknader/saker om medlemskap i norsk folketrygd og ulike familieytelser. Én av medlemskapssøknadene ble etter hvert ankebehandlet i Trygderetten. I påvente av kjennelse i den saken stilte Nav klagers øvrige saker i bero. Ombudsmannen kom til at Navs tidsbruk og behandling av klagers saker om medlemskap ikke var i overensstemmelse med Navs plikter etter reglene om utveksling av informasjon mellom medlemsstatene i EØS-forordning 987/2009 art. 2, og heller ikke i samsvar med prosedyren for midlertidig lovvalg i saker om trygdetilhørighet i art. 16. Navs veiledning overfor søkeren hadde også vært mangelfull. Det samme gjaldt Navs utredning av sakene hennes. Arbeids- og velferdsdirektoratet erkjente at så vel den lange saksbehandlingstiden som svikten i veiledningen langt på vei kunne skyldes sviktende kommunikasjon innad i Nav, samt uklar arbeids- og ansvarsfordeling mellom Nav Medlemskap og avgift og de enkelte ytelsesområdene.

Ombudsmannen har av eget tiltak undersøkt klageadgang og klageordningen i saker om nedsettelse/ettergivelse av- og fritak for eiendomsskatt. Undersøkelsen har både vært rettet mot kommunene for å avklare praksis og Finansdepartementet for å få departementets syn. Svarene fra kommunene viste at mange kommuner ikke praktiserer klageadgang i saker om nedsettelse/ettergivelse og i saker om fritak. Blant de kommunene som ga klageadgang, var det stor variasjon vedrørende hvilket organ som var klageinstans. Etter ordlyden i eiendomsskatteloven § 20 skal alle klager behandles av en kommunal nemnd som velges av kommunestyret. Undersøkelsene av saken herfra har vist at den klageordningen eigedomsskattelova § 20 generelt gir anvisning på også for fritakssaker etter § 7, harmonerer dårlig med de grunnleggende behov for rettssikkerhet ved reell to-instansbehandling som følger av hovedregelen i forvaltningsloven § 28. Det er derfor spørsmål om det her har oppstått en utilsiktet virkning av regelverket. Ombudsmannen ber Finansdepartementet om å vurdere å gå gjennom klageadgang og klageordning for disse sakene på nytt.

Sakens bakgrunn A henvendte seg til Fylkesmannen i Oppland 26. januar 2016 på vegne av B. I henvendelsen tok fullmektigen opp flere forhold knyttet til tidligere vergemål for Bs avdøde…

Saken gjelder Finansdepartementets behandling av klage på Finanstilsynets avslag på partsinnsyn i sak om forbud mot å drive eiendomsmegling. Ombudsmannen kom til at departementet ikke kunne utsette avgjørelsen av innsynssaken for å behandle den samtidig med klagen i den underliggende saken. Det var derfor på sin plass at departementet omgjorde utsettelsen og behandlet saken. Departementets behandlingstid på over 7 måneder for klage over avslag på partsinnsyn var uakseptabelt lang. Ombudsmannen ber departementet om å sikre at fremtidige klagesaker om partsinnsyn behandles med tilstrekkelig hurtighet.

Saken gjelder en kommunes behandling av søknad om etableringstilskudd og tilskudd for tilpasning av bolig. Ombudsmannen merker seg at kommunen har erkjent flere saksbehandlingsfeil, blant annet manglende begrunnelse, mangelfull underretning og brudd på kommunelovens habilitetsregler. Klagenemnda traff to realitetsvedtak i saken med tre ukers mellomrom. I det første vedtaket ble partene gitt medhold i klagen uten ytterligere presiseringer. I det påfølgende vedtaket ble partene innvilget bare en tredjedel av det omsøkte etableringstilskuddet, og tilpasningstilskudd ble ikke nevnt. Ombudsmannen ber klagenemnda vurdere om forvaltningslovens vilkår for å omgjøre klagenemndas første vedtak var til stede.

Saken gjelder vedtak om bortvisning i 24 timer i medhold av politiloven § 7 første ledd nr. 3 (avvergingsalternativet). Vedtaket ble fattet muntlig på stedet, og den bortviste ble kun orientert muntlig om vedtaket. Bortvisningsvedtaket ble ikke bekreftet skriftlig i etterkant, og det ble heller ikke gjort nedtegnelser knyttet til grunnlaget for vedtaket. Klage til politidistriktet over politiets tjenesteutøvelse førte ikke frem. Ved påfølgende klage til Politidirektoratet la direktoratet til grunn at unntaket fra klagerett i forvaltningslovforskriften § 30 bokstav a kom til anvendelse. Direktoratet foretok likevel en legalitetskontroll av bortvisningsvedtaket og konkluderte med at vilkårene for bortvisning var til stede. Politidirektoratet foretok ikke noen egen vurdering av om de aktuelle polititjenestemennene hadde opptrådt kritikkverdig. Slik saken er opplyst, fremstår det som kritikkverdig at bortvisningsvedtaket ikke ble fattet skriftlig, og at den som ble bortvist heller ikke mottok noen skriftlig underretning om vedtaket. Forvaltningsloven §§ 23 og 27 gir ikke grunnlag for noe generelt unntak fra hovedreglene om skriftlig vedtak og underretning i tilfeller hvor vedtak treffes på stedet. Under alle omstendigheter burde det muntlige bortvisningsvedtaket vært nedtegnet i etterkant. Også hjemmelen og de viktigste faktiske omstendighetene som lå til grunn for vedtaket, burde vært nedtegnet. Ombudsmannen er enig i at forvaltningslovens regler om klagerett ikke kom til anvendelse på det aktuelle bortvisningsvedtaket. Undersøkelsene herfra gir heller ikke grunnlag for å konstatere feil ved lovanvendelsen som lå til grunn for vedtaket. Det er heller ikke grunn til å kritisere Politidirektoratet for ikke å ha foretatt en egen vurdering av om det ble begått kritikkverdig forhold i tjenesten i forbindelse med bortvisningen.

Saken gjelder vedtak om bortvisning i 24 timer i medhold av politiloven § 7 første ledd nr. 3 (avvergingsalternativet). Vedtaket ble fattet muntlig på stedet, og den bortviste ble kun orientert muntlig om vedtaket. Bortvisningsvedtaket ble ikke bekreftet skriftlig i etterkant, og det ble heller ikke gjort nedtegnelser knyttet til grunnlaget for vedtaket. Klage til politidistriktet over politiets tjenesteutøvelse førte ikke frem. Ved påfølgende klage til Politidirektoratet la direktoratet til grunn at unntaket fra klagerett i forvaltningslovforskriften § 30 bokstav a kom til anvendelse. Direktoratet foretok likevel en legalitetskontroll av bortvisningsvedtaket og konkluderte med at vilkårene for bortvisning var til stede. Politidirektoratet foretok ikke noen egen vurdering av om de aktuelle polititjenestemennene hadde opptrådt kritikkverdig. Slik saken er opplyst, fremstår det som kritikkverdig at bortvisningsvedtaket ikke ble fattet skriftlig, og at den som ble bortvist heller ikke mottok noen skriftlig underretning om vedtaket. Forvaltningsloven §§ 23 og 27 gir ikke grunnlag for noe generelt unntak fra hovedreglene om skriftlig vedtak og underretning i tilfeller hvor vedtak treffes på stedet. Under alle omstendigheter burde det muntlige bortvisningsvedtaket vært nedtegnet i etterkant. Også hjemmelen og de viktigste faktiske omstendighetene som lå til grunn for vedtaket, burde vært nedtegnet. Ombudsmannen er enig i at forvaltningslovens regler om klagerett ikke kom til anvendelse på det aktuelle bortvisningsvedtaket. Undersøkelsene herfra gir heller ikke grunnlag for å konstatere feil ved lovanvendelsen som lå til grunn for vedtaket. Det er heller ikke grunn til å kritisere Politidirektoratet for ikke å ha foretatt en egen vurdering av om det ble begått kritikkverdig forhold i tjenesten i forbindelse med bortvisningen.