Saken gjelder innsyn i en granskningsrapport fra PwC om Forsvarets salg av fartøy, samt innsyn i kontrakter, kontraktsutlysninger og rammeavtaler mellom Forsvarets logistikkorganisasjon og to selskaper som var involvert i fartøysalgene. Spørsmålet er om identifiserende opplysninger om personer som er mistenkt for straffbare handlinger eller andre lovbrudd i tilknytning til fartøysalgene og om enkelte beskrivelser av handlingene i granskningsrapporten, var taushetsbelagte. Ombudsmannen er kommet til at det foreligger taushetsplikt for identifiserende opplysninger om personer som er mistenkt for straffbare handlinger eller andre lovbrudd i tilknytning til fartøysalgene. Departementet har imidlertid ikke i tilstrekkelig grad begrunnet hvorfor innsyn i enkelte avsnitt i granskningsrapporten, som inneholder beskrivelser av handlingene, kan innebære en reell fare for identifikasjon av de personene som kan mistenkes for lovbrudd. Departementet er derfor bedt om å foreta en ny vurdering av om det kan gis innsyn i de aktuelle avsnittene i rapporten. Saksbehandlingstiden ved behandlingen av innsynsklagen vedrørende kontraktene, kontraktsutlysningene og rammeavtalen har dessuten vært for lang. Ombudsmannen anbefaler departementet å beklage den lange saksbehandlingstiden overfor klageren.

På bakgrunn av en klagesak fant ombudsmannen grunn til å ta opp et generelt spørsmål om tilbakekall av retten til å føre motorvogn ved persontransport mot vederlag (kjøreseddel) etter yrkestransportlova § 37 f første ledd: Har politiet kompetanse til å fatte vedtak om tilbakekall av kjøreseddel etter yrkestransportlova § 37 f første ledd, når det faktiske forholdet som danner grunnlaget for tilbakekallet, er gjort til gjenstand for tiltale og skal behandles av domstolene? Samferdselsdepartementet har vurdert kompetansespørsmålet i samråd med Justisdepartementets lovavdeling. Det er konkludert med at det er tvilsomt om yrkestransportlova § 37 f første ledd gir hjemmel for administrativt tilbakekall så lenge det faktiske forholdet som danner grunnlaget for tilbakekallet, er gjort til gjenstand for tiltale og dermed domstolsbehandling. Departementet mener at yrkestransportlova § 37 f første ledd ikke bør anvendes i slike tilfeller. Et behov for å hindre vedkommende å drive personbefordring mot vederlag i perioden før straffesaken er avgjort, kan ivaretas ved midlertidig beslag av kjøreseddelen, jf. yrkestransportlova § 37 e. Ombudsmannen slutter seg til denne vurderingen. Det er ikke tatt stilling til om tilbakekall av kjøreseddel i slike situasjoner kvalifiserer som straff etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) tilleggsprotokoll 7 art. 4 nr. 1.

Saken gjelder om opplysninger som er innrapportert til Skatteetatens aksjonærregister, som også skal fremgå av selskapets offentlig tilgjengelige aksjeeierbok, jf. aksjeloven § 4-6, eller aksjeeierregister, jf. allmennaksjeloven § 4-5, vil være taushetspliktig etter ligningsloven § 3-13. Ombudsmannen har kommet til at opplysninger som skal være eller skulle ha vært offentlig tilgjengelig i det enkelte selskaps aksjeeierbok, ikke kan sies å være underlagt taushetsplikt etter ligningsloven § 3-13. Allmennheten kan ikke anses å være «uvedkommende» opplysninger som det er lovbestemt skal være offentlig tilgjengelig. Opplysninger i Skatteetatens aksjonærregister som etter aksjeloven § 4-6, eller allmennaksjeloven § 4-5 skal være allment tilgjengelige i et selskaps aksjeeierbok, omfattes derfor ikke av taushetsplikten etter ligningsloven § 3-13.  

Saken gjaldt ordningen med summarisk fellesoppgjør på arbeidsgivers hånd grunnet ufullstendig innberetning av ytelser til ansatte. I rapport etter bokettersyn ble foreslått å ligne samtlige ansatte, alle bosatt i Polen, på nytt for 2006 grunnet arbeidsgivers ufullstendige lønnsinnberetninger. Sentralskattekontoret for utenlandssaker (SFU) fulgte ikke forslaget i bokettersynsrapporten, og sendte i stedet den polske arbeidsgiveren varsel om summarisk fellesoppgjør til arbeidsgivers adresse i Polen. Arbeidsgiver mottok aldri varselet. Det ble ikke sendt skriftlig vedtak. Et sentralt spørsmål var om skattekontorets fastsettelse av summarisk fellesoppgjør «ved forenklet vedtak» er bindende for arbeidsgiveren. Ombudsmannens konklusjon var at fastsettelse av summariske fellesoppgjør faller utenfor anvendelsesområde for «forenklede vedtak» etter ligningsloven § 3-11 nr. 4. Det gjennomførte summariske fellesoppgjøret i denne saken kan ikke anses gyldig fastsatt, og er følgelig ikke bindende for arbeidsgiveren.

Saken gjaldt spørsmålet om Nav er erstatningsansvarlig for økonomisk tap som følge av mangelfull veiledning om opptjeningsreglene for rett til foreldrepenger. Ombudsmannen kom til at Nav Klageinstans Sør ikke hadde anvendt riktig aktsomhetsnorm i vurderingen av erstatningsspørsmålet, og at det forelå ansvarsgrunnlag for Nav.

Ved rullering av en kommunedelplan ble arealer som tidligere hadde vært utlagt til fritidsbebyggelse, gjort om til LNF-områder, under henvisning til at grunneierne ikke hadde sluttet seg til en avtale om bidrag til ny skiheis. Ombudsmannen uttalte at det etter forholdene ikke var noe å si på at kommunen la vekt på mulighetene for privat finansiering av heisanlegget. Tilslutningen til avtalen syntes imidlertid å være det eneste momentet kommunen hadde lagt vekt på. Ombudsmannen kom til at kommunen dermed ikke hadde foretatt en slik helhetlig vurdering som loven krever, og ba kommunen behandle saken på nytt.

I en klagesak ble Arbeids- og velferdsdirektoratet spurt om Navs rutiner for å prioritere saker som tidligere hadde vært hjemvist fra Trygderetten. Direktoratet redegjorde for rutinene, og opplyste blant annet at Nav Forvaltning og Nav Klageinstans ville samarbeide for å etablere rutiner som sikret at ev. klager over Nav Forvaltnings nye vedtak kunne bli prioritert i Nav Klageinstans.

Saken gjelder Kristiansand kommunes gebyrforskrift for 2015. Forskriften inneholder (delvis) lineære bestemmelser for fastsetting av gebyr på sentrale punkter, uten unntaks­bestemmelse for å fange opp ulovlig høye gebyrer i strid med selvkostprinsippet. Saken ble tatt opp av ombuds­mannen av eget tiltak. Ombudsmannen er kommet til at det er klare rettssikkerhetsbetenkeligheter ved å tillate bruk av selvkostprinsippet som eneste sikkerhetsventil for å fange opp ulovlig høye gebyrer. Ombudsmannen anbefaler derfor at kommunen endrer sin gebyrforskrift for 2016.

Karmøy kommune har over tid innvilget en rekke dispensasjoner fra reguleringsplanen, som har resultert i klare avvik mellom faktiske forhold og planbestemmelsene. Flere av hensynene bak reguleringsplanen kan ikke lenger ivaretas i samsvar med reguleringsplanens intensjon. Selv om noen hensyn fortsatt kan ivaretas, er ombudsmannen enig med fylkesmannen i at hensynene bak planen samlet sett ikke lenger blir «vesentlig tilsidesatt». Ombudsmannen finner derfor å kunne la saken bero. Ettersom reguleringsplanen ikke lenger er oppdatert, kan den ikke fungere som informasjons- og beslutningsgrunnlag. For å skape forutsigbarhet for grunneierne innenfor planområdet, bør fylkesmannen nå følge opp plansituasjonen overfor kommunen, jf. plan- og bygningsloven § 3-2 tredje ledd.

Saken gjelder spørsmål om Finansdepartementet hadde hjemmel til å avslå innsyn i et dokument med hjemmel i offentleglova § 15 første ledd. Ombudsmannen er i tvil om dokumentet var «innhenta» fra Skattedirektoratet «til bruk i den interne saksførebuinga» i departementet, og dessuten om det var nødvendig å unnta dokumentet for å sikre «forsvarlege interne avgjerdsprosessar». Departementet bes om å foreta en fornyet vurdering av innsynsbegjæringen. Departementet ga deretter innsyn i dokumentet.