Saken gjelder Integrerings- og mangfoldsdirektoratets (IMDi) tildeling av bosettingskommune til en flyktningfamilie. Familien ble ikke gitt frist til å uttale seg i saken og det ble ikke gjennomført bosettingssamtale før vedtaket om bosetting ble truffet. Opplysninger direktoratet mottok i saken ble heller ikke forelagt familien for uttalelse. Jeg er kommet til at direktoratets behandling ikke har ivaretatt kravene til sakens opplysning og kontradiksjon. Ettersom feilen kan ha hatt betydning for resultatet i saken, ber jeg om at saken behandles på nytt. Jeg har også enkelte generelle bemerkninger til direktoratets rutiner for bosettingsarbeidet.

I en sak som gjaldt avslag på innsyn i et internt dokument etter offentleglova § 14 første ledd, hadde Kommunal- og regionaldepartementet vist til offentleglova § 12 c) som begrunnelse for å unnta en påtegning på dokumentet som inneholdt den endelige avgjørelsen i saken og som etter lovens § 14 annet ledd pkt a) ikke kan unntas fra innsyn. Ombudsmannen kom til at påtegningen ikke var å anse som den endelige avgjørelsen i saken og at dokumentet i sin helhet kunne unntas etter § 14 første ledd, men uttalte seg kritisk til departementets lovforståelse om forholdet mellom offentleglova §§ 12 c) og 14 annet ledd pkt a). Dersom påtegningen hadde vært den endelige avgjørelsen i saken, vil den spesielle regelen i § 14 annet ledd pkt a) måtte gå foran den mer generelle regelen i § 12 c). 

Saken gjelder dispensasjon fra avstandsregelen i plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77 (plbl. 1985) § 70 nr. 2 for utvidelse av eksisterende veranda ca. 1 meter fra nabogrensen. Naboen hevdet at verandaen førte til sjenanse og innsyn, og at vilkårene for å gi dispensasjon ikke var oppfylt. Jeg er kommet til at det hefter «begrunnet tvil» ved den dispensasjonsvurderingen som ble foretatt. Fylkesmannen bes derfor om å vurdere saken på nytt.

På bakgrunn av tre klager hit, ble det besluttet å undersøke Statens pensjonskasses saksbehandlingstid ved anke til Trygderetten nærmere, både i de konkrete sakene og på generelt grunnlag. I de tre tilfellene som ble undersøkt, har jeg funnet grunnlag for å rette kritikk både mot saksbehandlingstidens lengde og mot den mangelfulle underretningen brukerne fikk underveis. Jeg ber derfor pensjonskassen vurdere tiltak for å korte ned tidsbruken i ankesaker, og om å gjennomgå sin praksis for utsendelse av foreløpig svar og forsinkelsesmeldinger. Pensjonskassen bes også om å se på muligheten for en forenkling av dagens ankebehandlingsrutine, som er at saken vurderes på nytt av tre ulike enheter i pensjonskassen før oversendelse til Trygderetten. Da det ikke finnes statistikker som viser gjennomsnittlig saksbehandlingstid i ankesakene, reiser jeg også spørsmål om ledelsen har tilstrekkelig oversikt over restansesituasjonen til å følge opp og sikre en forsvarlig fremdrift i og avvikling av ankesakene.

Uttalelsen gjelder tillatelse til oppføring av småbåtanlegg. Fylkesmannen stadfestet kommunens tillatelse uten å ta stilling til hele innholdet i reguleringsplanens bestemmelse om arealbruk. Jeg er kommet til at fylkesmannen må ta stilling til om tiltaket er i samsvar eller i strid med reguleringsplanen. For å avklare dette må reguleringsplanen tolkes. Jeg ber fylkesmannen om å vurdere saken på nytt. 

I oktober 2012 besøkte jeg og to medarbeidere sentralarresten ved Rogaland politidistrikt i Stavanger. På bakgrunn av det som fremkom under besøket ble det funnet grunn til å ta opp flere forhold vedrørende driften av arresten. Lokalt arresttilsyn må gjennomføres årlig uavhengig av om det gjennomføres sentralt tilsyn. Det knytter seg betenkeligheter til at flere av cellene i sentralarresten ikke har kommunikasjonsutstyr som gjør det mulig for arrestantene å tilkalle hjelp fra de ansatte på en enkel måte. Politidistriktet må vurdere behovet for å utstyre alle celler med slikt utstyr. For så vidt gjelder kameraovervåking av cellene, er det grunn til å understreke at det i henhold til regelverket må foretas en konkret vurdering utover de risikoarrestantene som er innbrakt etter politiloven § 9 og § 12. Kameraovervåking i forbindelse med visitasjonssituasjoner (stripping) er ikke i tråd med regelverket. Politidistriktet må sørge for at det ikke foregår kameraovervåking i slike situasjoner. Det er uheldig at flere av cellene ikke har dagslys. Politidistriktet bør i størst mulig utstrekning bestrebe seg på å bruke de cellene som har dette. 

Ombudsmannen har av eget tiltak undersøkt Navs saksbehandlingstid i dapengesaker. For søknader om dagpenger har Arbeids- og velferdsdepartementet fastsatt et mål om at 80 % skal behandles og anvises innen 21 dager. Slike målkrav vil nok som regel virke etter hensikten og ha god effekt, men for sterkt fokus på dem kan i noen tilfeller få uheldige utslag. Målkravet må for eksempel ikke lede til at nye saker behandles før eldre, mer kompliserte saker, bare for å sikre «grønne tall» i Nav-kontorenes rapporter til Arbeids- og velferdsdirektoratet. Jeg har derfor understreket viktigheten av at målkravet om at dagpenger skal anvises innen 21 dager regnet fra søknaden ble mottatt hos Nav, ikke må fortrenge de alminnelige prioriteringsprinsippene som skal sikre at alle dagpengesøknader behandles innen rimelig og forsvarlig tid. I forbindelse med undersøkelsen kom det også frem at det per i dag ikke finnes fullt ut pålitelige Nav statistikker over saksbehandlingstiden i klagesaker. Etter mitt syn er det uheldig, da det i verste fall kan medvirke til at noen Nav kontorer nedprioriterer klagesaker generelt. Dette fordi tidsbruken i klagesakene, i motsetning til tidsbruken ved Navs behandling av nye dagpengesøknader, verken er rapporteringspliktig eller etterspørres systematisk av Arbeids- og velferdsetaten sentralt.

Saken gjelder overføring av A fra X fengsel til et fengsel med høyt sikkerhetsnivå (Y fengsel). Overføringen ble begrunnet med at A hadde unnveket fra fengselets område. Kriminalomsorgen burde i dette tilfellet ha funnet en praktisk måte for å forhåndsvarsle den innsatte og gitt ham mulighet til å uttale seg før vedtaket om overføring ble fattet. Det må kritiseres at forhåndsvarsel ikke ble gitt og at det ikke ble lagt til rette for kontradiksjon før overføringsvedtaket ble fattet. Vedtaket som ble truffet kan fremstå som strengt, men jeg har ikke rettslig grunnlag for å rette avgjørende innvendinger mot det. 

Saken gjelder taushetsplikten til Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, etter gjennomføring av bokettersyn hos en advokat. Tilsynsrådets taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 må tolkes slik at klientopplysninger som er underlagt en advokats taushetsplikt etter straffeloven § 144 også er underlagt taushetsplikt hos Tilsynsrådet, med samme rekkevidde som advokatens taushetsplikt. Tilsynsrådets hjemmelsbruk og felles behandling av innsynsbegjæringene fra media, tidligere klienter og øvrig forvaltning fremstår som mangelfull og etterlater tvil om Tilsynsrådet har foretatt de nødvendige vurderingene av innsynsspørsmålet. Selv om det ikke er klageadgang på en avgjørelse om å gi innsyn, tilsier god forvaltningsskikk at den som hevder at en offentliggjøring vil innebære brudd på taushetsplikt gis anledning til å redegjøre for synspunktet før innsyn gis. Slik saken er opplyst, er det ikke tilstrekkelig grunnlag for å konstatere at Tilsynsrådet har brutt taushetsplikten overfor klageren eller hans klienter. Tilsynsrådet burde imidlertid ha utvist større forsiktighet ved offentliggjøring av detaljerte opplysninger om klagerens advokatvirksomhet. Selv om dette er opplysninger som en advokat i utgangspunktet må tåle offentlighet om, må det foretas en konkret vurdering av om opplysningene likevel er beskyttet av taushetsplikt som hans «personlige forhold». Opplysninger om identiteten til klagerens klienter er taushetsbelagt hos Tilsynsrådet som følge av at de røper at det foreligger et advokatoppdrag. Bokettersynsrapporten inneholder detaljerte opplysninger som kan bidra til identifisering, og Tilsynsrådets sladding fremstår utilstrekkelig for å sikre anonymitet om klientoppdragene.

Saken gjelder spørsmål om det er sikret atkomstrett fra eiendommen X over eiendommen Y til offentlig vei. Fylkesmannen i Østfold konkluderte med at atkomstretten var sikret ved hevd. Jeg er kommet til at det grunnlaget fylkesmannen har basert sin avgjørelse på, ikke fremstår som tilstrekkelig. Fylkesmannen bes derfor om å behandle saken på nytt.