Saken reiste spørsmål om Larvik kommune hadde benyttet sin kompetanse til å endre eget vedtak i klagesak eller om den kun hadde oversendt saken til fylkesmannen for behandling med en tilrådning om å ta klagen til følge. Ombudsmannen tolket kommunens beslutning slik at den omgjorde sitt tidligere vedtak på bakgrunn av klagen. Ettersom kommunens siste vedtak ikke var påklaget, var fylkesmannens etterfølgende vedtak å anse som et nytt førsteinstansvedtak i saken, som det var klagerett på. Fylkesmannen i Vestfold ble bedt om å behandle spørsmålet om sin vedtakskompetanse på nytt, herunder spørsmål om klagerett. Etter å ha foretatt en ny vurdering av saken la fylkesmannen ombudsmannens forståelse til grunn. 

Saken gjaldt beviskrav ved ileggelse av 40 % tilleggsmerverdiavgift og prinsipper for fastsettelse av merverdiavgiftsgrunnlaget ved import av fire hester for videresalg i Norge. Under sakens behandling hos ombudsmannen endret toll- og avgiftsmyndighetene sine retningslinjer i samsvar med ombudsmannens uttalelse 24. januar 2012 i sak med referanse 2011/871, slik at det straffeprosessuelle beviskravet også skal komme til anvendelse ved ileggelse av administrative sanksjoner på toll- og avgiftsområdet når tilleggssatsen overstiger 30 prosent. Toll- og avgiftsdirektoratet opplyste at det vil vurdere tilleggsmerverdiavgiften i saken på nytt ut fra de endrede beviskravene. Tollvesenets fastsettelse av merverdiavgiftsgrunnlaget i saken ble gjort ved anvendelse av bestemmelsen om alternativ tollverdi i dagjeldende tollverdiforskrift § 8, som nå er inntatt i tolloven § 7-16. Bestemmelsen om alternativ tollverdi skal anvendes når ingen av de øvrige fastsettelsesmetodene angitt i tollverdiforskriftens §§ 2-7 får direkte anvendelse. I denne saken tok Tollvesenets fastsettelse av alternativ tollverdi etter § 8 utgangspunkt i salgssummen i Norge uten å vurdere verdifastsettingsprinsippene i forskriftens § 6, som angir en egen metode for beregning av tollverdien ut fra salgssum i Norge. Etter ombudsmannens syn skulle Tollvesenet vurdert fastsettelsesprinsippene i tollverdiforskriften § 6, selv om disse ikke gjelder direkte ved verdifastsettelse etter § 8. 

Saken gjelder spørsmålet om en ansatt hadde varslet om kritikkverdige forhold og om en påfølgende skriftlig irettesettelse var gjengjeldelse etter varsling. Ombudsmannen kom til at irettesettelsen var en ulovlig gjengjeldelse for varsling om kritikkverdige forhold. Kommunen ble bedt om å vurdere saken på nytt, herunder rett til økonomisk kompensasjon. 

To skoler ble slått sammen, og rektorene konkurrerte om hvem som skulle være rektor for den nye skolen. A fikk ikke stillingen, og klaget over at han var forbigått, at det forelå brudd på ansiennitetsprinsippet og at valget berodde på et uriktig faktisk grunnlag. Det ble også reist spørsmål om saken var behandlet i tråd med kommunens delegasjonsreglement. Ombudsmannen kom til at det knyttet seg tvil til deler av kommunens avgjørelse. Tvilen gjaldt blant annet hvilke momenter kommunen hadde vektlagt, og hvordan ansiennitetsprinsippet var veid opp mot andre momenter. 

A mente Nav Klageinstans Oslo og Akershus brukte unødvendig lang tid på å forberede og oversende hans ankesak til Trygderetten. Ombudsmannen aksepterte at forberedelsen av en ankesak for Trygderetten generelt kan ta lenger tid enn det tar å fatte klagevedtak i samme sak, og da særlig i uoversiktlige og komplekse saker. En saksbehandlingstid på cirka ti måneder fra As anke ble mottatt til oversendelsesbrevet til Trygderetten var ferdigstilt, fremsto likevel som for lang. Ombudsmannen hadde også kritiske merknader til at klageinstansens informasjon om forventet saksbehandlingstid i foreløpige svar til A fremsto som lite realistiske tidsangivelser. 

Fiskeridirektoratet ble i tidligere uttalelse bedt om å vurdere på nytt vedtak om ileggelse av gebyr for overtredelse av laksetildelingsforskriften § 29, jf. akvakulturloven § 30 første ledd, jf. akvakulturreaksjonsforskriften § 11. Det var foretatt endring av oppdrettsanlegget før tillatelsen forelå. Ombudsmannen kom til at gebyrets størrelse ikke var beregnet i samsvar med regelverket, da det ikke ble foretatt konkrete undersøkelser om foretakets fortjeneste ved overtredelsen. I nytt vedtak fastholdt direktoratet tidligere avgjørelse. Ombudsmannen kom til at det fortsatt var tvil om alle relevante forhold var vurdert, og direktoratet ble på nytt bedt om å behandle utmålingen av gebyret. 

En etatssjef fikk en skriftlig advarsel etter å sendt ut en e-post til alle deltakerne i et internt møte som hadde funnet sted dagen før. Arbeidsgiver mente innholdet berettiget en skriftlig advarsel. Ombudsmannen kom til at den aktuelle e-posten var innenfor det klager kunne ytre seg om i den aktuelle situasjonen, og arbeidsgiver hadde derfor ikke adgang til å reagere med en skriftlig advarsel. 

Et brev fra en tollregion til en iskremprodusent fastslo i vedtaks form at to produkter brukt som ingredienser i iskrem er avgiftspliktige etter sjokolade- og sukkervareavgiften. Toll- og avgiftsdirektoratet unnlot å behandle en klage på dette brevet fordi de ikke anså det for å være et enkeltvedtak. Når tollregionen, etter en vurdering av vareprøver, fastslo i vedtaks form at to produkter var avgiftspliktige, innebar dette etter Ombudsmannens syn en plikt for iskremprodusenten til å beregne og innbetale avgift når disse produktene ble brukt i produksjonen. Ombudsmannen kom til at brevet var et enkeltvedtak og ba direktoratet om å realitetsbehandle klagen. Etter å ha mottatt Ombudsmannens uttalelse behandlet direktoratet klagen og opphevet tollregionens vedtak. 

To og et halvt år etter at klagerens bil ble godkjent etter kjøretøyforskriften, fant veimyndighetene at godkjenningen måtte anses ugyldig, og traff vedtak om omgjøring til skade for klageren. Ombudsmannen fant at tiden som gikk før godkjenningen ble omgjort, var for lang, og at de øvrige hensyn i saken ikke i tilstrekkelig grad tilsa omgjøring til den private parts ugunst. Samferdselsdepartementet ble bedt om å behandle saken på ny, og departementet opphevet omgjøringsvedtaket slik at den opprinnelige godkjenningen ble stående. 

Folkehelseinstituttet avslo innsyn i en rekke dokumenter som gjaldt bivirkninger ved vaksinasjon mot svineinfluensa. Avslaget ble påklaget til Helse- og omsorgsdepartementet som opprettholdt avslaget. A anførte for ombudsmannen at det kun var de taushetsbelagte opplysningene som skulle unntas, og at det skulle vært gitt innsyn i de øvrige delene av dokumentene. I forbindelse med ombudsmannens behandling av saken kom det frem at departementet under klagebehandlingen ikke hadde fått oversendt alle dokumentene innsynsbegjæringen omhandlet. Dette ble begrunnet med at dokumentene inneholdt helseopplysninger som det etter helseregisterloven ikke var adgang til å oversende departementet. Ombudsmannen kunne ikke se at det forelå grunnlag for en slik tolkning av regelverket, og ba derfor departementet på nytt vurdere adgangen til å få oversendt de relevante saksdokumentene, slik at A’s begjæring om dokumentinnsyn kunne behandles i to instanser. Departementet innrettet seg etter ombudsmannen og fikk oversendt dokumentene. Saken ble deretter behandlet på nytt, men departementet kom til samme resultatet som i sitt opprinnelige vedtak.