En gruppe studenter klaget over eksamensavviklingen ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), da den skriftlige eksamenen som ble gitt, var identisk med en eksamen gitt året før. Studentene påsto at de kandidater som på forhånd hadde gjort seg kjent med den tidligere gitte eksamensoppgaven, og eventuelt medbragt løsningsforslaget, hadde hatt en betydelig fordel. NTNUs klagenemnd ga klagerne medhold, fant at forholdet utgjorde en formell feil og at eksamenen skulle annulleres for samtlige kandidater. Kandidatene fikk ikke anledning til å påklage klagenemndas vedtak. Det ble vist til uttalelser i forarbeidene til universitets- og høyskoleloven om dette. Ombudsmannen fant at det ikke var rettslig grunnlag for å avskjære kandidatene rett etter hovedregelen i forvaltningsloven § 28 til å påklage vedtaket. En slik begrensning av klageretten burde fremgått i lov, her universitets- og høyskoleloven. Ombudsmannen ba NTNU behandle spørsmålet om klagerett på ny.  I ny behandling av saken vedtok NTNUs klagenemnd å oppheve vedtaket om annullering av eksamen.

Saken gjaldt fjerning av stengsler i strandsonen i Bergen kommune. Under henvisning til friluftsloven påla kommunen en av grunneierne å fjerne blant annet skilt, tujahekk og gjerde. Fylkesmannen i Hordaland opphevet kommunens pålegg. Naboene klaget opphevelsen inn for ombudsmannen. Det fremsto som uklart hvilke rettsregler fylkesmannen hadde basert sitt vedtak på. Ombudsmannen kom til at det var begrunnet tvil om vedtaket oppfylte forvaltningslovens krav til rettslig begrunnelse. Fylkesmannen ble derfor bedt om å vurdere saken på nytt. 

A klaget på vedtak fra hovedutvalget for utvikling og kultur i Skien kommune om å gi B konsesjon for erverv av eiendommen X. Både kommunen og fylkesmannen avviste klagen under henvisning til at A ikke hadde rettslig klageinteresse. A klaget saken inn for ombudsmannen. Ombudsmannen kom til at A hadde rettslig klageinteresse og ba fylkesmannen behandle saken på nytt. Etter en gjennomgang av de generelle utgangspunktene for vurderingen av rettslig klageinteresse i en slik sak, ble det konkret blant annet lagt vekt på at konsesjonsmyndighetenes vedtak kan få betydning for odelstaksten og at hovedutvalgets vedtak ikke var begrunnet i samsvar med forvaltningslovens regler. Avgjørelsen var av en slik karakter at klagerett burde innrømmes. Fylkesmannen i Telemark foretok deretter en fornyet gjennomgang av saken og omgjorde sitt vedtak, slik at klager ble ansett å ha rettslig klageinteresse. 

Saken gjaldt Utlendingsnemndas avslag på en søknad om norsk statsborgerskap fra et somalisk barn født i Norge. Søknaden ble avslått fordi det ble ansett å være tvil om barnets identitet som følge av usikkerhet knyttet til farens identitet (avledet identitetstvil). Moren hadde fått norsk statsborgerskap. Klageren kunne ikke se noen saklig grunn til å bli nektet norsk statsborgerskap og viste til at han ikke kunne bli registrert i noe formelt system i Somalia. Utlendingsmyndighetenes strenge praktisering av identitetsvilkåret ble oppfattet å være begrunnet i en frykt for misbruk gjennom etablering av doble identiteter mv. Ombudsmannen mente at det var svært usikkert om norsk statsborgerskap for søkeren kunne føre til slikt misbruk av identitet. Det heftet derfor begrunnet tvil ved Utlendingsnemndas vurdering og konklusjon i saken, som var i strid med sterke rettspolitiske hensyn. Nemnda ble bedt om å se på saken på nytt, selv om regelverket nylig var endret. 

Saken gjaldt flere vedtak om innskrenkninger i en pasients rett til kontakt med omverdenen, jf. psykisk helsevernloven § 4-5. Bakgrunnen var at pasienten, som var underlagt tvungent psykisk helsevern etter et drap, rømte fra institusjonen og at sykehuset oppfattet situasjonen i de påfølgende ukene som uoversiktlig. Innskrenkningene gjaldt kontroll av samtaler med og besøk av moren og broren av sikkerhetsmessige grunner og forbud mot å kontakte media. Ombudsmannen kom til at vedtakene om kontroll av samtaler med og besøk av familiemedlemmer var mangelfulle. Det var også tvilsomt om det var hjemmel for restriksjonene, særlig når det gjaldt telefonkontroll. Forbudet mot å kontakte media i ca. tre uker var inngripende og rettslig sett tvilsomt. 

Spørsmål om saka var godt nok opplyst då fylkesmannen stadfesta reguleringsplanvedtaket til kommunen. Ombodsmannen kom til at saka burde ha vore grundigare opplyst. Etter ei fornya vurdering fann fylkesmannen ikkje grunn til å omgjere vedtaket sitt. Ombodsmannen fann, etter ei heilskapsvurdering, ikkje grunn til å gå vidare med saka.  

En kommune tildelte et 40 % driftstilskudd til en fysioterapeut. Driftstilskuddet var del av et samarbeid om fysioterapitjenester mellom tre kommuner, og var knyttet til et privat praksisfellesskap. En av søkerne klaget til ombudsmannen. Hun viste til at kommunen hadde gjort feil både i saksbehandlingen og i kvalifikasjonsvurderingen. Blant annet pekte hun på at det ikke ble gjennomført intervjuer av søkerne. Ombudsmannen konkluderte med at tildelingsprosessen ikke hadde vært tillitvekkende. Kommunen hadde ikke sørget for at saken var tilstrekkelig opplyst, og den hadde heller ikke foretatt en tilfredsstillende sammenlignende kvalifikasjonsvurdering av søkerne. Det knyttet seg også noe usikkerhet til om det ble tatt utenforliggende hensyn ved tildelingen. Ombudsmannen hadde imidlertid ikke grunnlag for å uttale seg sikkert om feilene hadde resultert i at klageren ble forbigått. 

Saken gjaldt utlendingsmyndighetenes avslag på As søknad om norsk statsborgerskap fordi vilkåret om løsning fra annet statsborgerskap ikke ble ansett oppfylt. Ombudsmannen mente det var uheldig at utlendingsmyndighetene bygget sin tolking og praktisering av statsborgerloven § 10 første ledd siste punktum på forarbeidene og ikke det som kan sies å følge av en naturlig forståelse av lovens ordlyd. På bakgrunn av støtten i forarbeidene og praksis fant ombudsmannen det likevel ikke riktig å kritisere at Utlendingsnemnda hadde lagt til grunn at statsborgerforskriften § 6-1 var uttømmende, og at tilfeller som falt utenfor ordlyden måtte vurderes etter dispensasjonsbestemmelsen i statsborgerloven § 19. Ombudsmannen fant imidlertid grunn til å orientere Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet om saken med tanke på å etablere et større samsvar mellom ordlyden i regelverket og praksis. Videre hadde ombudsmannen merknader knyttet til adgangen til å realitetsvurdere en søknad etter utløp av tilsagnsfristen og utlendingsmyndighetenes saksbehandling. Ombudsmannen fant at saken ikke hadde vært tilstrekkelig opplyst for Utlendingsnemnda og ba nemnda vurdere hva som mest hensiktsmessig burde gjøres overfor A. Utlendingsnemnda tok deretter saken opp til ny behandling og fattet nytt vedtak om å innvilge klageren norsk statsborgerskap. Nemnda endret også sin egen standardmal som benyttes i løsningssaker med ny informasjon til søkerne om at en søknad om statsborgerskap kan bli realitetsvurdert også hvis løsning oppnås etter utløpet av tilsagnsfristen. Videre orienterte Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet ombudsmannen om at departementet arbeidet med å ferdigstille en instruks til Utlendingsdirektoratet om tolkning av statsborgerloven § 10 første ledd, jf. statsborgerforskriften § 6-1 nr. 5. Det fremgikk også at departementet forberedte en høring om å endre ordlyden i den nevnte forskriftsbestemmelsen.

Saken gjaldt avslag på søknad om straffegjennomføring med elektronisk kontroll. Kriminalomsorgens behandling av saken reiste spørsmål om straffegjennomføringsforskriften § 7-3 var i strid med FNs barnekonvensjon artikkel 3 fordi forskriften ikke åpnet for skjønn i klagerens tilfelle. Ombudsmannen kom til at en naturlig tolkning av straffegjennomføringsforskriften § 7-3 fjerde ledd siste punktum ikke åpnet for nødvendig skjønnsutøvelse ved avgjørelse av søknad om straffegjennomføring for enkelte kategorier domfelte. Bestemmelsen måtte etter ombudsmannens syn tolkes mindre restriktivt enn sin ordlyd for å være i samsvar med overordnete krav, slik Kriminalomsorgens sentrale forvaltning (KSF) fremholdt i sitt svarbrev til ombudsmannen. Ombudsmannen uttalte at det var behov for en klargjøring i tråd med KSFs redegjørelse, men at dette mest hensiktsmessig burde gjøres ved endring av forskriften og ikke bare gjennom revisjon av retningslinjer, slik KSF tok initiativ til. Det ble ikke funnet grunnlag for å rette innvendinger mot at klageren ikke fikk innvilget sin søknad om soning med elektronisk kontroll. 

På generelt grunnlag, av eget tiltak, ble det herfra stilt spørsmål til Arbeids- og velferdsdirektoratet om hvilken betydning det kunne ha for retten til arbeidsavklaringspenger om brukerne fremmet krav om uførepensjon eller påklaget avslag på krav om uførepensjon. Ombudsmannen vurderte spørsmålet annerledes enn Arbeids- og velferdsdirektoratet, og uttalte blant annet at det var grunn til tvil om det fremgikk tilstrekkelig tydelig av Navs rundskriv at Nav måtte foreta selvstendige vurderinger av om søkere av uførepensjon kunne ha krav på arbeidsavklaringspenger etter folketrygdloven § 11-13 første ledd.  Arbeids- og velferdsdirektoratet har rettet seg etter uttalelsen og rundskrivet og standardtekstene i saksbehandlingssystemet er endret.