Saken gjaldt kriminalomsorgens avslag på As søknad om prøveløslatelse etter utholdt 2/3 soningstid. Ombudsmannen kritiserte enkelte sider ved kriminalomsorgens saksbehandling, herunder forhold knyttet til saksutredningen. Ombudsmannen fant imidlertid ikke grunn til å rette avgjørende rettslig kritikk mot selve beslutningen om å avslå As søknad om prøveløslatelse.

Saken gjaldt en elevs rett til skyss til og fra skolen de dagene skolefritidsordningen (SFO) ikke skulle benyttes. Eleven bodde så langt fra skolen at han hadde rett til gratis skoleskyss til og fra skolen, men ikke til SFO. Foreldrenes søknad om at sønnen gratis fikk ta skolebussen de dagene det ikke var behov for å bruke SFO-plassen, ble avslått fordi foreldrene ikke oppga faste dager skolebussen skulle benyttes. Ombudsmannen mente at Fylkesmannen i Oslo og Akershus la til grunn feil tolkning av opplæringslovas bestemmelse om rett til gratis skoleskyss når det ble stilt vilkår om at skolebussen skulle benyttes faste dager. Fylkesmannen ble bedt om å behandle saken på nytt. Videre fant ombudsmannen grunn til å underrette Kunnskapsdepartementet om sin forståelse av skyssbestemmelsene og ba om at behovet for endringer i regelverket blir vurdert. Etter en ny vurdering av saken, opphevet fylkesmannen vedtaket og ba Ruter fatte nytt vedtak som sikrer elevens rett til skyss. 

Skatt sør holdt bokettersyn i en liten, nyetablert virksomhet, A. Ett av funnene var at (selskapet) A hadde utbetalt diettgodtgjørelse til selskapets eneste ansatte uten at de formelle legitimasjonskravene i trekkforskriften var fullt ut oppfylt. A fikk derfor etterberegnet arbeidsgiveravgift, selv om det ikke var tvilsomt at diettgodtgjørelsen ellers var dokumentert og rettmessig. Ved hjelp av advokat fikk A medhold av skatteklagenemnda i at de aktuelle legitimasjonsreglene likevel måtte anses oppfylt, og etterberegningen falt bort. As krav om sakskostnader ble avslått. Ombudsmannen kom til at A hadde hatt god grunn til å søke advokathjelp, og at det, alle forhold tatt i betraktning, ville være urimelig om skattyter måtte dekke advokatutgiftene selv. 

Saken gjaldt Justis- og beredskapsdepartementets behandling av en søknad om soningsoverføring av en domfelt fra Hellas til Norge. Da det ble klaget til ombudsmannen hadde det gått mer enn tre år og tre måneder siden søknaden ble fremsatt for departementet. Av klagen fremgikk det blant annet at departementet hadde ventet på en tilbakemelding fra greske myndigheter i over ett år før det ble minnet om saken fra norsk side. Ombudsmannen kritiserte Justis- og beredskapsdepartementet for mangelfull saksoppfølging overfor greske myndigheter. I tillegg var det grunn til å kritisere den interne saksbehandlingen i departementet, herunder at forsinkelsen som hadde funnet sted fra begynnelsen av ikke syntes å ha ført til at den videre behandlingen av saken ble prioritert. 

Ved behandlingen av klage fra nabo på byggetillatelse, ba Fylkesmannen i Oslo og Akershus om nærmere opplysninger fra Eidsvoll kommune om hvilke vurderinger som var foretatt. Klager ble ikke informert om kommunens svarbrev til fylkesmannen. Han anførte i klagen til ombudsmannen at fylkesmannen ved dette hadde brutt sin informasjonsplikt. Ombudsmannen kom til at det forelå brudd på informasjonsplikten i forvaltningsloven § 17 tredje ledd ved at fylkesmannen ikke gjorde klager kjent med opplysningene som fremkom i kommunens svarbrev. Etter en konkret vurdering kom imidlertid ombudsmannen til at det var grunn til å regne med at denne feilen ikke kunne ha virket bestemmende på vedtakets innhold, jf. forvaltningsloven § 41. Han lot derfor saken bero. 

Saken gjaldt selvkostprinsippet som skranke for oppmålingsgebyr ved opprettelse av nye eiendommer. Tromsø kommune avslo søknad om skjønnsmessig nedsettelse av oppmålingsgebyr for 20 boligeiendommer. Avslaget ble stadfestet av Fylkesmannen i Troms. Ombudsmannen kom til at det knyttet seg tvil til om saken var tilstrekkelig opplyst da fylkesmannen fattet sitt vedtak. Ved anførsler om at et gebyr er i strid med selvkostprinsippet har forvaltningen bevisbyrden for at det ikke er tilfellet. I denne saken kunne ombudsmannen verken se at kommunen eller fylkesmannen hadde fremlagt tilstrekkelig dokumentasjon på at selvkostprinsippet var overholdt. Fylkesmannen ble derfor bedt om å vurdere saken på nytt. Fylkesmannen opphevet deretter kommunens vedtak, og sendte saken tilbake til kommunen for fornyet behandling.

Tingretten hadde pålagt Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) å oppnevne tilsynsperson i forkant av overnattingssamvær. Under henvisning til at det ikke var adgang til å pålegge tilsyn med et slikt innhold som var gitt, avslo Bufetat dette. Etter klage mente direktoratet at det kunne oppnevnes tilsynsperson, men med et annet innhold enn pålegget. Ombudsmannen kom til at direktoratets vedtak vanskelig kunne sies å innebære en tillemping av rettens pålegg. Da domstolenes virksomhet faller utenfor ombudsmannens arbeidsområde, kunne ombudsmannen ikke uttale seg om rettens anvendelse av regelverket, og kommenterte derfor på generelt grunnlag direktoratets redegjørelse for forståelsen av regelverket. 

Saken gjaldt spørsmålet om offentlighet for dokumenter oversendt byrådet og sakslister til byrådsmøtene under kommunal parlamentarisme. Praksis for byrådet i Bergen kommune var at saksfremlegg med vedlegg og sakslister ble unntatt offentlighet frem til byrådskonferansen hadde vedtatt innstilling i saker hvor byrådet var delegert avgjørelsesmyndighet, og frem til byrådsmøtet hadde vedtatt innstilling i saker hvor byrådet innstilte for bystyret. Ombudsmannen kom til at denne praksisen var i strid med reglene i offentlighetsloven, og ba om å bli orientert om kommunens videre behandling og oppfølgning av uttalelsen. 

Saken gjaldt spørsmålet om offentlighet for dokumenter oversendt byrådet og sakslister til byrådsmøtene under kommunal parlamentarisme. Praksis for byrådet i Oslo kommune var at saksfremlegg med vedlegg og sakslister ble unntatt offentlighet frem til byrådskonferansen hadde vedtatt innstilling i saker hvor byrådet var delegert avgjørelsesmyndighet, og frem til byrådsmøtet hadde vedtatt innstilling i saker hvor byrådet innstilte for bystyret. Ombudsmannen kom til at denne praksisen var i strid med reglene i offentlighetsloven, og ba om å bli orientert om kommunens videre behandling og oppfølgning av uttalelsen. 

Saka gjeld Fornyings-, administrasjons og kyrkjedepartementet sitt avslag på krav om innsyn i dokument knytta til nedlegginga av Noregs statskalender. Ombodsmannen bad departementet om å gjere ei ny vurdering av meirinnsynsspørsmålet då det var vanskeleg å sjå at departementet hadde gjort den vurderinga og interesseveginga som offentleglova § 11 krev. Departementet gjorde ei ny vurdering av meiroffentlegheit og ga klagaren innsyn i dokument 13 i saka.