Saken gjelder oppnevning av ny fast (heretter kalt profesjonell) verge for en ung voksen vergehaver. Spørsmålet i saken var om vedtaket var tilfredsstillende begrunnet, og om Statsforvalteren i Innlandet hadde oppfylt veiledningsplikten overfor vergehavers nærmeste familie om hva som skal til for å bli vurdert egnet som verge. Ombudet kom til at vedtaket ikke var tilfredsstillende begrunnet. Det fremgikk ikke av begrunnelsen hvorfor Statsforvalteren mente det var best for vergehaveren å ha profesjonell verge. Ombudet viste i den forbindelse til uttalelser i forarbeidene til vergemålsloven, der det er understreket at frivillige verger skal være hovedløsningen. Ombudet hadde ikke tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at veiledningsplikten var brutt, men hadde merknader om hva som må kunne forventes av Statsforvalteren i tilfeller der nærstående ber om informasjon om hva som ligger i egnethetskriteriet. Statsforvalteren i Innlandet ble bedt om å følge ombudets merknader i fremtidige saker om vergeoppnevning.

Saken gjelder Navs behandlingstid ved opphør av barnebidrag etter barnelova § 69 fordi barnet ble plassert i beredskapshjem. Mor mottok løpende barnebidrag fra far. Barnet ble plassert frivillig i beredskapshjem høsten 2021 og frem til mars 2022. I mors søknad om nedsettelse av barnebidrag i februar 2022 fikk Nav informasjon om at barnet hadde vært plassert i beredskapshjem. Nav ba barneverntjenesten om opplysninger i mars 2022 som var nødvendige for å ta stilling til om barnebidraget etter barnelova skulle opphøre. Opplysningene Nav mottok var mangelfulle, men Nav fulgte ikke opp med å be om ytterligere opplysninger. Fra Nav fikk opplysninger om beredskapshjem til opphørsvedtaket ble fattet gikk det åtte måneder. I fem måneder lå saken inaktiv hos Nav. Sivilombudet har kommet til at saken ikke har vært behandlet uten ugrunnet opphold, jf. forvaltningsloven § 11 a, og at fremdriften ikke har vært forsvarlig når Nav unnlot å be om ytterligere opplysninger fra barneverntjenesten.

Saken gjelder Landbruks- og matdepartementets saksbehandlingstid ved behandling av en klage på innsynsavslag. Klageren ble gjennom foreløpig svar forespeilet en saksbehandlingstid som innebærer en samlet behandlingstid på over åtte måneder etter at departementet mottok klagen. Den lange saksbehandlingstiden ble begrunnet med stor saksmengde og at det konkrete innsynskravet var omfattende og krevde grundige vurderinger. Ombudet er kommet til at departementets saksbehandlingstid er for lang og i strid med offentleglova § 32 tredje ledd. Ressurssituasjonen og det at innsynskravet krever vanskelige vurderinger kan ikke forsvare den forespeilede saksbehandlingstiden på over åtte måneder. Ombudet er også kommet til at den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden på 72 dager ved behandlingen av andre innsynsklager, er uakseptabelt lang. Departementet bes om å iverksette tiltak for å få ned saksbehandlingstiden ved behandlingen av innsynsklagene.

Saken gjelder utlevering av foresattes kontaktinformasjon fra en skole i Bergen kommune til skolens nabo etter at noen elever ved skolen angivelig ødela en port på naboeiendommen. Selv om foresattes kontaktinformasjon ikke i seg selv er taushetsbelagte opplysninger, satte kontaktinformasjonen naboen i stand til å identifisere hvilke elever det var som var involvert i hendelsen. Ombudet er kommet til at kommunens vurdering av om utleveringen av kontaktinformasjonen innebar et brudd på reglene om taushetsplikt, jf. forvaltningsloven § 13, er mangelfull og at det knytter seg begrunnet tvil til kommunens vurdering. Ombudet ber kommunen om å foreta en ny vurdering, og eventuelt også vurdere adgangen til likevel å utlevere taushetsbelagte opplysninger, jf. forvaltningsloven § 13 a og § 13 b.

Saken gjelder krav om innsyn i dokumenter i Innbyggerpanelet i Røros kommunes digitale plattform «Decidim». Innsyn ble avslått etter offentleglova § 14 første ledd, om organinterne dokumenter. Panelet er vedtatt opprettet av kommunestyret, og består av 18 deltakere, som alle er innbyggere i kommunen, og som i en toårs-periode skal komme med innspill og råd til kommunens politikere i saker bestemt av enten kommunestyret eller formannskapet. Statsforvalteren stadfestet avslaget. Det ble lagt til grunn at dokumentene besto av intern saksforberedelse, og at Innbyggerpanelet var en del av Røros kommune. I forbindelse med Sivilombudets undersøkelse mente Statsforvalteren at panelet ikke må defineres som et folkevalgt organ etter kommuneloven. Gitt at panelet måtte anses som et folkevalgt organ, var ingen av dokumentene «saksframlegg med vedlegg» etter offentleglova § 16 første ledd bokstav a. Statsforvalteren mente derfor at dokumentene i alle tilfeller kunne unntas fra innsyn etter § 14. Sivilombudet kom til at Innbyggerpanelet må defineres som et folkevalgt organ etter kommuneloven i relasjon til reglene om offentlighet og innsyn, og at panelet derfor er en del av organet Røros kommune i tilknytning til offentleglova. Ombudet mente at vilkårene for unntak etter offentleglova § 14, jf. § 16 isolert sett var oppfylt, men at dette ikke automatisk ledet til at klageren ikke hadde rett til innsyn. Ombudet ba Statsforvalteren vurdere om dokumentene i plattformen inneholder aktivitet som skulle vært gjort i et møte etter kommuneloven § 11-2, jf. også § 11-5 om møteoffentlighet, og hvilken betydning dette eventuelt har for klagerens rett til innsyn i dokumentene. Statsforvalteren ble bedt om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder Mattilsynets avslag på innsyn i navn og ID-nummer på 13 hunder som er omtalt i en rapport fra tilsynet. Rapporten er omtalt i en straffedom om seksuell misbruk av hunder. Som begrunnelse for avslaget viste Mattilsynet til at opplysninger om at en hund har vært utsatt for seksuelle overgrep, er opplysninger om hundens nåværende eller tidligere eiers personlige forhold, og som derfor er omfattet av taushetsplikten. Mattilsynet opplyste imidlertid om ett hundenavn med begrunnelsen at hunden var omtalt med navn i dommen, og derfor var offentlig kjent. Sivilombudet har ikke innvendinger til Mattilsynets vurdering av at opplysninger om at en hund har vært utsatt for seksuelle overgrep, kan være en opplysning det er vanlig for eier eller tidligere eier, å ville holde for seg selv, og som dermed er omfattet av taushetsplikten etter forvaltningsloven. Etter en gjennomgang av dokumentene er imidlertid ombudet i tvil om også andre hunder som er omfattet av innsynskravet er nevnt i straffedommen, og dermed alminnelig kjent, jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 3. På denne bakgrunn ber ombudet Mattilsynet vurdere innsynskravet på nytt.

Saken gjelder Statsforvalterens behandling av en klagesak om flytting av brukerens tjenestetilbud fra en bemannet bolig i en kommune til en omsorgsbolig drevet av en privat tilbyder i en annen kommune, ca. 45 mil fra hjemstedet. Brukeren har omfattende hjelpebehov som følge av sin helsetilstand. Etter ombudets syn oppfylte ikke Statsforvalterens begrunnelse kravene i forvaltningsloven §§ 24 og 25, jf. § 33, og kravene til god forvaltningsskikk. En av brukerens mest sentrale anførsler var at vedtaket var i strid med EMK artikkel 8, og det burde også ha kommet klart frem at Statsforvalteren hadde vurdert dette, jf. forvaltningsloven § 34 andre ledd andre punktum. Sivilombudet mente at det var begrunnet tvil om Statsforvalteren i vurderingen av om kommunens nye tjenestetilbud til brukeren var forsvarlig, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1, hadde tatt riktig rettslig utgangspunkt og om de hadde gjort en tilstrekkelig konkret og selvstendig vurdering. Retten til brukermedvirkning etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 samt utredningsplikten etter forvaltningsloven § 17 var heller ikke oppfylt ved behandlingen av saken. Ombudet ba Statsforvalteren merke seg ombudets syn og legge dette til grunn ved behandlingen av fremtidige saker, særlig ved behandlingen av en eventuell ny klage i denne saken, over forlengelsen av vedtaket.

Saken gjelder Statsforvalteren i Vestfold og Telemarks opprettholdelse av X kommunes avslag på søknad om å få beholde skoleplassen i nabokommunen etter flytting. Fordi kommunens vurdering av barnets beste var mangelfull, opphevet Statsforvalteren vedtaket og fattet ny realitetsavgjørelse med samme resultat. Statsforvalteren la avgjørende vekt på økonomiske hensyn ved vektingen mot barnets beste. I kommunes vedtak var det ikke synliggjort at økonomiske hensyn var vurdert eller vektlagt. Ombudet er kommet til at saken ikke var tilstrekkelig opplyst da Statsforvalteren avgjorde klagen. Kommunens saksbehandling ga ikke grunnlag for å kunne legge vekt på at økonomiske hensyn hadde vært avgjørende for skjønnsutøvelsen. Ombudet ber Statsforvalteren behandle saken om skoleplassering for skoleåret 2024/2025 på nytt.

Saken gjelder avslag på bruk av en fremtidsfullmakt for tilgang til helsenorge.no (Helsenorge). Norsk helsenett, som drifter Helsenorge, godtok ikke fremtidsfullmakten under henvisning til at kun egne fullmaktsskjema – eller legeerklæring som dokumenterer varig manglende samtykkekompetanse – blir akseptert for å få tilgang til helseplattformen på vegne av andre. Sivilombudet uttalte at Norsk helsenett – i likhet med andre offentlige og private aktører – må akseptere fremtidsfullmakter. Videre mente ombudet at Norsk helsenett ikke kan forutsette at tilgang til Helsenorge er uttrykkelig nevnt i fullmakten, men at de må tolke fremtidsfullmakten for å vurdere om den gir fremtidsfullmektigen rett til tilgang. Det fremgår klart av forarbeidene til vergemålsloven at hvilken kompetanse en fremtidsfullmakt gir – også på helse- og sosialområdet – beror på en tolkning av fullmakten. Et krav om uttrykkelig samtykke i fullmakten kan heller ikke utledes av personvernforordningen (GDPR). Sivilombudet ber Norsk helsenett vurdere den fremlagte fremtidsfullmakten på nytt i lys av ombudets merknader. Videre ber Sivilombudet Norsk helsenett behandle fremtidige saker om fremtidsfullmakter i samsvar med føringene gitt i denne uttalelsen.

Saken gjelder en klager som ikke fikk svar på sin henvendelse i papirform til Utlendingsdirektoratet (UDI). Ombudet viste til at private i skriftlig kommunikasjon med forvaltningen i utgangspunktet kan henvende seg i papirform, og at man ikke har en plikt til å kommunisere digitalt med forvaltningen. Avvik fra dette utgangspunktet krever et rettslig grunnlag, normalt lovhjemmel. Ombudet forutsatte at UDI ville forholde seg likt til henvendelser i papirform som til digitale henvendelser, så lenge det ikke er rettslig grunnlag for å avvike det nevnte utgangspunktet.