Sivilombudet har av eget tiltak undersøkt situasjonen for forvaringsdømte som venter i kø på plass på forvaringsavdeling. Formålet med undersøkelsen har vært å bidra til å øke deres rettssikkerhet. En stor andel forvaringsdømte må starte soningen i ordinært fengsel. Kriminalomsorgens praksis med svært forsinket overføring til forvaringsavdeling for så mange forvaringsdømte på grunn av langvarig plassmangel, er i strid med regelverket og de forutsetninger som lovgiver la til grunn da forvaringsinstituttet ble innført. Undersøkelsen har avdekket et mangelfullt system for å sikre at straffen til forvaringsdømte som må sone lenge i ordinært fengsel mens de står i kø for plass på forvaringsavdeling, får det innholdet det er ment å ha. Forvaringsdømte i kø får i dag i stor grad det samme soningstilbudet som andre domfelte, og ikke et særskilt tilrettelagt tilbud som de ville fått på forvaringsavdeling. Dersom den forvaringsdømte ikke gis en reell mulighet til å redusere gjentakelsesfaren gjennom egnet behandling og oppfølging, kan fortsatt frihetsberøvelse etter utløpet av minstetiden være i strid med det menneskerettslige vernet mot vilkårlig frihetsberøvelse i EMK artikkel 5 nr. 1 a. For å øke rettssikkerheten til de forvaringsdømte i kø og for å redusere risikoen for menneskerettighetsbrudd, kommer Sivilombudet med flere anbefalinger til Kriminalomsorgsdirektoratet.

Saken gjelder utlendingsforvaltningens behandling av en søknad om oppholdstillatelse som student. Søknaden ble avslått som følge av manglende oppfyllelse av utlendingslovens underholdskrav. Studenten hadde egne midler til å sikre underhold, men kunne ikke oppfylle utlendingsforvaltningens krav om å overføre midlene til norsk bankkonto i eget navn eller til en depositumskonto opprettet av studentens utdanningsinstitusjon. Utlendingsforvaltningen kunne i saksgangen ikke gi svar på om overføring av midlene til en klientkonto disponert av studentens advokat kunne være en tilfredsstillende løsning. Sivilombudet har kommet til at det ikke foreligger grunnlag i lov eller forskrift til å kreve midlene overført til norsk bankkonto i søkerens egne navn. Utlendingsforvaltningen bør i tilsvarende saker vurdere mulighetene for alternative løsninger for oppfyllelse av underholdskravet. Videre har Sivilombudet kommet til at studenten ikke fikk den veiledningen hun hadde krav på etter forvaltningsloven. Utlendingsforvaltningen burde ha svart på advokatens henvendelser om hvorvidt bruk av hans klientkonto kunne være et tilstrekkelig grunnlag for sikring av underhold. Uansett skulle Utlendingsnemnda (UNE) på et tidligere tidspunkt i saksgangen presisert at en vurdering av denne løsningen forutsatte dokumentasjon på at midlene var overført til klientkontoen. UNE ble bedt om å merke seg ombudets uttalelse, og legge den til grunn ved behandling av fremtidige saker om oppholdstillatelse som student.

Saken gjelder Bergen kommunes behandlingstid i en sak om spesialundervisning. Eleven ble henvist til pedagogisk-psykologisk tjeneste (PP-tjenesten) for utredning i mai 2023 og fikk opplyst at det ville ta minimum ni måneder før PP-tjenesten kunne starte på sin utredning. I forbindelse med ombudets undersøkelse av behandlingstiden, opplyste kommunen at PP-tjenesten antakelig ville begynne med sin utredning i løpet av juni 2024. Årsaken til den lange behandlingstiden ble opplyst å være store kapasitetsutfordringer ved PP-tjenesten i Bergen kommune. Sivilombudet er kommet til at PP-tjenestens behandlingstid i elevens sak er uforsvarlig lang og i strid med forvaltningslovens krav til at saken skal behandles uten ugrunnet opphold. Bergen kommunes redegjørelse for den generelle situasjonen i PP-tjenesten, viser at lang behandlingstid er et problem for flere elever tilknyttet den samme avdelingen i kommunen. Ombudet ser med bekymring på at flere elever må vente i lang tid på vedtak om spesialundervisning. Bergen kommune ble bedt om å vurdere om det kan treffes et midlertidig vedtak for eleven i påvente av en avgjørelse i saken. I tillegg ba ombudet om å bli holdt orientert om fremdriften i elevens sak. Ombudet vil også følge med på om ventelistene i PP-tjenesten er redusert eller fjernet ved utgangen av året, slik kommunen har forespeilet.

Sivilombudet har av eget tiltak undersøkt Statsforvalteren i Vestlands praksisomlegging knyttet til høring av dispensasjonssaker etter plan- og bygningsloven § 19-1 siste punktum. I brev 4. januar 2024 til kommunene i fylket, skrev Statsforvalteren blant annet at Statsforvalteren ikke lenger ville be om å få dispensasjonssaker oversendt til høring før kommunene fatter vedtak. Sivilombudet har kommet til at plan- og bygningsloven § 19-1 siste punktum innebærer en plikt for kommunene til å sende dispensasjonssøknader omfattet av bestemmelsen på høring, dersom ansvarsområdet til en regional eller statlig myndighet blir direkte berørt. Statsforvalteren har videre en plikt til å motta disse sakene og vurdere konkret om det skal gis en uttalelse til den enkelte sak. På bakgrunn av dette har ombudet kommet til at Statsforvalterens praksis knyttet til høring av kommunale dispensasjonssaker ikke er i tråd med kravene i plan- og bygningsloven § 19 1. Ombudet ber Statsforvalteren vurdere sin praksis på nytt, og om å bli orientert om utfallet av den nye vurderingen.

Saken gjelder behovsprøving av stipend fra Lånekassen. Ved behovsprøvingen mot person- og kapitalinntekt mistet klager retten til stipend (omgjøring av lån) i sin helhet fordi inntekten var for høy. Klager hadde solgt aksjer med både gevinst og tap. Ved behovsprøvingen av stipend la Lånekassen brutto kapitalinntekter til grunn. Derfor ble bare inntektene fra gevinster medregnet, mens det ikke ble tatt hensyn til tapene. Sivilombudet kom til at vedtaket fra Klagenemnda for Lånekassen ikke tilfredsstilte forvaltningslovens krav til begrunnelse. Begrunnelsen skulle ha inneholdt en forklaring til klager av de faktiske omstendighetene, det vil si at oppjusteringsbeløpene for kapitalinntekter fra skattefastsettingen faktisk ikke var tatt med, jf. forvaltningsloven § 25. En slik begrunnelse ville satt klager i stand til å forstå innholdet i vedtaket. Sivilombudet påpekte enkelte uheldige virkninger av behovsprøving mot brutto kapitalinntekter ved beregning av gevinst. Dersom Kunnskapsdepartementet fastholdt sitt syn om at behovsprøvingen skulle skje mot brutto kapitalinntekter, burde Kunnskapsdepartementet i større grad begrunne dagens praksis, for eksempel i det årlige høringsnotatet til forskrift om utdanningsstøtte eller i en egen uttalelse. I så fall burde også ordlyden i forskrift om utdanningsstøtte §§ 97 og 98 endres for å tydeliggjøre at det er brutto kapitalinntekter som skal legges til grunn ved behovsprøvingen.

Saken gjelder behandlingstiden hos Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) ved krav om innsyn i saker om utenlandsadopsjon. Ombudet har undersøkt både behandlingstiden i en konkret sak og behandlingstiden generelt. Tidligere brukte Bufdir normalt én til to måneder på å behandle slike saker, men på grunn av en sterk økning av antallet innsynskrav økte vanlig behandlingstid til omtrent fem måneder. I klagerens sak tok det omtrent fire og en halv måned å behandle kravet. Sivilombudet er kommet til at behandlingstiden i klagerens sak ikke er i tråd med forvaltningslovens krav til at saken skal avgjøres «uten ugrunnet opphold». Utgangspunktet er at krav om innsyn skal behandles svært raskt. Ombudet har forståelse for at den sterke økningen i antallet innsynskrav har medført lengre behandlingstider, særlig i en overgangsfase. En normal behandlingstid på fem måneder i denne type saker, over tid, oppfyller ikke forvaltningslovens krav til behandlingstid. Selv om behandling av innsynskrav ved utenlandsadopsjon er ressurskrevende, mener ombudet at det også er begrunnet tvil om allerede de tidligere behandlingstidene på opp mot to måneder er i tråd med lovens krav. Bufdir bes om å vurdere ytterligere tiltak for å få ned behandlingstidene.

Saken gjelder en kommunes behandling av klage over samtykke til bompenger på privat vei. Ombudet er kommet til at saksbehandleren i førsteinstansen var inhabil til å tilrettelegge saken for formannskapet som klageorgan, ved å forberede saksfremlegget for formannskapet. På bakgrunn av inhabiliteten ber ombudet kommunen om å behandle klagen på nytt.

Saken gjelder Nav Klageinstans’ manglende prioritering av en klagesak om menerstatning ved yrkesskade. Saken hadde tidligere vært til behandling i klageinstansen, som opphevet førsteinstansens vedtak om menerstatning og sendte saken tilbake til ny behandling ved Nav Familie- og pensjonsytelser. Sivilombudet tok saken opp med Arbeids- og velferdsdirektoratet og spurte om klagen over det nye vedtaket om menerstatning skulle vært prioritert av klageinstansen. Direktoratet var enig i at hjemsendte saker skal prioriteres ved en eventuell ny klage- og ankebehandling. Saken skulle derfor vært prioritert ved klagebehandlingen. Sivilombudet mener den samlede behandlingstiden på tre og et halvt år i klagerens sak er for lang og at den manglende prioriteringen i Nav Klageinstans strider mot god forvaltningsskikk.

Saken gjelder Tilsynsrådet for advokatvirksomhets forståelse av anvendelsesområdet for hvitvaskingsloven § 7, som gjelder plikten til å gjennomføre en virksomhetsinnrettet risikovurdering. Ombudet er kommet til at bestemmelsen ikke kan tolkes slik at den omfatter alle advokater, slik Tilsynsrådet har lagt til grunn. Bestemmelsen omfatter kun advokater som er «rapporteringspliktige» i henhold til hvitvaskingsloven § 2 første ledd bokstav c, jf. § 4 andre ledd bokstav c. Ombudet kom også til at Tilsynsrådets begrunnelse i vedtaket var mangelfull. Tilsynsrådet ble bedt om å behandle saken på nytt. Videre ba ombudet Tilsynsrådet om å endre sin hvitvaskingsveileder og å legge ombudets konklusjon til grunn ved behandlingen av fremtidige saker.

Saken gjelder Forsvarets kunngjøring av flere stillinger med varighet fram til fylte 60 år, med utbetaling av en tilleggsbonus. Ved vurderingen av søknadene mente Forsvaret at søkere som allerede var i gang med et utdanningsløp som ville føre til offisersutdanning, ikke var kvalifiserte. Et slikt krav fulgte ikke av kunngjøringen, stillingsannonsene eller vilkårene for utdanningen. Sivilombudet kritiserte derfor Forsvaret for å ikke følge utlysningen og kvalifikasjonsprinsippet ved ansettelsene.