På generelt grunnlag ble Landbruks- og matdepartementet bedt om å kommentere uttalelser fra Skattedirektoratet om hvordan bostedsregistreringer i folkeregisteret ble tillagt betydning i saker om konsesjon og boplikt. Herunder ble departementet bedt om å vurdere om det var dekkende at det i rundskriv M-2/2009 var uttalt at det var nok at noen hadde vært folkeregistrert bosatt på en eiendom for å fastslå at eiendommen tidligere hadde vært brukt som helårsbolig, jf. konsesjonsloven § 7 første ledd nr. 1. Bestemmelsen hjemler forskrifter om nedsatt konsesjonsgrense for «bebygd eiendom som er eller har vært i bruk som helårsbolig». Landbruks- og matdepartementet redegjorde etter dette for hvordan bostedsregistreringer ble tillagt betydning i konsesjons- og bopliktssaker. Ombudsmannen uttalte at det måtte antas å være en fare for at henvisningen til folkeregisterets bostedsregistreringer i rundskriv M-2/2009 ville kunne føre til at kommuner la til grunn at konsesjonsloven § 7 første ledd nr. 1 kom til anvendelse for eiendommer som faktisk ikke hadde vært i bruk som helårsbolig. Dette ville kunne føre til boplikt ved overdragelser uten at lovens vilkår var oppfylt. Landbruks- og matdepartementet ble derfor bedt om å endre rundskrivet på dette punktet. Presiseringen i konsesjonsloven §§ 6 og 7 om at boplikt innebar krav om bostedsregistrering ga ikke grunn til bemerkninger. Departementet orienterte senere om at rundskrivet ville bli endret i tråd med ombudsmannens uttalelse.

Saken gjelder Preimplantasjonsdiagnostikknemndas avslag på en søknad om tillatelse til preimplantasjonsdiagnostikk i utlandet. Nemnda avslo søknaden under henvisning til at vilkåret om at det må foreligge alvorlig, arvelig sykdom ikke var oppfylt. Ved vurderingen anså nemnda seg ikke bundet av en avgjørelse fra den tidligere Dispensasjons- og klagenemnda for behandling i utlandet, der tillatelse ble gitt i et tilfelle med samme sykdomsdiagnose. Det ble heller ikke ansett avgjørende at det har vært gitt tillatelse til senabort i tilfeller der det er konstatert at fosteret har den aktuelle genetiske feilen. Ombudsmannen kom til at det ikke kunne rettes innvendinger mot at nemnda ikke hadde ansett seg bundet av avgjørelsen vedrørende samme sykdomstilstand fra nemnda som tidligere vurderte slike saker. Ulik konklusjon i de to sakene kunne heller ikke anses som usaklig forskjellsbehandling. Etter ombudsmannens syn knyttet det seg derimot begrunnet tvil til nemndas vurderinger når det gjeldt betydningen av at det hadde vært gitt tillatelse til senabort av fostre med den aktuelle genetiske feilen, blant annet i klagerens tilfelle. Ombudsmannen ba på denne bakgrunn nemnda om å vurdere saken på nytt, og herunder foreta en nærmere vurdering av abortvedtaket som var truffet vedrørende klageren.

Hovedimportøren mente at Mattilsynet ikke hadde grunnlag for å godkjenne søknader fra flere parallellimportører.  Det ble anført at mangelfull kontroll med parallellgodkjenninger kan medføre helse- og miljøskader og dessuten være skadelig for originalpreparatets renommé. Spørsmålet for ombudsmannen var om dokumentasjonen som fulgte med søknadene, var tilstrekkelig til å oppfylle kravene som er stilt i forskrift og retningslinjer. Ombudsmannen kom til at det var tvil om Mattilsynet hadde hatt godt nok grunnlag for å godkjenne parallellpreparatene, og ba tilsynet se på sakene på nytt. Mattilsynet foretok deretter en fornyet gjennomgang av saken, herunder den foreliggende dokumentasjonen, og opprettholdt sitt tidligere vedtak. På bakgrunn av ombudsmannens uttalelse ville tilsynet vurdere å tydeliggjøre retningslinjene.

Eieren av en eiendom hadde i flere år fått ulike pålegg og krav fra kommunen om å fjerne en hekk og en jordvoll som lå ut mot en vei. Ombudsmannen fant at flere sider ved saksbehandlingen ga grunn til kritiske merknader, og ba derfor kommunen om å se på saken på nytt.

Ombudsmannen ble gjennom en konkret sak kjent med at utlendingsmyndighetene praktiserte et krav om at pass må være gyldig på vedtakstidspunktet for å bli akseptert som tilstrekkelig dokumentasjon på identitet i saker om norsk statsborgerskap. Dette gjaldt selv om søkeren hadde fremlagt pass som var gyldig på søknadstidspunktet og der det for øvrig ikke var tvil om identiteten. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet ble på generelt grunnlag bedt om å redegjøre for denne praksisen. Ombudsmannen spurte også om det forelå tilgjengelig informasjon om praksisen. Departementet opplyste at praksisen bygde på en ordlydsfortolkning og at det ble arbeidet med en endring av regelverket. Etter departementets syn var det tilgjengelig og klar informasjon om praksisen på Utlendingsdirektoratets nettsider. Ombudsmannen fant ikke rettslig grunnlag for å kritisere tolkningen og anvendelsen av regelverket, men ga samtidig uttrykk for at andre tolkninger også var mulig. Regelen, slik den ble praktisert, fremstod imidlertid som firkantet og lite fleksibel og kunne gi uheldige konsekvenser særlig i lys av lang behandlingstid i direktoratet. Ombudsmannen fant ikke grunn til å gå videre med saken, blant annet fordi en regelendring var ventet i løpet av 2012.

Bidragsmottakeren var uten inntekt og fikk økonomisk stønad fra sosialtjenesten. I bidragssaken la bidragsmyndighetene til grunn at det å motta slik økonomisk stønad i seg selv var en rimelig grunn for ikke å ha inntekt, og at det derfor ikke var grunnlag for å skjønnsfastsette inntektsgrunnlaget, slik at inntekten ble satt til kr 0. Ombudsmannen kom til at Nav Klageinstans Oslo og Akershus bygget på feil forståelse av reglene om fastsetting av bidrag. Selv om parten mottar en offentlig ytelse til livsopphold, må det foretas en konkret vurdering i bidragssaken om inntekten er lavere enn inntektsevnen og om parten har rimelig grunn til å ha lav inntekt. Ombudsmannen ba om at saken ble behandlet på nytt.  Nav Klageinstans Oslo og Akershus la ombudsmannens rettsoppfatning til grunn, opphevet vedtaket og hjemviste saken for ny behandling i underinstansen

A begjærte innsyn i et dokument i Nes kommune. Kommunen avslo begjæringen med begrunnelsen at dokumentet var formulert slik at det omhandlet «noens personlige forhold» etter offentlighetsloven 19. mai 2006 nr. 16 § 13, jf. forvaltningsloven 10. februar 1967 § 13. Hele dokumentet ble unntatt offentlighet av hensyn til «de små forholdene i bygda» og faren for identifisering av personen opplysningene gjaldt («koblingsfaren»), dersom det ble gitt delvis innsyn. Fylkesmannen i Oslo og Akershus opprettholdt kommunens avslag, og innsyn ble nektet i hele dokumentet. Det ble vist til at «dokumentet gjelder en offentlig ansatts utøvelse av sitt arbeid», men at opplysningene karakteriserte en persons egenskaper på en måte som gjorde at det dreide seg om «personlige forhold», jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 og offentlighetsloven § 13. Fylkesmannen hadde ikke angitt konkret hvilke opplysninger i dokumentet som ble ansett å utgjøre en personlig karakteristikk av vedkommende på en slik måte at de var omfattet av taushetsplikten. Det var således heller ikke godtgjort at slike opplysninger utgjorde «den vesentligste delen» av dokumentet, slik at hele dokumentet kunne unntas offentlighet, jf. offentlighetsloven § 12 bokstav c). Det fremgikk ikke at fylkesmannen hadde vurdert om personens eventuelle behov for beskyttelse ville bli ivaretatt dersom individualiserende kjennetegn ble utelatt, jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 2.  Fylkesmannen ble derfor bedt om å gjøre en ny og konkret vurdering av hvilke opplysninger i dokumentet som eventuelt var omfattet av taushetsplikten, og om det kunne gis innsyn i deler av dokumentet. I den grad det var aktuelt å vurdere utsatt innsyn, jf. offentlighetsloven § 5 første ledd, ble det minnet om at dette var en løpende vurdering og at fylkesmannen måtte legge til grunn forholdende i saken slik de fremsto på det tidspunktet vurderingen ble foretatt. Etter en fornyet vurdering fant fylkesmannen at det kunne gis delvis innsyn i dokumentet, men at enkelte opplysninger måtte unntas av hensyn til private parter som var omtalt i brevet.

Enkelte spørsmål om krav om samtykke ved frivillig plassering av mindreårige i fosterhjem ble på generelt grunnlag tatt opp med Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Ombudsmannen tok til etterretning departementets redegjørelse for at samværsforelders samtykke bare er nødvendig hvis plasseringen retter seg mot eller direkte berører samværsforelderens samværsrett. Det må foretas en konkret vurdering i hver enkelt sak.

Saken gjaldt Utlendingsdirektoratets saksbehandlingstid i forbindelse med en søknad om familieinnvandring. Da klageren henvendte seg til ombudsmannen hadde det gått ca. ett år og ni måneder siden søknaden ble fremsatt, og det tok ytterligere ett år før det forelå førsteinstansvedtak fra direktoratet. Purrebrev til direktoratet var ikke besvart. Ombudsmannen påpekte viktigheten av at det så tidlig som mulig i prosessen avdekkes hvilke undersøkelser som er nødvendige å foreta, og bemerket at det utvilsomt hadde vært en fordel om behovet for avklaringer i denne saken hadde vært avdekket på et tidligere tidspunkt. Der saksbehandlingen allerede har tatt lang tid på det tidspunkt det avdekkes behov for ytterligere undersøkelser/avklaringer, må det ved den videre prioriteringen av saken legges stor vekt på hensynet til at den samlede saksbehandlingstiden ikke blir for lang. Det ble forutsatt at hele oppholdsavdelingen i direktoratet arbeidet aktivt for å forhindre forsinkelser i saksbehandlingen fordi behovet for ytterligere undersøkelser/avklaringer m.v. avdekkes for sent. I denne sammenheng ble det understreket at dersom slike forsinkelser inntreffer, må dette innebære at den videre behandlingen av den enkelte sak gis høy prioritet. Ombudsmannen fant for øvrig at den samlede tidsbruken i familieinnvandringssaken ikke kunne anses som akseptabel. Direktoratet ble også kritisert for manglende besvarelse av brev.

A var ansatt i et ettårig engasjement ved et fylkesmannsembete og klaget til ombudsmannen over at engasjementet ikke ble forlenget. På bakgrunn av den kontakten som hadde vært med fylkesmannen om saken, mente A å ha krav på forlengelse av engasjementet ut 2011. Fylkesmannen fremholdt at A ikke hadde noe slikt krav på forlengelse da det ikke var hjemmel for å foreta administrativ utvidelse av engasjementet og tilsettingsrådet ikke hadde fattet vedtak om tilsetting. Fylkesmannens håndtering av saken ga A en forventing om at hun ville være tilsatt ut 2011 til tross for at hjemmel for administrativ forlengelse manglet. Selv om A ikke fikk krav på utvidelse av engasjementet på dette grunnlaget, fant ombudsmannen at fylkesmannens behandling av saken vedrørende As eventuelle rett til utvidelse av engasjementet hadde vært kritikkverdig. As berettigede forventning om forlengelse av engasjementet ut 2011 oppsto på grunn av fylkesmannens håndtering av saken og måtte antas å ha et visst rettslig vern. Etter ombudsmannens uttalelse gjennomgikk fylkesmannen rutinene for tilsetting i og forlengelse av midlertidige tilsettinger. Det ble også utbetalt økonomisk kompensasjon til A.