Saken gjelder for det første et abonnementsgebyr som Holtålen kommune ila for et anneks i tillegg til selve boligen på en boligeiendom. For det andre gjelder saken en endring kommunen gjorde i gebyrregulativet for år 2024, hvor det ble åpnet opp for å ilegge gebyrer for alle enheter som er koblet til vann, herunder anneks og garasje. Ombudet er kommet til at kommunen ikke har rettslig grunnlag, når det gjelder boligeiendommer, til å kreve gebyrer for annet enn hele eiendommen under ett eller separat for enkelte boenheter, jf. forurensningsforskriften § 16-2 første ledd. Det knytter seg derfor tvil til om kommunen kunne ilegge gebyret for annekset i den konkrete saken. Ombudet ber kommunen om å vurdere gebyret for annekset i saken på nytt. Videre bes kommunen om å endre gebyrregulativet for år 2024 og fremtidig praksis i tråd med forurensningsforskriften § 16-2 første ledd.

Saken gjelder spørsmålet om en klager hadde anmodet Statsforvalteren i Trøndelag om omgjøring av deres avgjørelse i en sak om rett til nødvendig helsehjelp, og om Statsforvalteren behandlet henvendelsen som en omgjøringsanmodning. Ombudet kom til at klageren hadde anmodet om omgjøring, slik han har adgang til. Videre mente ombudet at det ikke gikk klart fram av svarene til klageren, eller sakens øvrige dokumenter, at Statsforvalteren hadde oppfattet henvendelsene som anmodning om omgjøring, eller vurdert om det forelå nye opplysninger som ga grunn til en annen vurdering av saken. Ombudet mente derfor at Statsforvalterens håndtering av omgjøringsanmodningene ikke var i tråd med grunnleggende krav til forsvarlig saksbehandling. Ombudet ba Statsforvalteren om å vurdere klagerens henvendelser på nytt.

Saken gjelder en innsatt som ønsket å studere under soning. Kriminalomsorgen region nord avslo søknaden hans om frigang for å studere, og fengselet kunne ikke tilrettelegge for studier fra fengslet. Regionen avslo søknaden fordi de mente frigang ikke var sikkerhetsmessig forsvarlig. I vurderingen viste regionen til at domfelte hadde «truet og forsøkt å oppvigle innsatte til opprør». Sivilombudet uttalte at hendelsene, som begrunnet avslaget på søknaden om frigang, var gjengitt på en slik måte i vedtaket, at det var uklart hvilket faktum som lå til grunn for regionens vurdering og hvordan hendelsene var vurdert. Det skulle også kommet tydeligere frem av vedtaket, at klagerens idømte handlinger var en viktig del av regionens begrunnelse. På denne bakgrunn kom ombudet til at det forelå begrunnet tvil om regionens vedtak var i tråd med forvaltningslovens krav til begrunnelse. Ombudet uttalte også at regionen burde vurdert betydningen av at fengselet likevel ikke kunne tilrettelegge for utdanningen i fengselet. Ombudet ber regionen merke seg ombudets syn, og at dette legges til grunn ved behandlingen av fremtidige saker om frigang til studier og andre saker der tilrettelegging for høyere utdanning i fengsler er relevant.

Saken gjelder Arbeids- og inkluderingsdepartementets og Arbeids- og velferdsdirektoratets avvikling av en tidligere praksis med å gradere tiltakspenger mot andre ytelser. Etter endringen fikk klager avslag på tiltakspenger istedenfor å få innvilget graderte tiltakspenger i kombinasjon med gradert uføretrygd. Sivilombudet mente at arbeidsmarkedsloven § 13 ikke gav en rett til graderte tiltakspenger, selv om et av formålene bak lovbestemmelsen kunne tilsi det. Den tidligere praksisen med å gradere tiltakspenger mot andre ytelser hadde ikke tilstrekkelig forankring i loven, slik at endringen av praksisen kunne skje uten lovendring og ved departementets instruks til direktoratet. Praksisendringen ble gjennomført på en måte som ikke tok hensyn til behovet for forutberegnelighet og innrettelse for mottakerne av tiltakspenger. Den tidligere praksisen var i liten grad klarlagt og undersøkt før den ble endret, mottakerne av tiltakspengene ble ikke informert om endringen, og endringen ble ikke fullstendig gjennomført i rundskrivet. Klager mottok ikke informasjon om praksisendringen da han på ny søkte om tiltakspenger, og praksisendringen ble ikke nevnt i førsteinstansens avslag. Departementet og direktoratet ble bedt om å rette gjeldende rundskriv slik at det kommer frem at praksis er endret, samt bedre saksbehandlingen ved fremtidige praksisendringer.

Saken gjelder lang saksbehandlingstid for behandling av søknader om akkreditering av utdanningsprogrammer i NOKUT og spørsmål om rekkefølgen for behandling av søknadene. To utdanningsinstitusjoner leverte søknader om akkreditering i mars og september 2023. De fikk beskjed av NOKUT om at søknadene ikke ville bli behandlet før i 2025 på grunn av manglende ressurser. NOKUT orienterte også om at søknader om masterstudier ville bli prioritert foran studier på bachelornivå. Sivilombudet kom til at en forventet saksbehandlingstid i NOKUT for akkreditering av studieprogrammer innen høyere utdanning (høyskoler og universiteter) på mer enn to år var i strid med kravene til saksbehandlingstid i forvaltningsloven § 11 a. Sivilombudet mente også at det stred mot det forvaltningsrettslige likhetsprinsippet å foreta en generell nedprioritering over et helt år av søknader om akkreditering av bachelorstudier når prioriteringen fikk klare uheldige følger for saksbehandlingstiden. Etter ombudets syn måtte NOKUT gi søkerne informasjon om forventet saksbehandlingstid så fort de hadde mulighet til å estimere dette.

Saken gjelder Vegdirektoratets avslag på krav om innsyn i en sak om kontroll av lønns- og arbeidsvilkår hos klageren. Vegdirektoratet mente opplysninger som kunne bidra til å identifisere arbeidstakere som hadde hatt kontakt med Statens vegvesen om saken, var opplysninger om «noens personlige forhold» som i utgangspunktet skulle unntas fra innsyn, jf. offentleglova § 13 første ledd, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Vegdirektoratet hadde adgang til å gi klageren innsyn i opplysningene uavhengig av taushetsplikten fordi firmaet var part i saken, jf. forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 1. Vegdirektoratet mente likevel at opplysningene skulle unntas fra innsyn fordi opplysningene av "særlige grunner» ikke burde meddeles videre, jf. forvaltningsloven § 19 annet ledd bokstav b. Dokumentene som inneholdt slike opplysninger ble unntatt fra innsyn i sin helhet med henvisning til at opplysningene utgjorde den vesentligste delen av dokumentene, jf. offentleglova § 12 bokstav c. For ett av dokumentene begrunnet Vegdirektoratet også unntaket med at dokumentet var organinternt, jf. offentleglova § 14. Sivilombudet har ikke innvendinger til Vegdirektoratets vurdering om at opplysninger som kan bidra til å identifisere arbeidstakerne i utgangspunktet er underlagt taushetsplikt, jf. forvaltningsloven § 13. Sivilombudet har heller ikke innvendinger til direktoratets konklusjon om at opplysningene kunne unntas fra innsyn med hjemmel i en analogisk anvendelse av forvaltningsloven § 19 annet ledd bokstav b fordi det i denne saken var «særlige grunner» for ikke å meddele opplysningene videre. Sivilombudet er kommet til at de gjenstående opplysningene i fem spørreskjemaer ikke kan unntas fra innsyn i medhold av offentleglova § 12 bokstav c. Ombudet er videre kommet til at Vegdirektoratet skulle ha vurdert merinnsyn i opplysninger som ikke kan identifisere arbeidstakerne i et internt notat, jf. offentleglova § 11. Sivilombudet ber Vegdirektoratet behandle saken på nytt i tråd med ombudet syn, og om å bli orientert om utfallet av den nye behandlingen.

Saken gjelder et avslag på søknad om fornyelse av norsk pass. Klageren ble nektet nytt pass fordi Politidirektoratet mente det forelå «skjellig grunn til å tro» at formålet med reisen var ulovlig virksomhet, jf. passloven § 5 tredje ledd bokstav b. Bakgrunnen var en straffedom fra 2018 for besittelse av overgrepsbilder av barn. Det er tvil om direktoratet har lagt en riktig forståelse av passloven § 5 tredje ledd bokstav b til grunn. Vurderingen gjelder om formålet med reisen er ulovlig virksomhet og beviskravet er «skjellig grunn», det vil si alminnelig sannsynlighetsovervekt. Vurderingen av om vilkåret for passnektelse er oppfylt er følgelig et bevisspørsmål. Det er da ikke anledning å se hen til allmenn- og individualpreventive hensyn. På vedtakstidspunktet hadde det gått ca. fem år siden de straffbare forholdene fant sted, og klageren har ikke begått ny kriminalitet siden. Samtlige av de straffbare forholdene fant sted i Norge og det er ingenting som knytter ham til kriminalitet i utlandet. Direktoratet har heller ikke gitt en tilstrekkelig konkret angivelse av når klageren kunne innvilges pass i framtiden, eller hvilke forutsetninger som må være til stede, slik pass- og ID-kortforskriften krever. Ombudet ber derfor direktoratet om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder en klage til Sivilombudet der klageren ga uttrykk for at Nav hadde brutt taushetsplikten ved å sende et brev til hennes nye fastlege, før hun selv hadde møtt vedkommende. Brevet inneholdt sensitive opplysninger om klagerens helse. Sivilombudet kom til at Nav-kontoret ikke hadde hatt rettslig grunnlag for å dele de aktuelle helseopplysningene. Ombudet fant derfor grunn til å rette kritikk mot Nav for brudd på taushetsplikten og personvernlovgivningen. Ombudet sa seg enig med Arbeids- og velferdsdirektoratet i at det var hensiktsmessig å gjøre endringer i Navs interne saksbehandlingsrutine for innhenting av helseopplysninger. Det burde tas inn et punkt om i hvilken grad Nav har adgang til å utlevere opplysninger i forbindelse med slik innhenting. Det burde også poengteres at det må foretas en vurdering av forholdet til taushetsplikten og personvernregelverket før Nav eventuelt kan utlevere opplysninger om brukernes personlige forhold til andre. Utleveringen av opplysninger må både ligge innenfor hjemmelen for å gjøre unntak fra taushetsplikten, og være nødvendig og forsvarlig. Ombudet ba direktoratet om å om å vurdere om Nav kunne eller burde gjort noe annerledes i håndteringen av saken overfor klageren, og om det er behov for tydeligere føringer for hva de lokale Nav-kontorene skal gjøre når det oppstår spørsmål om brudd på taushetsplikten. Ombudet ba om å bli orientert om direktoratets oppfølgning av saken.

Spørsmålet i saken er hvilke krav som gjelder for opptak til praktisk-pedagogisk utdanning (PPU) i drama- og teaterkommunikasjon ved OsloMet. Klager søkte opptak på PPU ved OsloMet i mars 2023. Hun hadde en bachelorgrad med 180 studiepoeng i utøvende kunstfag fra NSKI Høyskole (tidligere Norsk skuespillerinstitutt). Klager fikk avslag fordi bachelorgraden omfattet studiepoeng fra fagskoleutdanning ved Norsk Skuespillerinstitutt, som NSKI hadde godkjent. NSKIs godkjenning av klagers fagskoleutdanning innebar at NSKI gikk god for at hennes kompetanse var likeverdig med det som institusjonen forventer av en ordinær student som har gjennomført og bestått det samme faget eller emnet ved institusjonen. Denne godkjenningen måtte OsloMet forholde seg til. OsloMet manglet rettslig grunnlag for å overprøve klagers bachelorutdanning da hun søkte opptak. Det følger av forskrift om opptak til studier ved OsloMet § 2 første ledd at opptakskrav skal fastsettes i studiets programplan. Klager oppfylte opptakskravet om «en bachelorgrad i utøvende eller skapende kunstfag» som fremgikk av OsloMets programplan for studiet. OsloMet begrunnet avslaget med at klager ikke oppfylte et øvrig opptakskrav som fremgikk av studiets nettside. Her var det krav om «180 studiepoeng avlagt ved høyere utdanningsinstitusjon». Når det ikke er samsvar mellom opptakskravet i programplanen og opptakskravet som fremgår av informasjonssiden, så må opptakskravet i programplanen, som klager oppfylte, legges til grunn. Avslaget var derfor ugyldig. OsloMet bes vurdere hvordan den urett som er begått mot klager kan bøtes på, og legge Sivilombudets konklusjon til grunn i sitt videre arbeid. Sivilombudet imøteser OsloMets tilbakemelding innen 15. mai 2024 på hvordan Sivilombudets konklusjon er fulgt opp.

Saken gjelder tilleggsstipend fra Lånekassen for studenter med nedsatt funksjonsevne. Det er et vilkår for tilleggsstipend at funksjonsnedsettelsen i betydelig grad påvirker studiesituasjonen. Studenten mister retten til tilleggsstipendet dersom hen tar lønnet arbeid i stipendperioden. Tilleggsstipendet bortfaller for hele semesteret. Klager mottok tilleggsstipend vårsemesteret 2023. Hun hadde adgang til å arbeide i sommerferien, fra semesteret var avsluttet i juni. Hun søkte sommerjobb som servitør. Det var en betingelse for å få stillingen at hun gjennomførte to prøvevakter i april 2023. Arbeidsgiver var forpliktet til å gi lønn for prøvevaktene. Lønnen utgjorde kr. 2 600. Klager orienterte umiddelbart Lånekassen om lønnsutbetalingen og at arbeidet var del av rekrutteringen til en sommerjobb. Lånekassen mente at det ikke kunne gjøres unntak for denne typen lønnet arbeid. De fattet vedtak om bortfall av retten til tilleggsstipend for hele vårsemesteret. Sivilombudet kom til at uttrykkene «lønnet arbeid» og «arbeidsinntekt» i forskrift om utdanningsstøtte § 83 første ledd ikke omfatter begrenset arbeid i forbindelse med opplæring eller rekruttering til en stilling, før et arbeidsforhold er påbegynt. Kunnskapsdepartementet delte sivilombudets syn og ga uttrykk for at regelverket ville forbedres og at praktiseringen av regelverket ville bli endret. Sivilombudet ba Kunnskapsdepartementet om at hensynet til mottakere av tilleggsstipend, og bruk av deres arbeidsevne ville inngå i vurderingen av endringer i bestemmelsen om bortfall av tilleggsstipend i forskrift om utdanningsstøtte.