Saken gjaldt i første rekke spørsmålet om Helsetilsynet var forpliktet til å ta i betraktning skjulte lydopptak i en sak om retting og sletting av opplysninger i en pasientjournal. A og B klaget en slik sak inn for Helsetilsynet i Hordaland, og ønsket å fremlegge lydopptak de hadde tatt opp i det skjulte til støtte for sine anførsler. Tilsynet ville ikke ha lydopptakene tilsendt og tok ikke stilling til betydningen av opptakene. Heller ikke Statens helsetilsyn tok stilling til bruken av lydopptakene i den konkrete saken. Ombudsmannen fant grunn til å kritisere både Helsetilsynet i Hordalands og Statens helsetilsyns behandling av saken. Det representerte et brudd på forvaltningslovens krav om at en sak skal være så godt opplyst som mulig før vedtak treffes at lydopptakene ikke ble tatt i betraktning. Vedtaket i saken syntes heller ikke å tilfredsstille forvaltningslovens innholdsmessige krav til begrunnelse. Selv om det var positivt at Statens helsetilsyn til slutt vurderte saken konkret, og kom til at lydopptakene burde vært tatt i betraktning, mente ombudsmannen at det på et tidligere tidspunkt burde vært reagert mot Helsetilsynet i fylkets behandling. Ombudsmannen konkluderte med at Helsetilsynet i Hordalands vedtak, som følge av saksbehandlingsfeilene, måtte anses som ugyldig. Det ble derfor bedt om at saken ble vurdert på nytt.

Sivilombudsmannen tok av eget tiltak opp visse spørsmål knyttet til reglene om utbyggingsavtaler, med Kommunal- og regionaldepartementet. Ombudsmannen la til grunn at kommunen som hovedregel ikke har adgang til å binde sin planmyndighet. Han fant det imidlertid ikke naturlig å forstå plan- og bygningsloven 2008 § 17-4 femte ledd slik at den har som direkte avtalerettslig virkning at en utbyggingsavtale inngått i strid med bestemmelsen er ugyldig og dermed ikke kan gjøres gjeldende mellom partene. Departementet ble bedt om å overveie om det kunne være hensiktsmessig å utrede hvilke rettsvirkninger § 17-4 femte ledd bør ha de lege ferenda, for deretter å vurdere bestemmelsens ordlyd.

Kommunale rapport hadde bedt om innsyn i søkerlisten til stillingen som rådmann i Sortland kommune. Under henvisning til at søknadsfristen var forlenget og at det ikke var opprettet noen søkerliste da begjæringen ble fremmet, ble innsynbegjæringen avslått hos kommunen og fylkesmannen. Etter at saken ble klaget inn for ombudsmannen, skiftet fylkesmannen standpunkt og la til grunn at plikten til å opprette søkerliste oppstår ved utløp av den opprinnelige søknadsfristen. Ombudsmannen fant å kunne la saken i bero med dette.

Omtrent to måneder etter at As innsynskrav ble avslått, henvendte hun seg til Mattilsynets regionkontor og anførte at den anførte hjemmelen ikke kunne brukes. Hennes henvendelse ble ansett som en formell klage og ble derfor avvist ettersom den kom etter at klagefristen på tre uker hadde utløpt. Avvisningsvedtaket ble påklaget, men Mattilsynets hovedkontor opprettholdt avvisningen. Ombudsmannen kom til at klagerens henvendelse ikke skulle vært ansett som en klage. Mattilsynet burde behandlet den nye henvendelsen som et nytt innsynskrav og foretatt en ny realitetsbehandling av innsynskravet.

Saken gjaldt spørsmålet om en interesseorganisasjon hadde rettslig klageinteresse. Midtre Syndin hytteeierforening påklaget kommunens samtykke til innkreving av bompenger på den private veien medlemmene av foreningen brukte som adkomst. Klagen ble avvist fordi kommunen mente foreningen ikke hadde rettslig klageinteresse. Ombudsmannen kom til at foreningen hadde rettslig klageinteresse. Ordningen med kommunalt samtykke til bompenger på privat vei er gitt for å beskytte nettopp brukerne av veien. Hytteeierforeningen var en naturlig representant for hytteeiernes interesser i dette tilfellet, og det var rimelig at foreningen kunne påklage samtykket. Klagen måtte derfor behandles. Etter ombudsmannens uttalelse realitetsbehandlet kommunen hytteeierforeningens klage.

På bakgrunn av en konkret klagesak ble det på generelt grunnlag tatt opp enkelte spørsmål knyttet til Strand kommunes klagebehandling av saker om startlån. Ombudsmannen hadde flere innvendinger mot kommunens rutiner for klagesaksbehandling og ba kommunen endre disse, slik at de ble i samsvar med forvaltningsloven, kommuneloven og god forvaltningsskikk. Kommunen var enig i og tok til etterretning ombudsmannens uttalelse. I brev til ombudsmannen opplyste kommunen at den hadde lagt om rutiner og prosedyren for klagebehandling av saker om startlån.

Saken gjaldt spørsmålet om Nav er erstatningsansvarlig for tap som følge av en feil gjort ved beregningen av stønadsperioden i et vedtak om foreldrepenger. Ombudsmannen kom til at det måtte reises spørsmål om Nav Klageinstans Sør hadde anvendt riktig aktsomhetsnorm i sin vurdering av erstatningsspørsmålet, og at det forelå ansvarsgrunnlag for Nav. Klageinstansen ble bedt om å behandle saken på nytt.

En ungdomsskoleelev som byttet skole fra nærskolen til en privat skole i nabokommunen, ble innvilget skyss med buss fra hjemmet til den nye skolen. Elevens foreldre klaget og mente blant annet at skysstilbudet var i strid med sakkyndige anbefalinger og FNs barnekonvensjon. Det forelå tvil om fylkesmannen i tilstrekkelig grad hadde vurdert og vektlagt de relevante hensyn som gjorde seg gjeldende i saken. Ombudsmannen hadde også innvendinger mot at fylkesmannen unnlot å vurdere anførslene knyttet til barnekonvensjonen. Fylkesmannen ble bedt om å foreta en fornyet behandling av saken. Fylkesmannen behandlet saken på nytt, og fant etter en nærmere vurdering av reisetiden, elevens subjektive forhold og forholdet til barnekonvensjonens artikkel 3, ikke grunnlag for å endre det opprinnelige vedtaket.

Spørsmålet i saken er om en kommune kunne kreve et ekstra vanntilknytningsgebyr fra en abonnent. Ombudsmannen mente at det ekstra tilknytningsgebyret for eiendommer i et bestemt byggefelt var blitt fastsatt ved forskrift. Forskriften kunne imidlertid ikke gjøres gjeldende overfor klagerne, idet forskriften om gebyrets størrelse ikke var tilstrekkelig kunngjort da de søkte om byggetillatelse. Ombudsmannen fant også grunn til å knytte noen kritiske merknader til kommunens generelle saksbehandling i gebyrsaken. Etter en fornyet vurdering vedtok kommunen å frafalle kravet om ekstra tilknytningsavgift fra A, samt en annen berørt husstand, og beklaget feilen som var gjort.

Avslag på søknad om dispensasjon fra reguleringsplan for å oppgradere og utvide en brygge. Eiendommen var i reguleringsplanen avsatt til friområde, men kommunen hadde ingen planer om å gjennomføre planen. Ombudsmannen kom til at reguleringsplanen ikke kunne anses for å ha falt bort, selv om kommunen ikke hadde gjennomført den. Det var heller ikke grunnlag for å kritisere myndighetene for å ha lagt vesentlig vekt på nasjonale strandsoneinteresser.