Etter først å ha tildelt en lakseplass til en søker, omgjorde Finnmarkseiendommen tildelingen, slik at plassen gikk til en annen søker. Saken reiste spørsmål om Finnmarkseiendommens virksomhet ligger innenfor ombudsmannens arbeidsområde og om det omgjøringsvedtaket som ble truffet, var gyldig. Ombudsmannen uttalte at Finnmarkseiendommen må regnes som en del av den offentlige forvaltningen, og dermed i utgangspunktet er omfattet av ombudsmannsloven § 4. Videre mente ombudsmannen at Finnmarkseiendommens omgjøringsvedtak led av slike mangler at det syntes å være ugyldig.

Flere lastebileiere hadde fått bruksforbud på kjøretøy på grunn av mangler ved underkjøringshinderet. Norges Lastebileier-Forbund mente at Vegdirektoratets endring av en merknad til en bestemmelse i kjøretøyforskriften måtte anses som en egen forskrift etter forvaltningsloven, og at saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven kapittel VII derfor skulle ha vært fulgt ved endringen. Ombudsmannen kom til at endringen ikke var å anse som en egen forskrift. Det måtte legges til grunn at endringen bare var av oppklarende karakter. Merknaden kunne derfor ikke sies å være «bestemmende» for rettigheter eller plikter til private personer, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a.

Fylkesmannen i Østfold traff som klageinstans et nytt realitetsvedtak etter veglova § 40 annet ledd, og avslo søknaden om avkjørsel, etter at Statens vegvesen som førsteinstans hadde avvist saken.  Ombudsmannen kom til at fylkesmannen ikke hadde kompetanse til å treffe realitetsvedtak i denne saken. For å gi klageren en reell toinstansbehandling og ikke minst for å sikre en forsvarlig utredning og opplysning av saken, burde Statens vegvesens vedtak i dette tilfellet ha vært opphevet og sendt tilbake for ny behandling. På bakgrunn av ombudsmannens uttalelse omgjorde fylkesmannen sitt eget vedtak, opphevet Statens vegvesens avgjørelse og sendte saken tilbake for ny behandling.

Saken gjaldt Helse Sør-Øst RHFs behandling av en skriftlig henvendelse fra Pasientombudet i Østfold. Til tross for gjentatte purringer tok det i overkant av 15 måneder før pasientombudet fikk svar. Ombudsmannen uttalte at det var klart kritikkverdig at saken hadde ligget ubehandlet i så lang tid. Videre var det klart kritikkverdig ikke å sende foreløpig svar i henhold til forvaltningsloven § 11a. Ombudsmannen poengterte også at dersom pasientombudet skal få utført sine lovpålagte oppgaver, må helseforetakene i rimelig grad prioritere henvendelser fra ombudet og besvare slike henvendelser så snart det er praktisk mulig.

A og B leigde båtplassar ved ein kommunal molo. Kommunen vedtok å bringe leigeforholda til opphør. I følgje kommunen var dei opphavlege avgjerslene om å tildele båtplassar enkeltvedtak, som kunne endrast gjennom nye enkeltvedtak. Ombodsmannen kom til at kommunen sine avgjerder om tildeling og oppseiing av båtplassane ikkje var enkeltvedtak. Dersom kommunen ville seie opp leigeavtalene, måtte dette i tilfelle skje med heimel i avtale- eller kontraktsrettslege reglar.

As søknad om tre års permisjon fra driftsavtale om fysioterapivirksomhet ble avslått av kommunen. Bakgrunnen for permisjonssøknaden var klagerens omsorg for et alvorlig sykt barn. A klaget på avslaget, men klagen ble avvist av kommunen med den begrunnelse at det ikke gjaldt et enkeltvedtak. Ombudsmannen fant ikke rettslig grunnlag for å kritisere kommunens oppfatning om at avslaget på søknaden om permisjon ikke er å anse som enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2.

Saken gjaldt lotterimyndighetenes tilbakekall av en klubbs godkjenning som lotteriverdig organisasjon, Lotteritilsynets politianmeldelse før saken var klagebehandlet av Lotterinemnda og tilsynets uttalelser til media om politianmeldelse av sentrale personer i klubben. Ombudsmannen kom til at tilbakekallet var gyldig, men hadde kritiske merknader til tidspunktet for tilsynets inngivelse av politianmeldelse, formuleringene i anmeldelsen og tilsynets uttalelser i media. I utgangspunktet bør et tilsynsorgan avvente å anmelde forhold til politiet til saken er ferdigbehandlet i klageinstansen. Unntak fra dette kan blant annet være aktuelt der det foreligger en konkret fare for bevisforspillelse. Formuleringene i anmeldelsen og uttalelsene i media må være avpasset forvaltingsorganets ivaretakelse av sine oppgaver. Det kan være gode grunner for å vise tilbakeholdenhet med konklusjoner om straffbarhet. Noen av tilsynets uttalelser til media ble funnet å være unødvendig belastende og ikke nødvendig for tilsynets utføring av sine oppgaver.

A søkte om å få leie plass til en salgsbod på torget i Bergen, men fikk avslag på søknaden av kommunen, som var grunneier. A klaget på avslaget, men klagen ble avvist under henvisning til at det ikke var klagerett. I klagen til ombudsmannen ble det anført at avgjørelsen om ikke å inngå avtale med A var et enkeltvedtak, og at klagen skulle vært behandlet. Ombudsmannen uttalte at avgjørelser om å inngå eller ikke inngå leieavtale med torghandlere ikke kunne anses som enkeltvedtak. Det var derfor ikke grunnlag for rettslig kritikk mot kommunens avvisning av As klage.

Da advokat A henvendte seg til ombudsmannen på vegne av selskapene Y og Z var forventet behandlingstid på ca. seks måneder, angitt i foreløpig svar fra Skatt øst, overskredet med ca. seks måneder. Forvaltningens informasjonsansvar omfatter også å gi borgerne så presise og korrekte opplysninger som mulig om forventet behandlingstid i konkrete saker. Etter ombudsmannens vurdering var det mye som tydet på at den opprinnelig angitte forventede saksbehandlingstiden på seks måneder i større grad reflekterte en ønsket målsetting fra skattekontorets side, enn en realistisk konkret vurdering av forventet behandlingstid for den aktuelle klagesaken. Skatt øst underrettet så ombudsmannen om at seksjon store foretak ville foreta en gjennomgang knyttet til planleggingen av regionens arbeid fremover.

En mann ble utestengt fra en kommunal svømmehall for en periode på 3 år, bl.a. fordi det ble lagt til grunn at han ved ett tilfelle hadde gått til fysisk angrep på andre badegjester. Sett hen til at beslutningen om utestenging var streng og inngripende, burde saken ha vært bedre utredet og opplyst før beslutningen ble truffet. Det var også en mangel ved beslutningen at reaksjonens innhold ikke var nærmere grunngitt. Etter ombudsmannens uttalelse behandlet kommunen saken på nytt, og reduserte perioden for utestenging med ett år.