På bakgrunn av en tidligere sak om fastsettelse av eiendomsskatt i Porsgrunn kommune (ombudsmannssak 2006/2261), besluttet ombudsmannen å stille kommunen enkelte spørsmål knyttet til innsyn i andre skatteyteres skattetakster og takstgrunnlag. Ombudsmannen la til grunn at offentlighetsloven kom til anvendelse ved behandling av innsynsbegjæringer i eiendomsskatteopplysninger, med de begrensninger som følger av reglene om taushetsplikt i ligningsloven § 3-13. Kommunen kunne heller ikke sette tilsvarende begrensninger for innsyn i eiendomsskattelistene som det som gjelder for skattelistene for fysiske personer og selskaper. Kommunen ble bedt om å innrette sin praksis i tråd med ombudsmannens synspunkter.

Saken gjaldt Utenriksdepartementets saksbehandling og meroffentlighetsvurdering i forbindelse med en begjæring om innsyn i to dokumenter sendt fra Samferdselsdepartementet. Ombudsmannen fant departementets saksbehandling lite tillitvekkende, og meroffentlighetsvurderingen mangelfull. Det var neppe grunn til å unnta deler av opplysningene i dokumentene fra offentlighet. Departementet ble bedt om å behandle innsynskravet på nytt og merke seg synspunktene om saksbehandlingen for fremtidige saker. Etter en fornyet vurdering ga departementet fullt innsyn i dokumentene.

Sosial- og helsedirektoratet avslo en klage over nektet innsyn i to dokumenter knyttet til et forskningsprosjekt ved Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. Etter direktoratets syn var det ene dokumentet å anse som et internt saksdokument som kunne unntas innsyn etter offentlighetsloven § 5 første ledd. For det andre dokumentet, som var et e-brev til en rekke eksterne personer, ble innsyn nektet etter § 5 annet ledd annet punktum, jf. første punktum bokstav b, som gjaldt innhenting av uttalelse fra «særlige rådgivere eller sakkyndige». Ombudsmannen kom til at det skulle vært praktisert meroffentlighet for det ene dokumentet, da det ikke var godtgjort at det forelå særlige grunner for å nekte innsyn. Det andre dokumentet kunne ikke anses å gjelde innhenting av uttalelser fra «særlige rådgivere eller sakkyndige», da adressatene ikke kunne anses å ha en særlig rådgiverfunksjon i tilknytning til det konkrete forskningsprosjektet. Ombudsmannen rettet også kritikk mot at Sosial- og helsedirektoratet hadde brukt mer enn 6 måneder på å behandle As klage over nektet innsyn. Helse- og omsorgsdirektoratet besluttet etter dette å gi A innsyn i samtlige dokumenter.

Kunnskapsdepartementet avslo en begjæring om innsyn i dokumenter om mulige forskriftsendringer sendt fra Utdanningsdirektoratet til departementet. Begrunnelsen var at dokumentene var ledd i departementets interne saksforberedelse. Ombudsmannen uttalte at Kunnskapsdepartementets standpunkt om at dokumentene var interne og dermed kunne unntas i medhold av offentlighetsloven 19. juni 1970 nr. 69 § 5 annet ledd bokstav a, ikke kunne kritiseres på et rettslig grunnlag. Han kom imidlertid til at det var mangler ved departementets meroffentlighetsvurdering, slik at det forelå en begrunnet tvil knyttet til forhold av betydning i saken, jf. ombudsmannsloven 22. juni 1962 nr. 8 § 10 annet ledd siste punktum. Departementet ble bedt om å behandle innsynsbegjæringen på nytt. Etter en fornyet vurdering opprettholdt departementet avslaget. I svar til departementet fastholdt ombudsmannen sitt tidligere standpunkt. Etter dette vurderte departementet innsynsspørsmålet på nytt, og fant å kunne gi delvis innsyn i de aktuelle dokumentene.

Norsk Presseforbund klaget over lang saksbehandlingstid hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus ved behandling av klager over avslag på begjæringer om dokumentinnsyn etter offentlighetsloven. Ombudsmannen presiserte at offentlighetslovens krav til hurtighet gjelder på alle trinn ved behandlingen av innsynssaker. Ressursproblemer ved embetet, som skyldes økt saksantall, er ikke i seg selv saklig grunn til å fravike utgangspunktet om at innsynssaker skal avgjøres uten «ugrunnet opphold». Fylkesmannen ble bedt om å vurdere å iverksette tiltak for å sikre at embetet er i stand til å avgjøre klager over avslag på innsyn i tråd med lovens krav.

Under henvisning til at stillingen som personalsjef ikke var av «særlig stor offentlig interesse», opprettholdt fylkesmannen i Vestfold kommunens delvise avslag på innsyn i søkerlisten til stillingen. Ombudsmannen uttalte at fylkesmannen var forpliktet til å foreta en selvstendig vurdering av hver enkelt søkers begrunnelse for å bli unntatt fra den offentlige søkerlisten. Denne plikten gjelder uavhengig av om stillingen anses å være av særlig stor offentlig interesse eller ikke. Ombudsmannen kom til at fylkesmannen ikke hadde foretatt en slik konkret vurdering, og det ble bedt om at klagen fra Sandefjords Blad ble behandlet på nytt. Fylkesmannen tok ombudsmannens anmodning til følge, men kom etter en fornyet vurdering frem til at det ikke skulle gis innsyn i noen av navnene som klagen til ombudsmannen gjaldt.

Fylkesmannen opprettholdt Haugesund kommunes avslag på begjæring om innsyn i søkerliste til en kommunaldirektørstilling, under henvisning til at tilsettingssaken var avsluttet. Ombudsmannen kom til at fylkesmannen ikke hadde foretatt en full og selvstendig prøving av kommunens avgjørelse, slik han har plikt til etter offentlighetsloven § 9, og ba om at saken ble behandlet på nytt.

Saken gjaldt innsyn i søkerlistene til to stillinger som sokneprest i Sør-Østerdal prosti. Ombudsmannen mente at departementet ikke hadde foretatt en slik konkret vurdering som loven krever, og at saken uansett ikke var tilstrekkelig opplyst. Heller ikke saksbehandlingstiden var i samsvar med lovens krav.

En innsatt (A) ble nektet innsyn i et dokument som viste hvilke stoffer en avlagt urinprøve var blitt testet for. Begrunnelsen for avslaget var at innsyn var utilrådelig ut fra sikkerhetsmessige hensyn, jf. straffegjennomføringsloven § 7 bokstav c annet punktum. Ombudsmannens undersøkelser av saken avdekket at ikke alle fengsler og kriminalomsorgsregioner hadde som praksis å nekte innsatte innsyn i denne typen dokumenter. Ombudsmannen uttalte at behovet for å forebygge og kontrollere rusmisbruk i fengselet var et forhold som kunne gi grunnlag for å nekte innsatte dokumentinnsyn. Hvorvidt det var behov for å nekte innsyn i As tilfelle måtte bero på en konkret vurdering av bl.a. sikkerhetsmessige forhold i fengselet. Kriminalomsorgens regionale og sentrale organer hadde imidlertid et overordnet ansvar for å påse at regelverket ble praktisert riktig og konsekvent i alle anstalter og regioner under Kriminalomsorgen.

Ligningsforvaltningen brukte over 19 måneder på å behandle en klage over nektet partsinnsyn. Klageren ble heller ikke oppdatert med foreløpige svar mens saken verserte, til tross for flere purringer. Ombudsmannen kritiserte den lange saksbehandlingstiden. Selv om ligningsloven ikke inneholder uttrykkelige bestemmelser om saksbehandlingstid i innsynssaker, tilsier sammenhengen i regelverket at slike saker må avgjøres hurtig. Det var også i strid med alminnelige prinsipper for god forvaltningsskikk at klageren ikke ble gitt foreløpige svar mens saken var til behandling. Skatt vest, som hadde overtatt saken etter omorganiseringen av ligningsforvaltningen fra 1. januar 2008, utarbeidet etter dette nye skriftlige rutiner for behandling av innsynssaker.