Saken gjaldt Utlendingsnemndas avslag på krav om dekning av sakskostnader i forbindelse med frafallelse av vilkår om løsning fra tidligere statsborgerskap. Vilkåret ble frafalt av Utlendingsdirektoratet under klagesaksbehandlingen. Ombudsmannen kom til at Utlendingsdirektoratets tilsagn om statsborgerskap på vilkår om løsning fra eksisterende statsborgerskap måtte anses som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a og b. En frafallelse av løsningsvilkåret var dermed i utgangspunktet en endring av vedtaket til gunst for søkeren. Grunnvilkåret for dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36 første ledd var dermed oppfylt. Utlendingsnemnda ble bedt om å behandle sakskostnadskravet på nytt, og i denne forbindelse også vurdere de øvrige vilkårene. Utlendingsnemnda opprettholdt sitt syn i saken og pekte på de økonomiske, administrative og rettslige konsekvensene ved å legge ombudsmannens syn til grunn. Under henvisning til konsekvensene ut over den konkrete saken, oversendte nemnda spørsmålene til Arbeids- og inkluderingsdepartementet for nærmere vurdering. Departementet sa seg enig med Utlendingsnemnda i at tilsagn om statsborgerskap ikke var å anse som et enkeltvedtak, og la i vurderingen avgjørende vekt på reelle hensyn og statsborgerlovens system for innvilgelse av statsborgerskap etter forutgående tilsagn.

Statens landbruksforvaltning (SLF) tilkjente delvis dekning av saksomkostninger som var pådratt i forbindelse med klage på et vedtak i en bopliktsak. I klagen hit ble det anført at SLFs avkortning i omkostningskravet var i strid med bestemmelsen i forvaltningsloven § 36, som gir krav på dekning av vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret et forvaltningsvedtak. Ombudsmannen kom til at SLFs vedtak bygget på en korrekt forståelse av nødvendighetskriteriet i forvaltningsloven § 36.

Saken gjaldt statens erstatningsansvar for ugyldige vedtak. Spørsmålet kom opp i forbindelse med krav om erstatning etter omgjøring av vedtak om ileggelse av merverdiavgift, tilleggsavgift og renter for bruk av utenlandsregistrert motorvogn i Norge. Toll- og avgiftsdirektoratet fant at A likevel oppfylte midlertidigforskriftens vilkår om familiemessig tilknytning til utlandet da det måtte sees hen til avstanden mellom Norge og landet der familien var bosatt, besøkenes regularitet og varighet. Ombudsmannen kom til at tollregionens vedtak ikke kunne anses å skyldes unnskyldelig rettsvillfarelse og at staten derfor ble erstatningsansvarlig for påregnelig økonomisk tap som A ble påført som følge av tollregionens ugyldige vedtak. Etter en ny vurdering av saken tok Toll- og avgiftsdirektoratet ombudsmannens uttalelse til følge, og fant at det forelå ansvarsgrunnlag.

Bidragspliktige hadde betalt for mye i bidrag og satte frem krav om motregning i fremtidig bidrag. På grunn av lang saksbehandlingstid hos bidragsmyndighetene gikk motregningskravet tapt, fordi barnet i mellomtiden hadde fylt 18 år, og det ikke lenger var løpende bidrag. Bidragsmyndighetene avslo bidragspliktiges krav om erstatning. Ombudsmannen kom til at avslaget på kravet om erstatning som følge av feilen, fremsto som klart urimelig og ba om at saken ble behandlet på nytt. Nav Klageinstans Sør tilkjente senere erstatning, da det på tidspunktet for den nye vurderingen ble ansett å foreligge et økonomisk tap for bidragspliktige. Begrunnelsen var at kravet mot bidragsmottakeren var blitt foreldet. Vilkårene for erstatning var da oppfylt.

Det tok over to år fra A første gang søkte Mattilsynet om å få delta i en veterinærvaktordning til han fikk mulighet til deltakelse på lik linje med de øvrige deltakerne i vaktområdet. Det lange tidsforløpet skyldtes bl.a. at det i løpet av prosessen måtte fattes flere enkeltvedtak, som alle ble påklaget. Mattilsynet hadde dessuten ved flere anledninger forsøkt å få A og de øvrige deltakerne i ordningen til å bli enige om en vaktliste, men uten at dette hadde lykkes. Ombudsmannen kom til at saksbehandlingstiden klart lå utenfor de rammer som følger av forvaltningsloven § 11 a og alminnelige prinsipper for forsvarlig saksbehandling. Mattilsynet hadde ikke sørget for en tilfredsstillende fremdrift i saken, og iallfall deler av den lange saksbehandlingstiden syntes å ha sin årsak i erstatningsbetingende feil fra Mattilsynets side. Mattilsynet opplyste senere at A var tilkjent kompensasjon.

A klaget på at Fylkesmannen i Oppland og Direktoratet for Naturforvaltning i to saker om rovviltskadeerstatning ikke la til grunn hans beregning av normaltapet. Han klaget også på at myndighetene ved beregningen av normaltapet tok med i besetningstallet dyr som gikk på innmark. Ombudsmannen påpekte at det ut fra vedtakene alene var vanskelig å lese hvordan erstatningene var utmålt, og han understreket plikten til å gi individuelle og dekkende begrunnelser. Etter loven hadde eieren krav på «full erstatning» for rovviltskade, og dersom eieren fremla tilfredsstillende dokumentasjon på normaltapet, skulle den legges til grunn. Dette gjaldt uavhengig av om det i perioden var rovdyr i området eller ikke. Ombudsmannen uttalte avslutningsvis at i den grad det var aktuelt å gi erstatning for rovdyrskade for husdyr på innmark etter rovviltforskriften § 8, måtte det følge direkte av prinsippet i § 9 at det også for disse skulle gjøres et fradrag for normaltapet.

Saken gjaldt omfanget av kommuners plikt til vedlikehold av kommunale veier uten fast bosetting, jf. veglova. Lyngdal kommunen hadde i en årrekke utført minimalt vedlikehold av slike kommunale veier, og hadde bl.a. belaget seg på brukerbidrag for det vedlikeholdet som ble gjort. Ombudsmannen uttalte at så lenge det var tale om en kommunal vei, hadde ikke kommunen adgang til å oppfylle vedlikeholdsplikten ved å kreve praktiske bidrag fra brukerne av veien. Veglova åpner for en skjønnsmessig vurdering med hensyn til omfanget av vedlikeholdsplikten, men det må antas å være en nedre grense for hva som kan anses å oppfylle denne plikten.

Ifølge Fræna kommunes regelverk for vann- og kloakkavgift skulle tilknytningsavgiften for en eiendom beregnes ut fra bebyggelsens størrelse. Det skulle imidlertid ikke tas hensyn til «separate» bygg som ikke var tilknyttet vann og kloakk. A hadde opprinnelig hatt en separat garasje. En utvidelse av hovedbygget førte imidlertid til at hovedbygget og garasjen ble fysisk sammensluttet. Kommunen krevde ekstra tilknytningsavgift for det samlede arealet av påbygget og garasjen. A mente avgiftskravet manglet hjemmel i det kommunale forskriftsverket. Ombudsmannen kom til at kravet om ekstra tiknytningsavgift hadde tilstrekkelig hjemmel. Kommunens tolkning var forenlig med ordlyden i det kommunale forskriftsverket, og dessuten i tråd med kommunens praksis i lignende saker. Ombudsmannen la også vekt på kommunens behov for å ha et regelverk som var enkelt å håndheve.

To hytteeiere i Kvinesdal kommune, med husholdningsabonnement i renovasjonsdistriktet, fikk avslag på sin søknad om fritak fra hytterenovasjon. Klagerne mente at kommunens forskrift om hytterenovasjon innebar en usaklig forskjellsbehandling fordi den ga fritidseiendommer innenfor et bestemt geografisk område adgang til fritak fra renovasjonsavgift dersom eierne samtidig hadde husholdningsabonnement i renovasjonsdistriktet, mens fritidseiendommer utenfor dette geografiske området ikke kunne få fritak fra renovasjonsavgiften med den samme begrunnelsen. Ombudsmannen mente at kommunens forskriftsbestemte ordning verken var i strid med forurensningsloven eller innebar noen usaklig forskjellsbehandling. Ordningen var begrunnet i objektive forskjeller mellom de to områdene. Ombudsmannen la også til grunn at kommunen var innforstått med plikten etter forurensningsloven § 30 annet ledd annet punktum til å foreta en konkret vurdering av søknader om fritak og at det skulle tas stilling til om det forelå objektive trekk ved eiendommen som tilsa slikt fritak.

A klaget til ombudsmannen over Stryn kommunes beregning av vann- og avløpsgebyr for en eiendom som inneholder både butikklokaler og leiligheter. Klageren anførte at det ikke var adgang til å kreve abonnementsgebyr for hver enkelt boenhet. Ombudsmannen uttalte at det ikke var hjemmel i kommunens forskrift om vann- og avløpsgebyr for å kreve abonnementsgebyr for useksjonerte boenheter i kombinasjonsbygg av typen som A eier. De innbetalte gebyrene ble etter ombudsmannens uttalelse tilbakebetalt til klager.