Norsk Presseforbund klaget over lang saksbehandlingstid hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus ved behandling av klager over avslag på begjæringer om dokumentinnsyn etter offentlighetsloven. Ombudsmannen presiserte at offentlighetslovens krav til hurtighet gjelder på alle trinn ved behandlingen av innsynssaker. Ressursproblemer ved embetet, som skyldes økt saksantall, er ikke i seg selv saklig grunn til å fravike utgangspunktet om at innsynssaker skal avgjøres uten «ugrunnet opphold». Fylkesmannen ble bedt om å vurdere å iverksette tiltak for å sikre at embetet er i stand til å avgjøre klager over avslag på innsyn i tråd med lovens krav.

Under henvisning til at stillingen som personalsjef ikke var av «særlig stor offentlig interesse», opprettholdt fylkesmannen i Vestfold kommunens delvise avslag på innsyn i søkerlisten til stillingen. Ombudsmannen uttalte at fylkesmannen var forpliktet til å foreta en selvstendig vurdering av hver enkelt søkers begrunnelse for å bli unntatt fra den offentlige søkerlisten. Denne plikten gjelder uavhengig av om stillingen anses å være av særlig stor offentlig interesse eller ikke. Ombudsmannen kom til at fylkesmannen ikke hadde foretatt en slik konkret vurdering, og det ble bedt om at klagen fra Sandefjords Blad ble behandlet på nytt. Fylkesmannen tok ombudsmannens anmodning til følge, men kom etter en fornyet vurdering frem til at det ikke skulle gis innsyn i noen av navnene som klagen til ombudsmannen gjaldt.

Fylkesmannen opprettholdt Haugesund kommunes avslag på begjæring om innsyn i søkerliste til en kommunaldirektørstilling, under henvisning til at tilsettingssaken var avsluttet. Ombudsmannen kom til at fylkesmannen ikke hadde foretatt en full og selvstendig prøving av kommunens avgjørelse, slik han har plikt til etter offentlighetsloven § 9, og ba om at saken ble behandlet på nytt.

Saken gjaldt innsyn i søkerlistene til to stillinger som sokneprest i Sør-Østerdal prosti. Ombudsmannen mente at departementet ikke hadde foretatt en slik konkret vurdering som loven krever, og at saken uansett ikke var tilstrekkelig opplyst. Heller ikke saksbehandlingstiden var i samsvar med lovens krav.

En innsatt (A) ble nektet innsyn i et dokument som viste hvilke stoffer en avlagt urinprøve var blitt testet for. Begrunnelsen for avslaget var at innsyn var utilrådelig ut fra sikkerhetsmessige hensyn, jf. straffegjennomføringsloven § 7 bokstav c annet punktum. Ombudsmannens undersøkelser av saken avdekket at ikke alle fengsler og kriminalomsorgsregioner hadde som praksis å nekte innsatte innsyn i denne typen dokumenter. Ombudsmannen uttalte at behovet for å forebygge og kontrollere rusmisbruk i fengselet var et forhold som kunne gi grunnlag for å nekte innsatte dokumentinnsyn. Hvorvidt det var behov for å nekte innsyn i As tilfelle måtte bero på en konkret vurdering av bl.a. sikkerhetsmessige forhold i fengselet. Kriminalomsorgens regionale og sentrale organer hadde imidlertid et overordnet ansvar for å påse at regelverket ble praktisert riktig og konsekvent i alle anstalter og regioner under Kriminalomsorgen.

Ligningsforvaltningen brukte over 19 måneder på å behandle en klage over nektet partsinnsyn. Klageren ble heller ikke oppdatert med foreløpige svar mens saken verserte, til tross for flere purringer. Ombudsmannen kritiserte den lange saksbehandlingstiden. Selv om ligningsloven ikke inneholder uttrykkelige bestemmelser om saksbehandlingstid i innsynssaker, tilsier sammenhengen i regelverket at slike saker må avgjøres hurtig. Det var også i strid med alminnelige prinsipper for god forvaltningsskikk at klageren ikke ble gitt foreløpige svar mens saken var til behandling. Skatt vest, som hadde overtatt saken etter omorganiseringen av ligningsforvaltningen fra 1. januar 2008, utarbeidet etter dette nye skriftlige rutiner for behandling av innsynssaker.

Barne- og likestillingsdepartementet hadde ikkje journalført søknader og andre inn- og utgåande dokument i samband med tilsetjing av nytt barneombod. Departementet hevda at det hadde fått aksept for denne praksisen frå Riksarkivaren. De vidare undersøkingane i saka viste at dette ikkje var tilfellet. Ombodsmannen uttalte at stillingssøknader og andre inn- og utgåande dokument i tilsetjingssaka skulle vorte journalført, og at det i den konkrete saka også skulle vore nytta eit arkivsystem som følgde Noark-standarden. Departementet fekk også kritikk for å ha freista å legitimere den mangelfulle journalføringa ved å vise til ei ikkje-eksisterande godkjenning frå Riksarkivaren. Departementet la etter dette om rutinane sine, slik at alle søknader i alle tilsetjingssaker hos departementet skulle verte journalført.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet hadde ikke som praksis å journalføre begjæringer om dokumentinnsyn og andre dokumenter knyttet til førstegangsbehandlingen av innsynssaker. I forbindelse med en sak som ble behandlet hos ombudsmannen, hadde departementet også gitt uriktig informasjon om sine rutiner for arkivering av innsynsbegjæringer. Ombudsmannen uttalte at den manglende journalføringen av innsynsbegjæringer m.v. var i strid med gjeldende regelverk. I tilegg ble det rettet kritikk mot at departementets rutiner for arkivering av slike dokumenter ikke syntes tilstrekkelig kjent blant departementets ansatte, og at ombudsmannen som følge av dette ikke hadde fått oversendt de dokumenter og opplysninger han hadde krav på.

Saken reiste spørsmål om innsyn i informasjon om testresultater for kjemikalier som ble benyttet ved leteboring i Barentshavet ville innebære brudd på taushetspliktsreglene i produktkontrolloven § 11. Etter å ha undersøkt saken, fant ombudsmannen at det kunne stilles spørsmål om saken var tilstrekkelig opplyst da Miljøverndepartementet traff sitt vedtak om å gi delvis innsyn i slik informasjon. Ombudsmannen mente videre at det var tvilsomt om departementet hadde tolket produktkontrolloven § 11 riktig, i det også opplysninger som konkurrenter for så vidt kan tilegne seg, men som krever betydelige ressurser å få tak i, vil kunne være omfattet av taushetspliktsbestemmelsen.

Et lokalt Nav-kontor utleverte en uredigert trygdemappe til et forsikringsselskap på bakgrunn av en nær åtte år gammel fullmakt. Ombudsmannen mente utleveringen var et brudd på den lovbestemte taushetsplikten. Nav hadde et selvstendig ansvar for sakens opplysning ved utlevering av denne typen dokumenter til tredjemenn. Etaten hadde videre en klar oppfordring til å bringe på det rene hvorvidt fullmakten dekket utleveringen til A så lang tid etter at den var avgitt. Endelig var det vanskelig å se at fullmakten etter sin ordlyd kunne begrunne utlevering av trygdemappen i sin helhet.