Nav avviste klager fra flere pasienter på et pålegg til deres lege om å utlevere journalopplysninger om dem. Spørsmålet saken reiste var om Nav kunne avvise klagene, eller om utleveringspålegget måtte anses som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven 10. februar 1967 § 2 som kunne påklages av pasientene. Pålegget var klart en avgjørelse som var truffet under utøvelse av offentlig myndighet. Det var videre på det rene at pålegget måtte anses som bestemmende for pasientenes rettigheter, nærmere bestemt deres rett til vern mot spredning av personlige opplysninger. Pålegget ble ifølge Nav gitt utelukkende for å kontrollere legens virksomhet, og pasientene ville ikke være parter i en eventuell etterfølgende sak mellom Nav og legen. Deres rettssikkerhetsgarantier knyttet til utleveringspålegget ville dermed ikke kunne bli ivaretatt gjennom den senere saken. Begrunnelsen for eventuelt å skulle anse pålegget som en prosessledende avgjørelse slo da ikke til. Pålegget fremsto som et selvstendig tiltak overfor pasientene, og ble av ombudsmannen ansett som et enkeltvedtak.

I eit møte blant medlemene i formannskapet vart det gjort avgjerd om at styret i eit heleigd kommunalt aksjeselskap skulle gå av. Kommunen meinte at det var tale om eit møte i generalforsamlinga i selskapet, og at reglane i kommuneloven om møteoffentlegheit difor ikkje gjaldt.  Ombodsmannen kom til at avgjerd om utøving av kommunen sine eigarinteresser i eit aksjeselskap er ei kommunal oppgåve, og at reglane i kommuneloven gjeld fullt ut. Formannskapet hadde mynde frå kommunestyret til å gjere slike vedtak. Møtet var difor eit møte i folkevalt organ, og reglane for møteoffentlegheit i kommuneloven måtte då gjelde.

Tromsø kommune tilsatte den til da konstituerte rådmannen A som permanent rådmann, uten at stillingen først hadde blitt utlyst eksternt. I sin redegjørelse til ombudsmannen viste kommunen bl.a. til at A hadde gjort en god jobb som konstituert rådmann, at ekstern utlysing ville kunne medført en langt mer tidkrevende tilsettingsprosess, og at ekstern utlysing kunne bli oppfattet som misnøye med jobben A hadde gjort som konstituert rådmann. Ombudsmannen, som tok saken opp av eget tiltak, uttalte at det ikke hadde vært rettslig adgang til å fravike den ulovfestede hovedregelen om at offentlige stillinger skal utlyses eksternt. Det var ikke grunn til å trekke As kvalifikasjoner for stillingen i tvil. Både det ulovfestede kvalifikasjonsprinsippet som gjelder ved offentlige tilsettinger, samt hensynene til likebehandling og forvaltningens tillit hos borgerne, tilsa imidlertid at stillingen skulle vært utlyst.

Saken gjaldt tilsetting i professorat/kvalifiseringsstipend ved et universitet. Det var to søkere til stillingen. Den ene søkeren, A, ble av den sakkyndige komiteen funnet «klart kvalifisert» til et professorat og den andre søkeren, B, ble funnet «klart kvalifisert» til et kvalifiseringsstipend. Etter gjennomføring av prøveforelesning og intervju ble A ikke funnet kvalifisert til stillingen som professor, og B ble tilsatt midlertidig i kvalifiseringsstipendiatet. A klaget til ombudsmannen og anførte at tilsettingen var i strid med universitetsloven § 6-3 (3). Ombudsmannen fant ikke grunnlag for å rette rettslig innvendinger mot grunnlaget for den kvalifikasjonsvurderingen universitetet foretok av A, og tilsettingen stred ikke mot universitetsloven § 6-3 (3). Det ble imidlertid ansett som uklart om det etter universitetsloven § 6-5 (1) var adgang til å tilsette i midlertidig stilling når det var søkere som var funnet klart kvalifisert til fast stilling av den sakkyndige komiteen. Ombudsmannen ba departementet gjennomgå bestemmelsen og vurdere behovet for en presisering. Kunnskapsdepartementet opplyste i brev 27. juni 2008 at det høsten 2008 ville bli fremmet en odelstingsproposisjon med forslag om endringer i universitets- og høgskoleloven. Den problemstilling ombudsmannen tok opp i uttalelsen ville bli behandlet i sammenheng med arbeidet med lovforslaget.

Formannskapet i kommunen, som var tilsettende myndighet, fravek administrasjonens innstilling. Tilsettingsvedtaket var ikke grunngitt, og det var ingen dokumenter i saken som kunne belyse bakgrunnen for vedtaket. Hensynet til god forvaltningsskikk tilsier at hovedpunktene i tilsettingsprosessen kommer til uttrykk skriftlig og blir nedtegnet. Dette gjelder også der tilsettingsvedtaket treffes av et kollegialt organ, slik som formannskapet. At enkelte ledd i tilsettingsprosessen ikke ble nedtegnet, var i strid med god forvaltningsskikk, og svekket tilliten til at avgjørelsen var bygget på saklige hensyn. Det var også tvilsomt om saken var tilstrekkelig opplyst for formannskapet.

Tilsetting i stilling som assisterende fylkeslege, som var utlyst to ganger i 2007. A, som var 67 år, mente hun ble usaklig forbigått ved tilsettingene, og stilte spørsmål om hennes alder var den egentlige begrunnelsen for at hun verken ble innkalt til intervju eller innstilt til stillingen. A oppfylte de formelle kravene som var oppstilt i utlysingsteksten. Dersom fylkesmannen anså henne som uaktuell for stillingen fordi hun ikke oppfylte andre ønskede faglige kriterier, mente ombudsmannen at stillingen burde ha vært utlyst på nytt med endrede kvalifikasjonskrav. Ombudsmannen kom videre til at As personlige egenskaper ikke var tilstrekkelig opplyst før avgjørelse i tilsettingssakene ble truffet.

En søker uten formell pedagogisk kompetanse ble tilsatt midlertidig som lærer i rørfag ved en videregående skole. En annen søker oppfylte både de faglige og pedagogiske kompetansekravene etter opplæringslova § 10-1. Det var da ikke rettslig adgang til å tilsette søkeren midlertidig. Dersom skolen mente at den søkeren som oppfylte kompetansekravene ikke var skikket for stillingen, skulle stillingen vært lyst ut på nytt med sikte på å utvide søkergrunnlaget.

A fikk avslag på en søknad om en undervisningsstilling ved en videregående skole. Det var på det rene at A, i motsetning til søkeren som ble tilsatt, tilfredsstilte alle lovbestemte kvalifikasjonskrav som gjaldt for undervisningsstillinger i den videregående skolen. På bakgrunn av et jobbintervju og samtaler med referansepersoner, hadde imidlertid tilsettingsmyndigheten kommet til at han ikke var personlig egnet for stillingen. Ombudsmannen rettet kritikk mot tilsettingsvedtaket og saksbehandlingen. Når minst en av søkerne tilfredsstilte de lovbestemte kvalifikasjonskravene som gjaldt for stillingen, var det ikke anledning til å tilsette en søker som ikke tilfredsstilte kravene. Vurderingen av As personlige egnethet syntes videre å bygge på et mangelfullt opplyst faktum, og A hadde heller ikke fått mulighet til å kommentere opplysninger fra samtaler med referansepersoner. Ombudsmannen kom også til at det knyttet seg begrunnet tvil til om det på en usaklig måte var tatt hensyn til en privat aktør som skolen hadde et samarbeid med.

Til en utlyst undervisningsstilling i helse- og sosialfag ved en videregående skole, meldte det seg bare søkere som på tilsettingstidspunktet ikke oppfylte lovbestemte krav til pedagogisk kompetanse. Søkeren som fikk stillingen skulle begynne på deltidsutdanning som ville gjøre at hun oppfylte kravene om pedagogisk kompetanse, og det ble satt som vilkår at denne utdanningen ble fullført innen 3 år. En annen søker, A, som på tilsettingstidspunktet var i den avsluttende fasen av tilsvarende utdanning, mente hun var blitt forbigått. Ombudsmannen kom til at A var blitt forbigått. Selv om ingen av søkerne på tilsettingstidspunktet formelt sett oppfylte de lovbestemte kravene om pedagogisk kompetanse, skulle det i den sammenlignende kvalifikasjonsvurderingen vært lagt vekt på at A var i den avsluttende fasen av utdanning som ville gjøre henne fullt kvalifisert for stillingen. På bakgrunn av ombudsmannens uttalelse besluttet fylkeskommunen å tilkjenne A erstatning for økonomisk tap som følge av forbigåelse.

A var blitt tilbudt jobb ved en norsk lufthavn, men ble nektet ID-kort som ga adgang til flysiden av lufthavnens sikkerhetskontroll. Begrunnelsen var at hennes utenlandske politiattester ikke ble ansett å tilsvare uttømmende norsk politiattest. Samferdselsdepartementet hadde ikke vurdert om politiattestene likevel kunne anses som tilstrekkelig egnet vandelsdokumentasjon. Det var heller ikke undersøkt hva slags forhold som ville medført anmerkninger i de utenlandske politiattestene. Ombudsmannen kom til at det skulle vært vurdert om de utenlandske politiattestene likevel kunne anses som tilstrekkelig egnet vandelsdokumentasjon. Forvaltningens saksutredning var dessuten mangelfull. Utstedelse av ID-kort hadde vært en forutsetning for at A skulle kunne tiltre den tilbudte stillingen. At arbeid anses som et grunnleggende samfunnsgode, noe som bl.a. er kommet til uttrykk i Grunnloven og internasjonale menneskerettighetskonvensjoner, måtte ha betydning for forvaltningens undersøkelsesplikt. Som følge av ombudsmannens uttalelse opphevet departementet avslaget sitt. Etter en fornyet vurdering ble det deretter besluttet å innvilge As søknad om ID-kort.