Fylkesmannen opprettholdt Haugesund kommunes avslag på begjæring om innsyn i søkerliste til en kommunaldirektørstilling, under henvisning til at tilsettingssaken var avsluttet. Ombudsmannen kom til at fylkesmannen ikke hadde foretatt en full og selvstendig prøving av kommunens avgjørelse, slik han har plikt til etter offentlighetsloven § 9, og ba om at saken ble behandlet på nytt.

Saken gjaldt innsyn i søkerlistene til to stillinger som sokneprest i Sør-Østerdal prosti. Ombudsmannen mente at departementet ikke hadde foretatt en slik konkret vurdering som loven krever, og at saken uansett ikke var tilstrekkelig opplyst. Heller ikke saksbehandlingstiden var i samsvar med lovens krav.

En innsatt (A) ble nektet innsyn i et dokument som viste hvilke stoffer en avlagt urinprøve var blitt testet for. Begrunnelsen for avslaget var at innsyn var utilrådelig ut fra sikkerhetsmessige hensyn, jf. straffegjennomføringsloven § 7 bokstav c annet punktum. Ombudsmannens undersøkelser av saken avdekket at ikke alle fengsler og kriminalomsorgsregioner hadde som praksis å nekte innsatte innsyn i denne typen dokumenter. Ombudsmannen uttalte at behovet for å forebygge og kontrollere rusmisbruk i fengselet var et forhold som kunne gi grunnlag for å nekte innsatte dokumentinnsyn. Hvorvidt det var behov for å nekte innsyn i As tilfelle måtte bero på en konkret vurdering av bl.a. sikkerhetsmessige forhold i fengselet. Kriminalomsorgens regionale og sentrale organer hadde imidlertid et overordnet ansvar for å påse at regelverket ble praktisert riktig og konsekvent i alle anstalter og regioner under Kriminalomsorgen.

Ligningsforvaltningen brukte over 19 måneder på å behandle en klage over nektet partsinnsyn. Klageren ble heller ikke oppdatert med foreløpige svar mens saken verserte, til tross for flere purringer. Ombudsmannen kritiserte den lange saksbehandlingstiden. Selv om ligningsloven ikke inneholder uttrykkelige bestemmelser om saksbehandlingstid i innsynssaker, tilsier sammenhengen i regelverket at slike saker må avgjøres hurtig. Det var også i strid med alminnelige prinsipper for god forvaltningsskikk at klageren ikke ble gitt foreløpige svar mens saken var til behandling. Skatt vest, som hadde overtatt saken etter omorganiseringen av ligningsforvaltningen fra 1. januar 2008, utarbeidet etter dette nye skriftlige rutiner for behandling av innsynssaker.

Barne- og likestillingsdepartementet hadde ikkje journalført søknader og andre inn- og utgåande dokument i samband med tilsetjing av nytt barneombod. Departementet hevda at det hadde fått aksept for denne praksisen frå Riksarkivaren. De vidare undersøkingane i saka viste at dette ikkje var tilfellet. Ombodsmannen uttalte at stillingssøknader og andre inn- og utgåande dokument i tilsetjingssaka skulle vorte journalført, og at det i den konkrete saka også skulle vore nytta eit arkivsystem som følgde Noark-standarden. Departementet fekk også kritikk for å ha freista å legitimere den mangelfulle journalføringa ved å vise til ei ikkje-eksisterande godkjenning frå Riksarkivaren. Departementet la etter dette om rutinane sine, slik at alle søknader i alle tilsetjingssaker hos departementet skulle verte journalført.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet hadde ikke som praksis å journalføre begjæringer om dokumentinnsyn og andre dokumenter knyttet til førstegangsbehandlingen av innsynssaker. I forbindelse med en sak som ble behandlet hos ombudsmannen, hadde departementet også gitt uriktig informasjon om sine rutiner for arkivering av innsynsbegjæringer. Ombudsmannen uttalte at den manglende journalføringen av innsynsbegjæringer m.v. var i strid med gjeldende regelverk. I tilegg ble det rettet kritikk mot at departementets rutiner for arkivering av slike dokumenter ikke syntes tilstrekkelig kjent blant departementets ansatte, og at ombudsmannen som følge av dette ikke hadde fått oversendt de dokumenter og opplysninger han hadde krav på.

Saken reiste spørsmål om innsyn i informasjon om testresultater for kjemikalier som ble benyttet ved leteboring i Barentshavet ville innebære brudd på taushetspliktsreglene i produktkontrolloven § 11. Etter å ha undersøkt saken, fant ombudsmannen at det kunne stilles spørsmål om saken var tilstrekkelig opplyst da Miljøverndepartementet traff sitt vedtak om å gi delvis innsyn i slik informasjon. Ombudsmannen mente videre at det var tvilsomt om departementet hadde tolket produktkontrolloven § 11 riktig, i det også opplysninger som konkurrenter for så vidt kan tilegne seg, men som krever betydelige ressurser å få tak i, vil kunne være omfattet av taushetspliktsbestemmelsen.

Et lokalt Nav-kontor utleverte en uredigert trygdemappe til et forsikringsselskap på bakgrunn av en nær åtte år gammel fullmakt. Ombudsmannen mente utleveringen var et brudd på den lovbestemte taushetsplikten. Nav hadde et selvstendig ansvar for sakens opplysning ved utlevering av denne typen dokumenter til tredjemenn. Etaten hadde videre en klar oppfordring til å bringe på det rene hvorvidt fullmakten dekket utleveringen til A så lang tid etter at den var avgitt. Endelig var det vanskelig å se at fullmakten etter sin ordlyd kunne begrunne utlevering av trygdemappen i sin helhet.

Saka gjaldt nekta innsyn i dokument hos Statsministerens kontor (SMK). Mens saka var til behandling hos ombodsmannen gjorde Kongen i statsråd vedtak i ei sak om innsyn i det same dokumentet som klagen til ombodsmannen gjaldt. I avgjerda hadde Kongen i statsråd berre avgjort om det var heimel for å nekte innsyn. Derimot hadde Kongen i statsråd ikkje prøvd meirinnsynsvurderinga som SMK hadde gjort. Ombodsmannen måtte som følgje av dette vurdere kva sider av avgjerda til SMK han hadde høve til å prøve. Ombodsmannen kom til at han ikkje kunne prøve nokre sider av innsynssaka. Avgjerder frå Kongen i statsråd fell utanfor arbeidsområdet til ombodsmannen. Når Kongen i statsråd hadde tatt stilling til spørsmålet om det var heimel for å nekte innsyn, var det klart at ombodsmannen ikkje kunne prøve denne sida av saka. Sjølv om Kongen i statsråd ikkje hadde prøvd meirinnsynsvurderinga til SMK, var det heller ikkje mogleg for ombodsmannen å vurdere dette spørsmålet uavhengig av heimelspørsmålet. Også den førebuande saksbehandlinga hos SMK fall utanfor arbeidsområdet til ombodsmannen når Kongen i statsråd hadde gjort det endelege vedtaket i saka.

Dyrevernnemnda utleverte en rekke bilder til en journalist. Bildene var tatt under en inspeksjon av hundehold hjemme hos klagerne. Klagerne mente utleveringen var et brudd på den lovbestemte taushetsplikten. Ombudsmannen kom til at bildene ga uttrykk for opplysninger om «noens personlige forhold», og de var i utgangspunktet underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13. Begrensningen i forvaltningsloven § 13 a nummer 3 om opplysninger som er «alminnelig tilgjengelig andre steder» var ikke anvendelig, til tross for at de opplysningene bildene gir uttrykk for i stor grad fremgikk av en offentlig tilgjenglig tingrettsdom på utleveringstidspunktet.