Etter å ha holdt befaring, ga kommunen dispensasjon til riving og gjenoppføring av et naust. Naboene klaget og anførte blant annet at de ikke hadde blitt behørig innkalt til en befaring. Fylkesmannen mente at det ikke var grunn til å tro at feilen hadde virket bestemmende på vedtakets innhold, jf. forvaltningsloven § 41. Ombudsmannen tok utgangspunkt i forvaltningsloven § 34 annet ledd som bestemmer at klageinstansen kan «prøve alle sider av saken». I dette ligger det en plikt til å foreta en selvstendig vurdering av de sidene av saken som klagen gir grunn til. Forvaltningsloven § 41 er utformet med sikte på gyldighetsprøving av forvaltningsvedtak, men klageinstansens prøvelsesplikt går lengre enn dette. Fylkesmannen hadde derfor lagt til grunn et for snevert rettslig utgangspunkt for vurderingen. Saken reiste også spørsmål om fylkesmannen hadde vurdert dispensasjonsspørsmålet på et riktig rettslig grunnlag når han la til grunn at kravet om «særlige grunner» var oppfylt dersom det var tale om nyoppføring av et lovlig bygg av samme størrelse, plassering, utseende og formål, og viktige allmenne hensyn ikke talte mot. Ombudsmannen uttalte at fylkesmannen også på dette punkt hadde tatt et for snevert rettslig utgangpunkt. Fylkesmannen behandlet etter dette saken på nytt og opphevet sitt klagevedtak 7. november 2007 under henvisning til forvaltningsloven § 35. Kommunen, tiltakshaveren og naboene ble deretter innkalt til befaring, som ble gjennomført med naboene til stede. Fylkesmannen kom etter en fornyet vurdering til samme resultat som ved første gangs behandling, det vil si at det forelå slike «særlige grunner» som plan- og bygningsloven (plbl.) § 7 krever for å dispensere fra kommuneplanens arealdel om forbud mot oppføring av nytt båthus. Kommunens tillatelse ble dermed stadfestet.

Spørsmål om lovligheten av vilkår for dispensasjon fra byggeforbudet i strandsonen og kommuneplanens arealdel (LNF-område). Fylkesmannen i Østfold ga som settefylkesmann dispensasjon på vilkår blant annet av at en flaggstang og et naust ble fjernet. Ombudsmannen fant ikke grunn til å rette avgjørende rettslige innvendinger mot fylkesmannens vurderinger i saken.

I en tillatelse til fradeling etter plan- og bygningsloven satte Asker kommune som vilkår at tiltakshaveren ervervet bruksrett til felles lekeareal i området. Lekearealet var i reguleringskartet avsatt til fellesareal, men planen inneholdt ingen nærmere opplysninger om hvilke eiendommer som skulle tilknyttes arealet. Saken har først og fremst reist spørsmål om vilkåret har tilstrekkelig hjemmel i plan- og bygningsloven § 67a.

Os kommune innvilget en søknad om fradeling av boligtomt. Tiltakshaveren ble fritatt for reguleringsplanens krav til opparbeidelse av avkjørsel, uten at det ble truffet noe uttrykkelig vedtak om dispensasjon fra planen. Fylkesmannen i Hordaland stadfestet vedtaket under henvisning til at de relevante hensynene var vurdert og at det «i realiteten» var gitt dispensasjon. Ombudsmannen konkluderte med at kommunen ikke hadde truffet vedtak om dispensasjon og ba fylkesmannen behandle saken på nytt. Fylkesmannen vurderte saken på ny og kom til at det ikke var truffet nødvendig vedtak om dispensasjon. Han omgjorde derfor sitt tidligere vedtak og opphevet kommunens vedtak om tillatelse til deling. Saken ble sendt tilbake til kommunen for ny behandling der.

Bergen kommune innvilget en søknad om rammetillatelse til oppføring av leilighetsbygg. Det ble bl.a. gitt dispensasjoner i medhold av plan- og bygningsloven (plbl.) § 7 fra gjeldende kommunedelplans bestemmelser om tillatt tomteutnyttelse (TU) og  fra plbl. § 70 nr. 2 om avstand til nabogrense. Fylkesmannen i Hordaland stadfestet kommunens tillatelse. Ombudsmannen kom til at det forelå begrunnet tvil knyttet til fylkesmannens vurdering vedrørende dispensasjon fra tillatt tomteutnyttelse og at det som følge av manglende dispensasjonsvurdering, kunne stilles spørsmål om gyldigheten av vedtaket om byggetillatelse for deler av kjellerarealet mot nabogrense mot nord. Videre ba han fylkesmannen undersøke en fremsatt anførsel om inhabilitet nærmere. Fylkesmannen ble bedt om å behandle saken på nytt.

Fylkesmannen godkjente oppføring av kårbolig i et område avsatt til landbruks-, natur- og friluftsformål i kommuneplanens arealdel (LNF-område), uten at det ble ansett nødvendig med dispensasjon. Ombudsmannen uttalte at behovet for en kårbolig i direkte tilknytning til landbruksvirksomheten må dokumenteres. En landbruksfaglig uttalelse om behovet vil være et viktig element som normalt må kunne tillegges vekt. Forutsetningen er imidlertid at landbruksmyndighetene har gjort en begrunnet og grundig vurdering, og at skjønnstemaet ligger innenfor lovens rammer. Drift av butikk og campingplass, samt utleie av hytte, hører ikke inn under LNF-formålet, og kan ikke begrunne et behov for kårbolig – i alle fall ikke som selvstendige momenter. Saken etterlot tvil om fylkesmannen hadde foretatt en konkret og reell vurdering, og fylkesmannen ble bedt om å vurdere saken på nytt. Fylkesmannen ba deretter kommunen om å vurdere saken på nytt. Kommunen konkluderte med at det i denne saken kunne forsvares at det ble bygget kårbolig med tanke på bosetting og for å sikre kontinuerlig drift ved et kommende generasjonsskifte. Fylkesmannen fant etter dette ikke grunn til å endre tidligere vedtak i saken.

Eieren av en eiendom ble ilagt kr 20000 i ulovlighetsgebyr etter å ha iverksatt ulovlige byggetiltak, og hevdet at gebyret stred mot selvkostprinsippet i plan- og bygningsloven § 109. Gebyret utgjorde tre ganger ordinært byggesaksgebyr. Ombudsmannen påpekte at det ikke forelå noen dokumentasjon på at satsene i gebyrregulativet holdt seg innenfor selvkost. Gebyrregulativet var dessuten uformet på en måte som kunne gi inntrykk av at de forhøyede satsene ved unnlatt byggesøknad var av pønal karakter. Plan- og bygningsloven § 109 hjemler ikke ileggelse av straff. Fylkesmannen ble bedt om å behandle saken på nytt. Fylkesmannen vedtok senere i medhold av kommuneloven § 59 nr. 4 litra c å oppheve kommunens gebyrregulativ for ulovlig bygging.

A klaget over at byggesaksgebyret var i strid med selvkostprinsippet, selv om kommunen hadde omberegnet gebyret ut fra medgått saksbehandlingstid. Ombudsmannen konkluderte med at det på flere punkter «knytter seg begrunnet tvil til forhold av betydning i saken». Tvilen gjaldt særlig manglende dokumentasjon på at gebyrenes størrelse holdt seg innenfor de gjennomsnittlige kostnadene for den aktuelle sakstypen. Han ba derfor om at spørsmålet ble ytterligere utredet og vurdert. Fylkesmannen omgjorde deretter sitt eget vedtak og fastsatte nytt gebyr til kr 250 000. Han påla kommunen å tilbakebetale det som var krevd inn for mye og å ta stilling til om klageren hadde krav på avsavnsrente. Klageren opplyste at omgjøringsvedtaket ikke ville bli påklaget.

Bygningsmyndigheten hadde unnlatt å ilegge sanksjoner mot en brygge og kran som var oppført uten søknad eller melding. Naboene mente at bygningsmyndighetene ikke har gyldig rettsgrunnlag for en slik unnlatelse. Ombudsmannen kom til at det var tvilsomt om fylkesmannens vedtak var forankret i et holdbart rettsgrunnlag. Fylkesmannen ble derfor bedt om å behandle saken på nytt.

Ombudsmannen kom til at det kunne reises tvil om veiarbeidene var av «bagatellmessig betydning» jf. plan- og bygningsloven § 116 b annet ledd, og kommunen ble bedt om å vurdere saken på nytt.