For inntektsårene 2005 og 2006 fant det sted en uensartet behandling av krav om særfradrag for store sykdomsutgifter som følge av diabetes. Denne uensartede behandlingen måtte i stor grad antas å være et resultat av at de sentrale skattemyndighetenes retningslinjer for rettsanvendelsen ga for stort rom for de lokale ligningsmyndighetenes eget skjønn ved kontrollen av skattyters krav om særfradrag som følge av diabetes. Først i Lignings-ABC for 2007 ble det fastsett klare regler for hvordan merutgiftene til diabetikerkosthold kan måles mot ordinære kostholdsutgifter. Disse retningslinjene måtte anses som en helt nødvendig forutsetning for å få til en enhetlig anvendelse av skatteloven § 6-83 første ledd på merutgifter for diabetikere. Derfor var det uheldig at slike retningslinjer ikke var utarbeidet i tide for selvangivelsesfristen og den ordinære ligningen for inntektsåret 2005. Skattedirektoratet ble derfor bedt vurdere å gjennomføre tiltak for å rette opp den forskjellsbehandlingen som hadde skjedd.

A var ansatt som brannbåtfører i Brannvesenet i Sør-Rogaland IKS. I forbindelse med at arbeidsgiver søkte om fornyelse av kystskippersertifikatet hans, sendte han selv et brev til Sjøfartsdirektoratet der han gjorde oppmerksom på at han etter eget skjønn ikke oppfylte vilkårene for fornyelse. På tross av brevet utstedte Sjøfartsdirektoratet nye sertifikater. Brannvesenet ga A skriftlig advarsel for å ha sendt brevet, først og fremst fordi det ble ansett å være «illojalt». A mente det ikke var grunnlag for advarselen. Han mente videre at Sjøfartsdirektoratet ikke burde ha fornyet sertifikatene. Endelig fremholdt han at brannvesenet hadde endret arbeidsoppgavene hans i en slik utstrekning at det ikke kunne begrunnes i arbeidsgivers styringsrett. Sjøfartsdirektoratet erkjente i løpet av saksforberedelsen at sertifikatsaken hadde vært utilstrekkelig opplyst da vedtak ble truffet, og satte i gang undersøkelser med sikte på å vurdere om sertifikatene skulle trekkes tilbake. Ombudsmannen anså det som klart at A hadde rett til å sende brevet til Sjøfartsdirektoratet. Det var derfor ikke rettslig grunnlag for den skriftlige advarselen han fikk. Når det gjaldt de endringene i arbeidsoppgaver arbeidsgiveren hadde pålagt A, kunne ombudsmannen vanskelig ta stilling til om disse var så grunnleggende at det måtte anses for å være en endringsoppsigelse. Han mente likevel at A i det minste måtte ha rett til å få nok fartstid på brannbåten til å opprettholde de nødvendige sertifikater. Sjøfartsdirektoratet beklaget at As brev ikke ble sett i sammenheng med søknadene om fornyelser. Ombudsmannen tok dette til etterretning, men anså det som lite tillitvekkende at dette ikke ble plukket opp før vedtak ble fattet, og knyttet derfor enkelte kommentarer til saksbehandlingsrutinene.

Saken gjelder oppføring av hytte i Tinn kommune. To naboer klaget til ombudsmannen bl.a. fordi de ikke hadde fått nabovarsel med korrekte opplysninger. De viste til at fylkesmannen ikke hadde vært på befaring og at det var feil av fylkesmannen å godta den omsøkte hyttas plassering og høyde, jf. plan- og bygningsloven (plbl.) § 70 nr. 1. Ombudsmannen hadde kritiske merknader til at det ikke var utsendt nabovarsel, til fylkesmannens manglende befaring og vurderingen etter plbl. § 70 nr. 1. Det ble videre uttalt at det var uklart hvilken betyding terrengoppfylling hadde for beregning av hyttas mønehøyde. Fylkesmannen ble bedt om å behandle saken på nytt.

Åmot kommune vedtok fellingstillatelser til et jaktvald for jaktsesongen 2006. Kommunen hadde i vedtaket, som fylkesmannen stadfestet, avveket fra det såkalte «minstearealet», som danner utgangspunktet for antall fellingstillatelser. Vedtaket om avvik fra minsteareal kan med bestemte krav til begrunnelsen gjøres med hjemmel i hjorteviltforskriften § 6. Verken kommunen eller fylkesmannen hadde vist til hensyn som var relevante etter bestemmelsen og ombudsmannen ba derfor fylkesmannen om å behandle saken på nytt.  Fylkesmannen tok ombudsmannens syn til etterretning og omgjorde sitt vedtak. Saken ble sendt tilbake til kommunen for ny behandling.

Ombudsmannen avga 15. februar 2007 en særskilt melding til Stortinget med hjemmel i lov 22. juni 1962 nr. 8 om Stortingets ombudsmann for forvaltningen § 12 annet ledd. Dokument nr. 4:1 (2006-2007) gjaldt ombudsmannens undersøkelse av en del forhold ved Politiets utlendingsinternat på Trandum. Bakgrunnen for undersøkelsen var et møte med Politiets utlendingsenhet høsten 2005 og et påfølgende besøk til utlendingsinternatet i mars 2006.