Saken reiste flere spørsmål om tolking av en reguleringsplan. Fylkesmannen hadde omgjort kommunens rammetillatelse for utbygging av et naustområde og avslo det omsøkte tiltaket. Det var blant annet spørsmål om reguleringsplanens krav til en såkalt opparbeidingsplan bare gjaldt for hver enkelt eiendom innenfor et område, hvordan begrepet «naust i tradisjonell byggjestil» skulle forstås og i hvilken grad planen ga rett til utfylling i sjø. Ombudsmannen kom til at planen var uklar på flere punkter, men at det ikke var grunnlag for vesentlige innvendinger mot de tolkingsresultater fylkesmannen hadde kommet til. Saken var likevel et illustrerende eksempel på hvilke vanskeligheter som kan oppstå når reguleringsplaner ikke er entydige.

Kommunen innvilget søknad om dispensasjon fra plan- og bygningsloven § 17-2 og kommuneplanens arealdel for utlegging av flytebrygge. I vedtaket ble det stilt vilkår om bryggas plassering og lengde. I tillegg ble havnesjefens «vilkår» om utriggere og fortøyningsbøyer i et internt notat/uttalelse inntatt i kommunens vedtak. Kommunen hadde ikke vurdert den aktuelle delen av tiltaket (utriggere og fortøyningsbøyer) i forhold til plan- og bygningsloven. Fylkesmannen hadde hele tiden ment at utlegging av utriggere var en del av bryggas utforming og skulle ha vært vurdert av kommunen i forbindelse med behandlingen av søknaden. Ombudsmannen sluttet seg til dette og ba fylkesmannen om å sende saken tilbake til kommunen for en vurdering av utriggere som en del av bryggas utforming etter plan- og bygningsloven. Under behandlingen av saken hos ombudsmannen ble det også et tema hvorvidt notatet/uttalelsen fra havnesjefen var ment som, eller kunne anses som, et rettslig bindende vedtak. Ombudsmannen tok ikke standpunkt til dette, men ga uttrykk for at havnesjefens notat/uttalelse hadde fått en uheldig utforming. Ombudsmannen uttalte at havnemyndighetene (om bindende vedtak var ment å foreligge) burde vurdere om det kunne innrømmes klageadgang på «vedtaket» av havnesjefen. For øvrig sa ombudsmannen seg enig i kommuneadvokatens uttalelse om at den praksis som kommunen følger i disse sakene, hvor behandlingen skjer etter det såkalte «tosporede system», må endres noe i formen slik at det ikke oppstår misforståelser om når det fattes vedtak og når det bare gis uttalelse. Fylkesmannen ba etter dette kommunen om å foreta en vurdering av om utriggerne mot naboeiendommen kunne godkjennes etter plan- og bygningsloven samt om å orientere havnefogden og kommuneadvokaten om mitt syn vedrørende behandlingen av saken etter havne- og farvannsloven.

Saken gjaldt spørsmål om dispensasjon etter plan- og bygningsloven (plbl.) § 7, fra kommuneplanens arealdel (landbruks-, natur- og friluftsområde) og plbl. § 17-2 (forbud mot bygging i 100-metersbeltet langs sjøen) for gjenoppbygging/forlengelse av eksisterende bryggeanlegg i Røyken kommune. Fylkesmannen i Buskerud stadfestet kommunes avslag på dispensasjonssøknaden. Ombudsmannen kom til at fylkesmannen ikke hadde utredet sakens faktiske sider i samsvar med kravet i forvaltningsloven § 33 siste ledd, jf. § 17. Han hadde også merknader til fylkesmannens dispensasjonsvurdering. Fylkesmannen ble bedt om å vurdere saken på nytt. Fylkesmannen avholdt befaring og kom deretter til at det forelå særlige grunner for dispensasjon. Både fylkesmannens og kommunens vedtak ble opphevet, og saken ble returnert kommunen for videre behandling.

Etter å ha holdt befaring, ga kommunen dispensasjon til riving og gjenoppføring av et naust. Naboene klaget og anførte blant annet at de ikke hadde blitt behørig innkalt til en befaring. Fylkesmannen mente at det ikke var grunn til å tro at feilen hadde virket bestemmende på vedtakets innhold, jf. forvaltningsloven § 41. Ombudsmannen tok utgangspunkt i forvaltningsloven § 34 annet ledd som bestemmer at klageinstansen kan «prøve alle sider av saken». I dette ligger det en plikt til å foreta en selvstendig vurdering av de sidene av saken som klagen gir grunn til. Forvaltningsloven § 41 er utformet med sikte på gyldighetsprøving av forvaltningsvedtak, men klageinstansens prøvelsesplikt går lengre enn dette. Fylkesmannen hadde derfor lagt til grunn et for snevert rettslig utgangspunkt for vurderingen. Saken reiste også spørsmål om fylkesmannen hadde vurdert dispensasjonsspørsmålet på et riktig rettslig grunnlag når han la til grunn at kravet om «særlige grunner» var oppfylt dersom det var tale om nyoppføring av et lovlig bygg av samme størrelse, plassering, utseende og formål, og viktige allmenne hensyn ikke talte mot. Ombudsmannen uttalte at fylkesmannen også på dette punkt hadde tatt et for snevert rettslig utgangpunkt. Fylkesmannen behandlet etter dette saken på nytt og opphevet sitt klagevedtak 7. november 2007 under henvisning til forvaltningsloven § 35. Kommunen, tiltakshaveren og naboene ble deretter innkalt til befaring, som ble gjennomført med naboene til stede. Fylkesmannen kom etter en fornyet vurdering til samme resultat som ved første gangs behandling, det vil si at det forelå slike «særlige grunner» som plan- og bygningsloven (plbl.) § 7 krever for å dispensere fra kommuneplanens arealdel om forbud mot oppføring av nytt båthus. Kommunens tillatelse ble dermed stadfestet.

Spørsmål om lovligheten av vilkår for dispensasjon fra byggeforbudet i strandsonen og kommuneplanens arealdel (LNF-område). Fylkesmannen i Østfold ga som settefylkesmann dispensasjon på vilkår blant annet av at en flaggstang og et naust ble fjernet. Ombudsmannen fant ikke grunn til å rette avgjørende rettslige innvendinger mot fylkesmannens vurderinger i saken.

I en tillatelse til fradeling etter plan- og bygningsloven satte Asker kommune som vilkår at tiltakshaveren ervervet bruksrett til felles lekeareal i området. Lekearealet var i reguleringskartet avsatt til fellesareal, men planen inneholdt ingen nærmere opplysninger om hvilke eiendommer som skulle tilknyttes arealet. Saken har først og fremst reist spørsmål om vilkåret har tilstrekkelig hjemmel i plan- og bygningsloven § 67a.

Os kommune innvilget en søknad om fradeling av boligtomt. Tiltakshaveren ble fritatt for reguleringsplanens krav til opparbeidelse av avkjørsel, uten at det ble truffet noe uttrykkelig vedtak om dispensasjon fra planen. Fylkesmannen i Hordaland stadfestet vedtaket under henvisning til at de relevante hensynene var vurdert og at det «i realiteten» var gitt dispensasjon. Ombudsmannen konkluderte med at kommunen ikke hadde truffet vedtak om dispensasjon og ba fylkesmannen behandle saken på nytt. Fylkesmannen vurderte saken på ny og kom til at det ikke var truffet nødvendig vedtak om dispensasjon. Han omgjorde derfor sitt tidligere vedtak og opphevet kommunens vedtak om tillatelse til deling. Saken ble sendt tilbake til kommunen for ny behandling der.

Bergen kommune innvilget en søknad om rammetillatelse til oppføring av leilighetsbygg. Det ble bl.a. gitt dispensasjoner i medhold av plan- og bygningsloven (plbl.) § 7 fra gjeldende kommunedelplans bestemmelser om tillatt tomteutnyttelse (TU) og  fra plbl. § 70 nr. 2 om avstand til nabogrense. Fylkesmannen i Hordaland stadfestet kommunens tillatelse. Ombudsmannen kom til at det forelå begrunnet tvil knyttet til fylkesmannens vurdering vedrørende dispensasjon fra tillatt tomteutnyttelse og at det som følge av manglende dispensasjonsvurdering, kunne stilles spørsmål om gyldigheten av vedtaket om byggetillatelse for deler av kjellerarealet mot nabogrense mot nord. Videre ba han fylkesmannen undersøke en fremsatt anførsel om inhabilitet nærmere. Fylkesmannen ble bedt om å behandle saken på nytt.

Fylkesmannen godkjente oppføring av kårbolig i et område avsatt til landbruks-, natur- og friluftsformål i kommuneplanens arealdel (LNF-område), uten at det ble ansett nødvendig med dispensasjon. Ombudsmannen uttalte at behovet for en kårbolig i direkte tilknytning til landbruksvirksomheten må dokumenteres. En landbruksfaglig uttalelse om behovet vil være et viktig element som normalt må kunne tillegges vekt. Forutsetningen er imidlertid at landbruksmyndighetene har gjort en begrunnet og grundig vurdering, og at skjønnstemaet ligger innenfor lovens rammer. Drift av butikk og campingplass, samt utleie av hytte, hører ikke inn under LNF-formålet, og kan ikke begrunne et behov for kårbolig – i alle fall ikke som selvstendige momenter. Saken etterlot tvil om fylkesmannen hadde foretatt en konkret og reell vurdering, og fylkesmannen ble bedt om å vurdere saken på nytt. Fylkesmannen ba deretter kommunen om å vurdere saken på nytt. Kommunen konkluderte med at det i denne saken kunne forsvares at det ble bygget kårbolig med tanke på bosetting og for å sikre kontinuerlig drift ved et kommende generasjonsskifte. Fylkesmannen fant etter dette ikke grunn til å endre tidligere vedtak i saken.

Eieren av en eiendom ble ilagt kr 20000 i ulovlighetsgebyr etter å ha iverksatt ulovlige byggetiltak, og hevdet at gebyret stred mot selvkostprinsippet i plan- og bygningsloven § 109. Gebyret utgjorde tre ganger ordinært byggesaksgebyr. Ombudsmannen påpekte at det ikke forelå noen dokumentasjon på at satsene i gebyrregulativet holdt seg innenfor selvkost. Gebyrregulativet var dessuten uformet på en måte som kunne gi inntrykk av at de forhøyede satsene ved unnlatt byggesøknad var av pønal karakter. Plan- og bygningsloven § 109 hjemler ikke ileggelse av straff. Fylkesmannen ble bedt om å behandle saken på nytt. Fylkesmannen vedtok senere i medhold av kommuneloven § 59 nr. 4 litra c å oppheve kommunens gebyrregulativ for ulovlig bygging.