Saken gjelder vedtak av en kommuneplan for Brønnøy kommune. Statsforvalteren i Nordland fremmet innsigelse til nye akvakulturområder i planen. Etter Statsforvalterens syn var det ikke forsvarlig å åpne for mer oppdrett i fjordene, av hensyn til villaks- og sjøørretbestanden. Kommunal- og distriktsdepartementet godkjente akvakulturområdene, men presiserte i vedtaket at miljøvirkningene av områdene ikke var «realitetsvurdert». Dette skulle ifølge departementet gjøres i behandlingen av lokalitetssøknader etter akvakulturloven. Ombudet kom til at departementet ikke hadde gjort en slik vurdering av Statsforvalterens innsigelse som kreves etter plan- og bygningsloven § 11-16. Det fremgikk heller ikke av vedtaket at departementet hadde vurdert arealdisponeringen i lys av prinsippene i naturmangfoldloven §§ 8-12, slik naturmangfoldloven krever, jf. § 7. Etter ombudets syn kunne det ikke utelukkes at manglene hadde hatt innvirkning på resultatet, jf. prinsippet i forvaltningsloven § 41. Ombudet ber departementet vurdere saken på nytt.

Saken gjelder vedtak av en kommunedelplan for havbruk i Alver, tidligere Meland, kommune. Statsforvalteren i Vestland meldte innsigelse til planen. Etter Statsforvalterens syn var det ikke gjort en tilstrekkelig vurdering av hvordan akvakulturområdene i planen ville kunne påvirke villaks- og sjøørretbestanden i fjordområdene. Kommunal- og distriktsdepartementet godkjente planen, under henvisning til at det ville bli gjort mer detaljerte miljøvurderinger ved den enkelte lokalitetssøknad. Ombudet kom til at det var begrunnet tvil ved om kunnskapsgrunnlaget som lå til grunn for reguleringen av de aktuelle områdene til akvakultur, var i tråd med kravene som følger av konsekvensutredningsforskriften. Ombudet mente videre at det var tvilsomt om departementet hadde gjort en slik vurdering av om de aktuelle områdene var egnet for arealformålet som forskriften og plan- og bygningsloven legger opp til. Dermed kunne ombudet heller ikke se at departementet hadde vurdert Statsforvalterens innsigelse på en slik måte som kreves etter pbl. § 11-16. Etter ombudets syn hadde departementet heller ikke gjort en tilstrekkelig vurdering av prinsippene i naturmangfoldloven §§ 8-12, jf. § 7. Etter ombudets syn kunne det ikke utelukkes at manglene hadde hatt innvirkning på resultatet, jf. prinsippet i forvaltningsloven § 41. Ombudet ber departementet vurdere saken på nytt.

Saken gjaldt klagenemnda i X kommunes vedtak om tildeling av avtalehjemmel for fysioterapeut. Klagerens advokat gjorde gjeldende at driftsavtalen ikke var tildelt den best kvalifiserte søkeren, at begrunnelsen var mangelfull og at det forelå brudd på habilitetsregelen i kommuneloven § 13-3 annet ledd. Ombudet er kommet til klagenemnda hadde en plikt til å foreta en selvstendig vurdering av hvilken søker som var best kvalifisert til driftsavtalen når klageren hadde reist innvendinger mot underinstansens vurderinger i klagen. Det fremgikk ikke av klagenemndas begrunnelse at nemnda hadde foretatt en slik vurdering. Ombudet mente imidlertid at det ikke forelå brudd på habilitetsregelen i kommuneloven § 13-3 annet ledd.

Saken gjaldt lukkingen av deler av et styremøte i Helse Nord RHF. I forbindelse med at habiliteten til et av styremedlemmene skulle vurderes, vedtok styret at dørene til møtet skulle lukkes av personvernhensyn. Helseforetaket viste i etterkant til at det ved habilitetsvurderinger vil kunne være nødvendig å trekke inn sider ved medlemmets person mv., noe som tilsa at denne delen av møtet måtte lukkes av personvernhensyn. Ombudet kom til at det var begrunnet tvil om vilkårene for å lukke deler av møtet var oppfylt. Videre kom ombudet til at helseforetaket la til grunn en for lav terskel ved vurderingen av om det forelå et reelt og saklig behov for lukking, samt at det forelå en mangelfull redegjørelse for avveiingen av relevante hensyn som talte for og imot lukking av møtet.

Saken gjelder X kommunes saksbehandling i en sak om startlån. Sivilombudet kom til at det var begrunnet tvil ved om kommunens klagenemnd hadde gjort en tilstrekkelig vurdering av klagen. På bakgrunn av klagerens anførsler skulle klagenemnda ha vurdert hensynet til en trygg, god og stabil bosituasjon for barna, jf. forskrift om lån fra husbanken § 5-4 annet ledd bokstav a. Som følge av den manglende vurderingen, i kombinasjon med svakheter ved begrunnelsen, ber ombudet klagenemnda om å behandle klagen på nytt innen 1. november 2022. Klagenemnda bes også om å merke seg ombudets syn i fremtidige saker.

Saken gjelder hvilken av to uføre forsørgere som skal få barnetillegg til uføretrygden når de bor hver for seg og har delt omsorg for et barn (delt bosted). Folketrygden yter kun ett slikt tillegg per barn. Nav vedtok i 2016 at klageren ikke lenger skulle få barnetillegg ettersom moren til hans datter hadde blitt ufør, og hun var den av forsørgerne som var folkeregistrert på samme adresse som datteren. Klagerens senere krav om omgjøring ble avslått av Nav. Sivilombudet er kommet til at Nav la til grunn en uriktig forståelse av folketrygdloven § 12 15 fjerde ledd ved behandlingen av klagerens sak. Loven skal forstås slik at når to uføre forsørgere bor hver for seg og har delt omsorg for et barn, skal barnetillegget ytes til den av dem som får høyest tillegg. Videre var Navs beslutninger om å avslå klagerens krav om omgjøring etter forvaltningsloven § 35 ikke tilstrekkelig begrunnet. Etter undersøkelsene herfra traff Nav nye vedtak der klageren fikk etterbetalt barnetillegg fra juni 2018 til august 2020. Undersøkelsene viste også at Navs rundskriv omtalte folketrygdloven § 12-15 på en klart misvisende måte mellom januar 2015 og mai 2017. Arbeids- og velferdsdirektoratet har identifisert om lag 1300 saker som kan være berørt av denne feilen og arbeider med å gjennomgå og vurdere sakene. Ombudet ber direktoratet om en redegjørelse for resultatene fra, og fremdriften i, dette arbeidet.

Klageren krevde våren 2014 erstatning for skade etter tannbehandling. Spørsmålet om erstatningsansvar ble først behandlet i to instanser i forvaltningen og deretter i tingretten og lagmannsretten. Lagmannsretten slo i 2018 fast at klageren hadde rett til erstatning. Norsk pasientskadeerstatning fattet så utmålingsvedtak, som ble påklaget til Pasientskadenemnda. Nemndas sekretariat, Helseklage, brukte så 35 måneder på å få behandlet saken. Mens saken lå hos Helseklage ble behandlingstiden klaget inn for Sivilombudet. Sivilombudet er kommet til at sakens behandlingstid hos Helseklage på ca. tre år ikke har vært i tråd med kravet i forvaltningsloven § 11a første ledd om å avgjøres «uten ugrunnet opphold». Saken skulle også ha vært prioritert, som følge av at erstatningssaken hadde vært behandlet i retten tidligere og alt hadde en total behandlingstid på fem og ett halvt år da utmålingssaken kom inn til Helseklage. Det er positivt at Helseklage har fått mer ressurser til behandlingen av pasientskadesaker, og at dette ser ut til å ha resultert i økt saksbehandlingskapasitet. Samtidig viser ombudet til at behandlingstidene fortsatt er altfor lange og har vært uakseptable over flere år. Det vil derfor fortsatt være nødvendig med en stor innsats for å bringe behandlingstidene i samsvar med forvaltningslovens krav. Ombudet vil fortsatt følge med på Helseklages behandlingstider i pasientskadesaker.

Saken gjelder myndighetenes erstatningsansvar for utgifter som følge av et ugyldig vedtak om rammetillatelse. Begrunnet med tiltakshaverens innrettelse, opprettholdt Statsforvalteren rammetillatelsen, og naboene krevde deretter erstatning for økonomisk tap, blant annet for advokatutgiftene for å få kjent vedtaket ugyldig. Spørsmålet er om rettsanvendelsen som lå til grunn for det ugyldige vedtaket var forsvarlig. Sivilombudet mener det er tvil om Statsforvalterens rettsanvendelse, ut fra en samlet vurdering av de feil og mangler som knytter seg til vedtaket, er forsvarlig. Selv om det må innrømmes et visst spillerom for feil ved rettsanvendelsesskjønn, mener ombudet at Statsforvalteren feiltolket rettskilder som er sentrale i det regelverket Statsforvalteren er satt til å forvalte. Vedtaket led også av andre feil. Departementet vurderte heller ikke betydningen av øvrige påpekte feil ved vedtaket, som vurderingen av krav til uteoppholdsarealer og avkjørsel. Departementet ble bedt om å behandle erstatningskravet på nytt.

Saken gjelder spørsmålet om en erklæring fra søkeren om frafall av byggetillatelse binder Statsforvalteren til å oppheve kommunens vedtak uten realitetsbehandling. Erklæringen ble sendt inn etter at naboer og Statsforvalteren i fylket hadde påklaget tillatelsen gitt av kommunen og saken var innkommet til settestatsforvalteren for behandling. Søkeren besluttet å trekke søknaden og erklærte samtidig at han frafalt retten som fulgte av byggetillatelsen. Statsforvalteren mente at det ikke lenger var en søknad å trekke, og at rettsvirkningene inntrådte så snart byggetillatelsen var gitt. Videre mente Statsforvalteren at klagerne hadde en berettiget interesse av å få realitetsbehandlet klagen. Ombudet kom til at det var naturlig å se det slik at klagegjenstanden var bortfalt som følge av frafallet. Ombudet ba Statsforvalteren om å vurdere sitt standpunkt på ny med sikte på å oppheve kommunens vedtak og avslutte klagebehandlingen.

En iransk borger fikk avslag på søknaden sin om beskyttelse og ble etter flere år i Norge returnert til hjemlandet. Der ble det fullbyrdet en straff mot henne på 80 piskeslag. Borgarting lagmannsrett slo fast at returen var en krenkelse av Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 3, men at hun ikke hadde krav på beskyttelse etter at straffen var fullbyrdet og hun hadde kommet tilbake til Norge. Etter lagmannsrettens dom anmodet hun Utlendingsnemnda (UNE) om å omgjøre avslaget på beskyttelse og opphold på humanitært grunnlag. Fordi klagerens straff allerede var fullbyrdet, mente UNE, i likhet med lagmannsretten, at hun ikke hadde krav på beskyttelse. UNE behandlet ikke spørsmålet om hun skulle få opphold på selvstendig grunnlag, fordi hun allerede hadde fått en oppholdstillatelse på humanitært grunnlag etter søknad om familieinnvandring med sønnen. Utlendingsdirektoratet la i familieinnvandringssaken avgjørende vekt på hensynet til klagerens sønn. Fordi en oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag i beskyttelsessaken vil kunne gi klageren en økt sikkerhet mot retur til hjemlandet, burde UNE ha vurdert om klageren skulle innvilges opphold i denne saken. Videre oppholdstillatelse vil da ikke være avhengig av sønnen. UNE bes om å behandle saken på nytt, dersom klageren ikke allerede er innvilget permanent oppholdstillatelse.