Saken gjelder hvorvidt det skal beregnes sjokolade- og sukkeravgift for smakstilsatte vitamintilskudd formet som drops, gelefigurer og tyggegummi. Ombudsmannen mener at Skattedirektoratet har tatt feil utgangspunkt når vurderingstemaet angis å være om produktene ville tilsvart pastiller, drops o.l. dersom de hovedsakelig hadde bestått av sukker. Det må foretas en mer helhetlig vurdering av produktene hvor også varenes naturlige bruksmåte må tillegges vekt. Skattedirektoratet bes vurdere saken på nytt.

Saken gjelder X kommunes klagebehandling av et eldre ektepars søknader om parkeringstillatelse for henholdsvis forflytningshemmet sjåfør og passasjer. Begge ektefellene var betydelig bevegelseshemmet. Søknadene ble likevel avslått fordi kravet til særlig behov for parkeringslette i forbindelse med aktiviteter ikke var oppfylt. Ombudsmannen er kommet til at kommunelegen var inhabil da han medvirket ved tilretteleggelsen av mannens sak for kommunens klagenemnd ut fra bestemmelsen i kommuneloven § 40 nr. 3 bokstav c første ledd. Det fremgår ikke tilstrekkelig klart av underretningen til klager at klagenemndas begrunnelse for vedtakene er den samme som i rådmannens innstilling til nemnda. Videre er det uklart om klagenemndas rettsanvendelse bygger på en riktig forståelse av aktivitetskravet etter forskrift om parkeringstillatelse for forflytningshemmede § 3 første ledd. Dessuten skulle klagenemnda ha foretatt en totalvurdering av ekteparets samlede behov, selv om de søkte hver for seg. På bakgrunn av disse manglene ber ombudsmannen klagenemnda behandle sakene på nytt.

Saken gjelder søknad om dispensasjon fra kommuneplanens arealdel for oppføring av en fritidsbolig i randområdet for villrein. Ål kommune og Fylkesmannen i Oslo og Akershus innvilget dispensasjonssøknaden. I uttalelse 13. mars 2018 (SOM-2017-1346) kom ombudsmannen til at Fylkesmannens vedtak led av flere feil og mangler, og ba Fylkesmannen om en ny vurdering. Den nye vurderingen ble klaget inn hit. Ombudsmannen har kommet til at det er begrunnet tvil om fordelene ved dispensasjonen er «klart større» enn ulempene, jf. plan- og bygningsloven § 19-2 annet ledd. Utbyggerinteressen har ingen vekt i denne saken. Lavere kostnader til saksbehandlingen som følge av å gi byggetillatelse gjennom en dispensasjon fremfor en planprosess, er ikke er et relevant moment i vurderingen. Videre kan ombudsmannen vanskelig se at tiltakshaverens eventuelle byggeforventning som følge av en delingstillatelse fra 1991, før området fikk den nåværende planstatusen, kan vektlegges som en relevant fordel i dispensasjonsvurderingen. Det er tvil om Fylkesmannen har lagt tilstrekkelig vekt på statlige mål og rammer, og andre myndigheters negative uttalelser om dispensasjonen, jf. § 19-2 fjerde ledd. Dermed er det også tvil om det kan legges til grunn at ulempene ved dispensasjonen er små. Ombudsmannen har på denne bakgrunn bedt om at saken vurderes på nytt.

Saken gjelder Lyngdal kommunes oppfølging av varsler om påståtte ulovlige tiltak knyttet til utbygging i Kåveland – Åmland hyttefelt. Ombudsmannen er kommet til at kommunens oppfølging av varslene om mulige ulovligheter er mangelfull og ikke i henhold til reglene om ulovlighetsoppfølging i plan- og bygningsloven. Videre er ombudsmannen kommet til at saksbehandlingstiden har vært for lang, og at klagerne i saken ikke har fått svar på sine henvendelser i tråd med forvaltningsloven. Ombudsmannen forutsetter at kommunen nå følger opp de ulike varslene. Dersom det er begått ulovligheter, må disse følges opp i henhold til plan- og bygningsloven.

Saken gjelder Fylkesmannen i Trøndelags vedtak om tvangsmedisinering. Det sentrale i saken er Fylkesmannens forståelse av beviskravet for manglende samtykkekompetanse, og Fylkesmannens begrunnelse for å anse beviskravet oppfylt. Etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 andre ledd er det et vilkår for manglende samtykkekompetanse at en person «åpenbart» mangler evne til å forstå hva samtykket innebærer. Lovens krav om at dette må være åpenbart, innebærer at det ikke er tilstrekkelig med overveiende eller klar sannsynlighetsovervekt. Dersom det er tvil om personen mangler den nødvendige evnen til å forstå hva behandlingsavgjørelsen gjelder, er beviskravet ikke oppfylt, og vedkommende skal regnes for å være samtykkekompetent. I Fylkesmannens vedtak er manglende samtykkekompetanse begrunnet med at personen «ikke virker å forstå, anerkjenne, resonnere eller kan ta et veloverveid valg for den aktuelle helsehjelpen». At Fylkesmannen i ettertid opplyser at de legger til grunn et beviskrav i tråd med lovens ordlyd, kan ikke uten videre legges til grunn når vedtaket tyder på noe annet. Det er derfor uklart om Fylkesmannen anvendte riktig beviskrav i saken. Det skjerpede beviskravet burde ha fremgått klart av vedtakets begrunnelse. Avgjørelser om tvangsmedisinering er særlig inngripende. For slike vedtak gjelder en skjerpet begrunnelsesplikt. Begrunnelseskravet i psykisk helsevernloven § 4-4 a andre ledd nr. 1 innebærer at det for hvert vilkår for tvangsmedisinering må redegjøres for de sentrale momentene i vurderingen. De hovedhensyn som har vært avgjørende for vurderingen av personens samtykkekompetanse, må gjengis – og det må fremgå at alle momenter av betydning har vært avveid. Kravene til begrunnelse for vurderingen av samtykkekompetanse må ses i sammenheng med det strenge beviskravet for manglende forståelsesevne. Etter ombudsmannens syn må vedtaket omtale alle momenter som med rimelighet kan reise tvil om forståelsesevnen er bortfalt. At dette ikke ble gjort i Fylkesmannens vedtak, er i strid med begrunnelsesplikten. Fylkesmannen burde videre ha påpekt at helseforetakets vedtaksskjema ikke var oppdatert etter endringene i psykisk helsevernloven og psykisk helsevernforskriften som trådte i kraft høsten 2017. Fylkesmannen bes rette seg etter ombudsmannens merknader i denne saken og legge disse til grunn ved behandlingen av fremtidige saker om tvangsmedisinering.

Saken gjelder Utlendingsdirektoratets (UDIs) behandlingstid i en sak om norsk statsborgerskap for et barn. Søknaden ble fremmet i oktober 2014. UDI informerte 16. mars 2018 søkerens mor om at saken var berostilt, i tråd med instruks fra departementet. Søknaden er etter fem år ennå ikke avgjort. Behandlingstiden i saken er i strid med forvaltningsloven § 11 a første ledd, da saken ikke er behandlet «uten ugrunnet opphold». Saken skulle vært avgjort allerede før den ble berostilt. Ombudsmannen er enig i at et overordnet departements instruks om berostillelse i utgangspunktet kan utgjøre en akseptabel årsak til opphold i saksbehandlingen og som således ikke er i strid med § 11 a første ledd. Ved en eventuell konflikt har UDI, slik ombudsmannen ser det, likevel en plikt til å rette seg etter norsk lov, snarere enn en instruks fra departementet. UDI må nå behandle barnets søknad om statsborgerskap.

Saken gjelder krav om tilbakebetaling av kommunalt tilskudd fra en familiebarnehage drevet som enkeltpersonforetak. Spørsmålet i saken er om barnehagen i 2014 og 2015 har brukt tilskuddet og foreldrebetalingen i strid med barnehageloven § 14 a første ledd. Ombudsmannen er enig med kommunen og Fylkesmannen i at barnehagen ikke oppfylte vilkåret i § 14 a første ledd bokstav b om at innehavers godtgjørelse for arbeid i barnehagen ikke må overstige det som ville vært fastsatt mellom uavhengige parter. For å finne frem til hva som er markedsmessig godtgjørelse, kan det tas utgangspunkt i årslønnen til bestyrer i kommunal barnehage. Deretter må beløpet justeres en del opp. Ombudsmannen kan ikke se at det uten videre er grunn til å likestille enkeltpersonforetak med andre driftsformer når det gjelder muligheten til å ta ut utbytte/fortjeneste fra driften etter barnehageloven.

Saken gjelder krav om innsyn i Bodø kommunes IT-driftsmeldinger, inkludert rapporter, notater og lignende. Fylkesmannen i Nordland ga delvis innsyn i dokumentene, men unntok enkelte opplysninger med henvisning til at de var underlagt lovbestemt taushetsplikt. Det delvise avslaget ble påklaget. I klagevedtaket avslo Kommunal- og moderniseringsdepartementet kravet som sådan i medhold av offentleglova § 14 første ledd om organinterne dokumenter. Ombudsmannen er kommet til at det er begrunnet tvil om hvorvidt saken var tilstrekkelig opplyst ved klagebehandlingen. For å kunne ta stilling til innsynskravet må departementet som klageinstans gjennomgå og vurdere dokumentene kravet gjelder. Departementet kan ikke bygge vurderingen på andre organers redegjørelse. Videre er ombudsmannen kommet til at flere av dokumentene ikke omfattes av offentleglova § 14 første ledd om organinterne dokumenter. Ombudsmannen ber departementet vurdere saken på nytt.

Ombudsmannen har på nytt, av eget tiltak og på generelt grunnlag, undersøkt saksbehandlingstiden i Skatteklagenemnda. Det avsluttende brevet fra ombudsmannen til Skattedirektoratet er gjengitt her:

Saken gjelder krav om innsyn i samtlige dokumenter i en anbudskonkurranse om kjøp av sak- og arkivsystem. Kommunal- og moderniseringsdepartementet hadde ikke hjemmel til å avslå innsyn i samtlige dokumenter med henvisning til offentleglova § 23 tredje ledd, slik det først ble gjort. Tiden departementet brukte på å gi en nærmere begrunnelse for avslaget var heller ikke i samsvar med offentleglovas krav. Departementets nye delvise avslag på innsyn i fire av journalpostene var ikke utformet i samsvar med de formelle kravene i offentleglova § 31. For to av journalpostene synes den oppgitte hjemmelen for unntak ikke å være dekkende. For de to andre journalpostene foreligger det begrunnet tvil om departementet har foretatt en tilstrekkelig konkret og riktig vurdering av hvilke opplysninger som er underlagt taushetsplikten, jf. ombudsmannsloven § 10 andre ledd. Ombudsmannen ber på denne bakgrunn departementet om å vurdere innsynsspørsmålet på nytt.