Saken gjelder ansettelse av rådgiver innen IKT-utvikling ved Rådmannens fagstab i X kommune. Etter at det ble klart at kommunen hadde ansatt en søker som ikke oppfylte kravene i stillingsutlysningen, valgte to søkere å klage til ombudsmannen. Ombudsmannen mener kommunen har handlet i strid med kvalifikasjonsprinsippet ved å ansette en person som ikke oppfylte kravene i utlysningsteksten. Dersom kommunen ønsket å stille andre kvalifikasjonskrav til stillingen, burde denne vært lyst ut på nytt. Kommunen har erkjent at søknadsprosessen ikke var i tråd med alminnelig god forvaltningsskikk.

En elev ved en videregående skole klaget på standpunktkarakteren i kroppsøving. Da saken ble oversendt klageinstansen, viste det seg at et av hovedområdene i læreplanen ikke var vurdert i faglærers uttalelse. Ombudsmannen mener det er mangler både ved saksutredningen og ved begrunnelsen i klagevedtaket. Det er også mangler ved faglærers skriftlige uttalelse i anledning klagen. Fylkeskommunen bes vurdere saken på nytt. Ombudsmannen ber om å bli orientert om den fornyede klagebehandling ved kopi av fylkeskommunens brev til eleven.

Saken gjelder pasienters rett til dekning av reiseutgifter. Ombudsmannen har tatt opp med Helse- og omsorgsdepartementet forståelsen av regelen om at pasienten ikke har rett til dekning av reiseutgifter hvis hun kan benytte rutegående transportmiddel til lokal minstetakst. Ombudsmannen mener Pasientreiser bare kan avslå å gi refusjon for en pasientreise med den begrunnelse at pasienten kan benytte kollektivtransport, jf. pasientreiseforskriften § 8, hvis helsetjenesten – inkludert pasientreisen – totalt sett er forsvarlig, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-2. Hva som er forsvarlig, vil bero på en konkret helhetsvurdering i den enkelte sak. Informasjonen som gis på www.helsenorge.no om regelen i pasientreiseforskriften § 8, oppfyller ikke veiledningsplikten godt nok. Departementet bes om både å vurdere å presisere pasientreiseforskriften § 8 og å ta initiativ til å forbedre veiledningen på www.helsenorge.no.

Vergemålsmyndighetenes saksbehandling og rettsanvendelse ved vedtak om avkortning av en advokatverges krav om godtgjøring har vært undersøkt her. Saken gjelder rundt 70 vergeoppdrag og reiser spørsmål om arbeid utført av andre enn vergen selv kunne godtgjøres med en lavere timesats enn det vergen selv mente var avtalt. Statens sivilrettsforvaltning (SRF) mente at det ikke er adgang til å avtale godtgjøring for slikt arbeid med en timesats høyere enn 400 kr. Videre er det spørsmål om advokaten kunne kreve dekning for arbeid med å fremlegge opplysninger Fylkesmannen hadde etterspurt. Ombudsmannen er kommet til at SRFs oppfatning om at det gjelder en maksimal timesats på 400 kr for arbeid utført av andre enn vergen selv, beror på en uriktig forståelse av vergemålsforskriften. SRF kunne derfor ikke på dette grunnlaget se bort fra vergens anførsel om at det var inngått en avtale om godtgjøringssatsene. Ombudsmannen mener også at arbeidet med å utarbeide en oversikt over vergeoppdragene etter pålegg fra Fylkesmannen må regnes som arbeid vergen kan kreve godtgjøring for. SRF bes om å behandle den konkrete saken på nytt, og om å vurdere om det er behov for å endre et rundskriv om utgiftsdekning og godtgjøring. Ombudsmannen ber om å bli holdt orientert om SRFs oppfølging av saken.

På generelt grunnlag og av eget tiltak undersøkte Sivilombudsmannen Navs praksis for fastsettelse av virkningstidspunkt (tidspunktet ytelsen utbetales fra) for uføretrygd i de sakene der den uføretrygdede tidligere hadde mottatt arbeidsavklaringspenger. Spørsmålet var om praksis var i tråd med folketrygdloven § 22-12 første ledd jf. tredje ledd. Ombudsmannen har kommet til at Nav ikke har hjemmel til å sette virkningstidspunktet for uføretrygd frem i tid og dermed la vedtak om arbeidsavklaringspenger løpe inn i en periode etter at det er konstatert at vilkårene for uføretrygd er oppfylt. Det spennet som har oppstått mellom regelverket og den praksisen som direktoratet mener er nødvendig i slike saker, må søkes løst gjennom fremsettelse av forslag om lovendring. Sentrale rutiner bør fremgå av Navs rundskriv.

Saken gjelder viderebruk av materiale etter offentleglova § 7 første ledd. Norsk digital læringsarena (NDLA) er et interfylkeskommunalt samarbeid som tilbyr digitale læringsmidler for videregående opplæring. Hordaland fylkeskommune er ansvarlig juridisk enhet for samarbeidet. Et foretak henvendte seg til fylkeskommunen og krevde rett til fri viderebruk av NDLAs materiale. Foretaket fremholdt at NDLAs lisenser ikke oppfylte kravene i offentleglova § 7 første ledd, ettersom lisensene ikke tillot viderebruk til ethvert formål. Fylkeskommunen fant ikke grunn til å endre lisensene. Ombudsmannen er kommet til at offentleglova §7 første ledd ikke innebærer at NDLA er forpliktet til å tillate fri viderebruk av materiale som er utviklet av eller på oppdrag fra NDLA, selv om det kan kreves innsyn i materialet. Dersom materialet er vernet etter annen lovgivning, for eksempel underlagt opphavsrett eller andre immaterielle rettigheter, må viderebruk klareres med NDLA.

Klager mottok i 2008 og 2009 individstønad etter arbeidsmarkedsloven. Senere ble det klart at hun i deler av den samme tidsperioden også var kvalifisert for attføringspenger etter folketrygdloven. Ved etterbetalingen av attføringspenger ble det i medhold av folketrygdloven § 22-8 sjette ledd gjort fradrag for individstønaden utbetalt fra 1. januar 2009. Denne lovbestemmelsen ble vedtatt 16. januar med ikrafttredelse 1. januar 2009. I klagen til ombudsmannen ble det anført at det var i strid med tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97 å anvende fradragsreglene på tidsperioden forut for vedtakelsen. Ombudsmannen er kommet til at det var adgang til å samordne ytelsene i form av å gjøre fradrag for tidligere mottatt individstønad etter rettstilstanden slik den var før 1. januar 2009. Lovendringen var dermed ikke i konflikt med den tidligere rettstilstanden. Grunnloven § 97 er heller ikke til hinder for å anvende folketrygdloven § 22-8 sjette ledd for tidsperioden mellom ikrafttredelse og vedtakelse. Rettsposisjonen som hevdes å ha grunnlovsvern – doble livsoppholdsytelser fra folketrygden – er ikke beskyttelsesverdig.

Saken gjelder ansettelse av renholder ved X sykehus. Etter å ha mottatt avslag ble klager informert om han var overkvalifisert til stillingen. Personen som ble ansatt, syntes imidlertid ikke å oppfylle utlysningstekstens krav om å ha «fagbrev som renholdoperatør». Ombudsmannen er kommet til at helseforetaket har handlet i strid med kvalifikasjonsprinsippet ved å ansette en person som ikke oppfylte kravene i utlysningsteksten. For øvrig har helseforetaket erkjent at søknadsprosessen ikke var i tråd med alminnelig god forvaltningsskikk. Det er opplyst at avdeling for renhold allerede har endret sine rutiner for rekruttering, slik at sykehusets interne veiledning for ansettelser følges i fremtidige ansettelsessaker.

Saken gjelder anerkjennelse og innkreving av barnebidrag fastsatt av polske myndigheter. Spørsmålet i saken er om Haagkonvensjonens krav til at «avgjørelsens fullstendige tekst» skal vedlegges en søknad om anerkjennelse og fullbyrding, var oppfylt. Ved vurderingen av om bidragsavgjørelsen skal oversendes i sin «fullstendige tekst», må det tas utgangspunkt i opprinnelsesstatens krav til utforming av avgjørelser. Dersom avgjørelsen ikke gir holdepunkter til å kunne vurdere en begrunnet klage etter konvensjonens artikkel 22, vil Nav kunne be den anmodende staten om ytterligere dokumentasjon. I tilfeller hvor dette ikke etterkommes, kan Nav beslutte at saken returneres ubehandlet til den anmodende staten. Ombudsmannen har merket seg Arbeids- og velferdsdirektoratets erkjennelse av at begrunnelsen i den konkrete saken var uriktig. For øvrig er det etter gjennomgangen ombudsmannen har foretatt, ikke funnet grunn til å rette rettslige innvendinger mot Navs konklusjon om at den aktuelle bidragsavgjørelsen kan anerkjennes i Norge.

Det ble lagt til grunn feil faktiske forhold da en rammetillatelse for oppføring av bolig ble gitt og stadfestet. Sol-/skyggediagrammet som var utarbeidet av ansvarlig søker, viste mer sol på naboens uteoppholdsarealer enn det faktisk ble da huset ble oppført. Boligens skyggelegging var et sentralt tema da rammetillatelsen ble gitt, og kommunen kom under tvil til at dette ikke var en kvalifisert ulempe for naboen. Naboens begjæring om omgjøring ble ikke tatt til følge av Fylkesmannen i Rogaland. Fylkesmannen kom til at feilen ikke kunne hatt avgjørende betydning for en dispensasjon som ble gitt sammen med rammetillatelsen. Saken ble klaget inn for ombudsmannen. Ombudsmannen er kommet til at Fylkesmannen har lagt til grunn feil rettslig utgangspunkt for sin omgjøringsvurdering. Ulempene for naboen burde fortrinnsvis vært vurdert etter plan- og bygningsloven § 29-4 om byggverkets plassering, høyde og avstand fra nabogrense. Videre er ombudsmannen kommet til at feilen i de faktiske forholdene kan ha virket bestemmende på innholdet i Fylkesmannens vedtak. Ombudsmannen ber Fylkesmannen vurdere saken på nytt, og kommenterer et par forhold som Fylkesmannen bør merke seg ved sin nye vurdering av om vedtaket er ugyldig og bør omgjøres.