Saken gjelder skjønnsfastsettelse av klagers inntekt som bidragspliktig etter barnelova §§ 70 og 71 og forskrift 15. januar 2003 nr. 123 om fastsetjing og endring av fostringstilskot § 4 sjette ledd. Sivilombudet behandlet spørsmålet om klager hadde rimelig grunn til å ha lav inntekt, og om det var riktig av Nav klageinstans å se bort ifra klagers masterstudium i denne vurderingen. Ombudet kom til at klageren hadde en rimelig grunn til å ha lav inntekt og at det ikke var riktig av Nav klageinstans å se bort ifra klagers masterstudium i klagebehandlingen. Masterstudiet skulle blitt hensyntatt som en del av klagers øvrige utdannings- og karriereløp, som han var i gang med på vedtakstidspunktet til førsteinstansen. Ombudet påpekte også at uavhengig av om masterstudiet vurderes som et etterfølgende forhold eller ikke, burde klageinstansen hensyntatt studiet i klageomgangen, slik de har adgang til etter forvaltningsloven § 34 annet ledd.

Saken gjelder Statsforvalteren i Troms og Finnmarks vedtak om å stadfeste syv tillatelser om skadefelling av inntil 79 grågjess med hjemmel i viltforskriften § 3-3. Statsforvalteren påpekte at tre av søkerne hadde opplyst at skadeforebyggende tiltak ikke var forsøkt, og at kommunen i vedtakene ikke hadde dokumentert at alle vilkårene faktisk var oppfylt. Statsforvalteren kom likevel til at vilkårene for å gi fellingstillatelse var oppfylt for alle søknadene, basert på eksisterende kunnskapsgrunnlag, tidligere års søknader og oppdatert forskning på området. Sivilombudet kom til at Statsforvalteren ikke kunne stadfeste de tre tillatelsene der søker hadde opplyst at ett av de kumulative vilkårene ikke var oppfylt. Det er videre tvil om vilkårene var oppfylt for de øvrige søknadene. Alle søknadene manglet opplysninger som var nødvendige for å kunne vurdere om søkerens faktiske nåsituasjon tilsa at vilkårene for å kunne gjøre unntak fra fellingsforbudet var oppfylt. Statsforvalteren hadde i vedtaket ikke redegjort for hvordan supplering av søknadene med generell bakgrunnsinformasjon var relevant. Sivilombudet kom derfor til at vedtaket var både mangelfullt utredet og begrunnet.

Saken gjelder skoleskyss for en syv år gammel jente som går på privatskole i samme kommune som hun bor i. Fylkeskommunen hadde innvilget et skysstilbud med reisetid på nesten halvannen time til skolen hver morgen, og en samlet daglig reisetid de fleste dager på ca. to og en halv time. Statsforvalteren hadde kommet til at skysstilbudet var forsvarlig. Statsforvalteren hadde lagt vekt på de økonomiske konsekvensene av å innvilge et bedre skysstilbud, men uten at det var klarlagt hvilke transportalternativer som fantes eller hvor store kostnadene var for de ulike alternativene. Sivilombudet mente at reisetiden på nesten halvannen time til skolen hver morgen i seg selv var en uforsvarlig belastning for en syvåring. Ombudet la også vekt på at reiseveiens kompleksitet, med to transportbytter om morgenen, utgjorde en betydelig belastning for et såpass lite barn. Den samlede daglige reisetiden på om lag to og en halv time de fleste dager var svært lang. Ombudet konkluderte derfor med at reiseveien i saken samlet sett ikke var forsvarlig. Det ble understreket at ombudets forsvarlighetsvurdering er knyttet til barnets alder. Ombudet uttaler seg ikke om en tilsvarende reisevei ville vært forsvarlig for et eldre barn. Ombudet tar heller ikke stilling til om en daglig reisetid på to og en halv time for en andreklassing kan aksepteres under helt spesielle forhold, for eksempel der geografiske forhold og lange avstander gjør at reisetiden nødvendigvis må bli svært lang. Ombudet ga uttrykk for at det i saker der det kan være tvil om den innvilgede reiseveien er forsvarlig, er det særlig viktig at Statsforvalteren sørger for at saken er godt opplyst. Ombudet ba Statsforvalteren om å behandle saken på nytt, og legge ombudets rettsoppfatning til grunn. Ombudet ba om å bli underrettet om utfallet av Statsforvalterens nye behandling av saken.

Salen gjelder Statsforvalterens avslag på utstedelse av prøvingsattest, som man må ha for å kunne gifte seg. Prøvingsattesten skal bekrefte at det ikke er noe til hinder for at ekteskapet blir inngått. For å få prøvingsattest må utenlandske statsborgere som ikke er fast bosatt i Norge, blant annet innhente dokumentasjon fra hjemlandet, jf. ekteskapsloven § 7 bokstav h. Spørsmålet i saken var om klageren kunne anses «fast bosatt i Norge» slik at hun ikke var nødt til å innhente dokumentasjon fra hjemlandet. Statsforvalteren mente klageren ikke kunne anses fast bosatt i Norge fordi hun ikke hadde fremlagt varig oppholdsbevis eller oppholdskort. Etter Sivilombudets syn kan det ikke oppstilles et slikt dokumentasjonskrav. Klageren måtte også kunne dokumentere fast bosettelse på andre måter.

Saken gjelder behandlingen av en klage over eiendomsskatt. Klageren eier en hytte i Hvaler kommune og mente at kommunen hadde satt taksten for høyt. Takstnemnda ga klageren delvis medhold, og satte ned taksten. Kommunen informerte klageren om at hun kunne trekke klagen for at den nye taksten skulle bli stående. Da klageren ikke ga tilbakemelding, ble saken sendt til klageinstansen, som økte taksten med ca. en million kroner. Sivilombudet er kommet til at takstnemnda fattet et nytt vedtak da de tok klagen delvis til følge. Etter eigedomsskattelova § 20 skal klagen avgjøres av klageinstansen dersom kommunen ikke tar klagen «til følgje». Ombudet mener at uttrykket «til følgje» også omfatter tilfeller der klageren gis delvis medhold. Det var dermed en saksbehandlingsfeil å oversende saken til klageinstansen uten at klageren selv hadde bedt om dette. Klageinstansen hadde ikke kompetanse til å behandle saken. Ombudet ber klageinstansen behandle saken på nytt og vurdere sin egen kompetanse til å behandle klagen.

Saken gjelder Kristiansand kommunes behandling og avslutning av et varsel om et påstått ulovlig byggetiltak på innmelderens naboeiendom. Sivilombudet har kommet til at kommunen ikke har undergitt ulovlighetsvarselet en forsvarlig behandling. Formålet med tilsynsplikten og plikten til å forfølge ulovligheter tilsier at kommunen ikke kunne avslutte saken, ut fra en forståelse om at de ikke har en generell plikt til å iverksette tilsyn i alle saker, jf. plan- og bygningsloven § 25-1. Tilsynsplikten etter plan- og bygningsloven kapittel 25 innskrenker ikke den alminnelige plikten til å påse at plan- og bygningslovgivningen overholdes i kommunen etter § 32-1, jf. § 1-4. Kommunen må derfor avklare om det er sannsynlig at det foreligger en overtredelse som kommunen plikter å forfølge. Videre har kommunen feilaktig lagt til grunn at en ulovlighetsoppfølging alltid må innledes med at det åpnes et tilsyn etter plan- og bygningsloven § 25-1. Ombudet ber kommunen om å behandle varselet på nytt i lys av føringene gitt i uttalelsen, og å merke seg det ombudet har uttalt ved behandlingen av fremtidige ulovlighetssaker. Videre forutsetter ombudet at kommunen organiserer arbeidet sitt slik at kommunen overholder forvaltningslovens krav til saksbehandling og saksbehandlingstid.

Saken gjelder Fredrikstad kommunes behandling og avslutning av et varsel om flere påståtte ulovlige byggetiltak på innmelderens naboeiendom. Sivilombudet har kommet til at kommunen ikke har undergitt ulovlighetsvarselet en forsvarlig behandling. Kommunen besvarte varselet med å avslutte saken under henvisning til prioriterings- og ressurshensyn. Ombudet kom til at kommunen har en plikt til å vurdere varselets innhold, samt å vurdere hvilke undersøkelser det er hensiktsmessig og nødvendig å gjøre for å kunne ta stilling til varselet. Kommunen kunne ikke avslutte saken under henvisning til prioriterings- og ressurshensyn. Videre kom ombudet til at saken ikke var godt nok opplyst når kommunen i svaret til ombudet vurderte at det ikke var sannsynlig at det forelå en ulovlighet. Kommunen hadde tidligere forklart til klageren at de manglet nødvendig informasjon om tiltakene, slik at de ikke kunne vurdere om tiltakene var søknadspliktige eller ikke. Beslutningsgrunnlaget var det samme da kommunen i brevet hit gjorde sin sannsynlighetsvurdering. Ombudet ber kommunen om å behandle varselet på nytt i lys av føringene gitt i uttalelsen. Ombudet forutsetter at kommunen organiserer arbeidet sitt slik at kommunen kan oppfylle sine lovpålagte plikter til å avdekke brudd på plan- og bygningsloven, forfølge ulovlige forhold og overholde forvaltningslovens krav til saksbehandling og saksbehandlingstid.

Saken gjelder Statsforvalteren i Troms og Finnmarks behandling av en tilsynssak med barneverntjenesten i X kommune om oppfølgingen av et barn i fosterhjem. Ombudets undersøkelse var rettet mot om fosterforeldrene til barnet skulle fått anledning til å lese og kommentere barneverntjenestens uttalelser til Statsforvalteren i tilsynssaken, og om de burde fått tilsendt kopi av selve tilsynsavgjørelsen. Sivilombudet viste til at ved behandling av tilsynssaker med barneverntjenesten må Statsforvalteren sikre en forsvarlig saksbehandling, jf. krav til god forvaltningsskikk. Kontradiksjon står sentralt i kravet til forsvarlighet. Sivilombudet mente at fosterforeldrene skulle fått anledning til kontradiksjon, både av hensyn til sakens opplysning og for å kunne ivareta egne interesser. Ombudet mente at de også burde fått kopi av selve tilsynsavgjørelsen, da det ikke forelå opplysninger i saken som tilsa at taushetsplikten var til hinder for dette. Statsforvalteren var enig i at fosterforeldrene burde fått anledning til å kommentere barneverntjenestens redegjørelser, og at de også med fordel kunne mottatt selve tilsynsavgjørelsen. Fordi det forelå begrunnet tvil om manglende kontradiksjon hadde fått betydning for tilsynssaken, mente ombudet at saken burde vurderes på nytt. På bakgrunn av at Statsforvalteren ville tydeliggjøre egne rutiner og maler for å sikre at fremtidige saker ble behandlet i tråd med Helsetilsynets veileder for tilsynssaker på sosial- og barnevernområdet og ombudets uttalelse SOM-2017-3066, var det ikke grunn til ytterligere merknader.

Saken gjelder et vedtak om eiendomsskatt for en eiendom med flere boenheter. Overtakstnemnda hadde sluttet seg til eiendomsskattekontorets begrunnelse for eiendomsskattetaksten, som ga uttrykk for en feil rettslig forståelse av eigedomsskattelova § 8 A-2 første ledd andre punktum om obligatorisk reduksjonsfaktor. Når den feilaktige lovforståelsen i begrunnelsen var knyttet opp til den konkrete takstfastsettelsen på klagerens eiendom, har ombudet kommet til at det ble lagt feil lovforståelse til grunn ved den opprinnelige takseringen av eiendommen. I forbindelse med ombudets undersøkelse gjorde kommunen en ny vurdering av taksten og fant grunn til å redusere eiendomsskattetaksten med omtrent 1,7 millioner kroner. Ombudet har likevel kommet til at det er flere forhold i saken som gjør at det er begrunnet tvil knyttet til om kommunens takstfastsettelse er i tråd med eigedomsskattelova § 8 A-2 første ledd. Kommunen bes derfor om å gjøre en ny vurdering av eiendomsskattetaksten på eiendommen.

Saken gjelder avslag på en innsatts søknad om å bli overført fra Ila fengsel og forvaringsanstalt til Romerike fengsel, Ullersmo avdeling. Søknaden var begrunnet i behovet for samvær med sin datter på da 12 år, som bor nærmere Ullersmo. Hun hadde ikke besøkt ham siden han ble varetektsfengslet, det vil si på over 5 måneder på regionens vedtakstidspunkt. Sivilombudet uttalte at regionen skulle ha vurdert hensynet til barnets beste etter barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1. Ombudet var ikke enig med regionen i at det ikke var nødvendig å vurdere dette fordi avstandsforskjellen mellom datterens bosted og de to ulike fengslene ikke var vesentlig, og fordi de kapasitetsmessige hensynene uansett måtte veie tyngst. På denne bakgrunn var Grunnloven § 104 andre ledd og barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 ikke oppfylt i saken. Regionen skulle i forlengelsen av barnets beste-vurderingen også ha tatt stilling til om datteren skulle ha fått anledning til å bli hørt direkte i saken, jf. Grunnloven § 104 første ledd og barnekonvensjonen artikkel 12. Da klageren etter søknad var blitt overført til Oslo fengsel, fant ombudet ikke grunn til å be regionen behandle saken på nytt, men ba regionen merke seg ombudets syn og legge det til grunn ved behandlingen av fremtidige saker der barn berøres.