Saken gjelder dels om Utlendingsdirektoratet (UDI) har adgang til å vente med å behandle flyktningens søknad om fornyet midlertidig oppholdstillatelse (asyl) til utvisningssaken hans er avgjort. Det andre hovedspørsmålet er om UDI har adgang til fortsatt å stille utvisningssaken hans i bero ca. 10 år etter at den ble åpnet. Ombudsmannen har ikke rettslige innvendinger til at utvisningssaken fortsatt er stilt i bero. Ombudsmannen mener at UDI ikke har adgang til å avvente behandlingen av klagerens søknad om oppholdstillatelse (asyl) så lenge utvisningssaken er stilt i bero. Ombudsmannen ber UDI realitetsbehandle klagerens søknad om fornyet midlertidig oppholdstillatelse så snart som mulig.

Saken gjelder Fylkesmannens behandling av klage på at barneverntjenesten nektet de biologiske foreldrene samvær med eget barn etter omsorgsovertakelse. Avgjørelsen om å stoppe samværet ble tatt etter at lagmannsretten hadde avsagt dom om omsorgsovertagelse, fratagelse av foreldreansvar og samtykke til adopsjon, men før den påankede dommen var rettskraftig. Barnets biologiske far klaget til Fylkesmannen, og gjorde gjeldende at det var fylkesnemnda som eventuelt kunne redusere samværet. Fylkesmannen opprettet ikke tilsynssak, men sendte saken til kommunen for oppfølging. Kommunen opprettholdt sin vurdering om å nekte samvær, og Fylkesmannen fulgte ikke klagen opp ytterligere. Kravene til Fylkesmannens saksutredning og begrunnelse når de tar stilling til henvendelser om feil hos barnevernet, vil variere ut fra den aktuelle feilens alvorlighetsgrad. Saker med påstander om alvorlige pliktbrudd som ikke kan avskrives som helt usannsynlige, kan ikke avsluttes uten noen form for nærmere utredning. Ombudsmannens kan vanskelig se at barnevernloven ga kommunen myndighet til å begrense retten til samvær etter omsorgsovertagelsen, eller at rettsavgjørelsene i saken innebar noen begrensning i samværsretten i perioden frem til adopsjonen ble gjennomført. Slik saken er opplyst, forelå det heller ikke en slik akutt fare for liv eller helse at kommunen kunne anses å ha hjemmel i nødrett, slik kommunen skal ha hevdet ovenfor Fylkesmannen. På denne bakgrunn er ombudsmannen kommet til at Fylkesmannen i større grad skulle foretatt en utredning og vurdering av kommunens hjemmelsgrunnlag før de vurderte om det skulle opprettes tilsynssak eller iverksettes andre tiltak som følge av klagen.

Saken gjelder Forsvarets begrensninger av eierens rådighet over en eiendom nær det militære området på Ramsund i Tjeldsund kommune. Forsvarsbygg har oppgitt tre ulike rettslige grunnlag for slik rådighetsbegrensing, som til en viss grad dekker ulike deler av eiendommen. Grunneiers krav om erstatning for disse rådighetsbegrensningene ble avslått av Forsvarsbygg, og avslaget ble klaget inn for ombudsmannen. Ombudsmannen besluttet å foreta nærmere undersøkelser av det rettslige grunnlaget som knyttet til seg kommuneplanens arealdel, vedtatt i 2004. Deler av klagers eiendom er her båndlagt for Forsvaret. Ombudsmannen er kommet til at rettsvirkningen av kommuneplanens båndlegging for Forsvaret falt bort etter fire år, da den ikke ble fulgt opp med en reguleringsplan. Forsvaret har siden 2008 feilaktig lagt til grunn at de har hjemmel i kommuneplanen for å begrense klagerens rådighet over denne delen av eiendommen. Ombudsmannen ber på dette grunnlag om at Forsvarsbygg vurderer klagers krav om erstatning på nytt.

Saken gjelder Utlendingsnemndas (UNEs) avgjørelser i en sak om familieinnvandring. En jente fra Somalia søkte i 2010 om oppholdstillatelse for å gjenforenes med sin mor i Norge etter farens død. Etter egne opplysninger var søkeren da 14 år. Søknaden ble avslått fordi UNE mente at den oppgitte moren ikke var hennes mor. Ny søknad i 2013 ble avslått fordi UNE mente at den oppgitte moren ikke hadde del i foreldreansvaret. UNE vurderte den siste saken på nytt i 2017, etter at ombudsmannen hadde kritiserte UNE for manglende utredning, og etter at Oslo tingrett opphevet UNEs vedtak som ugyldig. UNE opprettholdt imidlertid avslaget, men begrunnet det med manglende oppfyllelse av underholdskravet. Det er i hovedsak dette siste vedtaket – og UNEs vurdering der av gyldigheten av det første vedtaket – som har vært gjenstand for undersøkelser i denne omgang. Ombudsmannen er kommet til at saken var for dårlig utredet da UNE avslo den første søknaden begrunnet med manglende dokumentert slektskap, uten at det ble tilbudt en DNA-analyse for å avklare den oppgitte familierelasjonen. Feilen er av en slik karakter at det første vedtaket må anses som ugyldig. Dette innebærer at det første søknadstidspunktet skulle vært lagt til grunn ved behandlingen av den andre søknaden, og at det skulle vært vurdert om unntaket fra underholdskravet i utlendingsforskriften § 10-8 for barn under 15 år kom til anvendelse. Også UNEs siste vedtak i saken må derfor anses ugyldig, og saken må behandles på nytt. UNE har ved samtlige vedtak om avslag kun tatt stilling til det ene vilkåret de har ansett avgjørende, noe som har bidratt til en svært lang total behandlingstid. Nesten ni år etter at den første søknaden ble fremmet har saken ennå ikke fått sin endelige løsning, og barnet på 14 år som ville bo hos sin mor er nå snart 23 år. Etter ombudsmannens syn burde UNE av hensyn til fremdriften i saken utredet og tatt stilling til alle de sentrale vilkårene på et tidligere tidspunkt. For at saken nå skal finne sin endelige løsning innen rimelig tid, ber ombudsmannen om at UNE ved den fornyede behandlingen av saken utreder og tar stilling til alle sentrale vilkår i saken, med mindre det viser seg helt uomtvistelig at et avgjørende vilkår ikke er oppfylt, slik tilfellet kan tenkes å være dersom en DNA-analyse avkrefter slektskapet.

Saken gjelder Utlendingsdirektoratets (UDIs) behandlingstid i en sak om oppholdskort som familiemedlem av en EØS-borger. UDI brukte nesten ni måneder på å behandle saken. Dette er et brudd på utlendingslovens og EØS-rettens absolutte behandlingsfrist på seks måneder. Søkeren ble heller ikke holdt orientert om sakens fremdrift underveis på en tilfredsstillende måte.

I forbindelse med en diskusjon mellom to privatpersoner og en trafikkbetjent om ileggelsen av et parkeringsgebyr, ble trafikkbetjenten fotografert. Betjenten hadde ikke samtykket til fotograferingen. Den kommunale parkeringstjenesten sendte i etterkant et brev til bileieren og ba om en skriftlig beklagelse for opptredenen. Parkeringstjenesten ba videre om at bilder som var tatt av trafikkbetjenten, ble slettet. Det ble opplyst at det ikke er tillatt å fotografere personer uten deres samtykke. Parkeringstjenesten orienterte om at dersom skriftlig beklagelse ikke ble gitt, kunne hendelsen bli politianmeldt. Det er ikke krav om samtykke for å ta bilde av en offentlig tjenesteperson. På dette punket ga derfor kommunen uriktig informasjon i brevet til bileieren. Dette er uheldig, ikke minst fordi det samtidig ble gitt informasjon som kunne forstås slik at det var knyttet straffansvar til det å ta bilder uten slikt samtykke.

Saken gjelder Utlendingsdirektoratets (UDIs) behandlingstid i en sak om oppholdskort som familiemedlem av en EØS-borger. UDI brukte nesten ett år på å behandle saken. Dette er et klart brudd på utlendingslovens og EØS-rettens behandlingsfrist på seks måneder. Søkeren ble heller ikke holdt orientert om sakens fremdrift underveis på en tilfredsstillende måte. Ombudsmannens undersøkelse viser at behandlingsfristen ble brutt i et høyt antall saker om oppholdskort i 2018. UDI har hittil i 2019 jobbet aktivt med å få ned restansene, og har i noen grad lykkes med dette. Dette er positivt. UDI bryter imidlertid fortsatt loven i et høyt antall saker ved å bruke mer enn seks måneder på behandlingen. Ombudsmannen vil fortsette å følge UDIs behandlingstider i disse sakene. UDI bes om å gi en tilbakemelding innen 15. august 2019 på hvor mange uavsluttede saker som da har vært til behandling i seks måneder eller mer, og hva som er blitt gjort for å sikre at partene blir holdt tilstrekkelig orientert under sakens gang.

A skole klaget til ombudsmannen over beregningsmodellen Oslo kommune benytter for å tildele midler til spesialundervisning i friskoler. Kommunen tar utgangspunkt i gjennomsnittlig årslønn for en lærer med et fratrekk på 187,5 timer. A mener skolen ikke blir kompensert i samsvar med gjeldende regelverk. Kommunen skal sørge for å tildele midler til spesialundervisning i friskolene på et nivå som minst tilsvarer nivået i den kommunale skolen. Modellen Oslo kommune benytter gjør at nivået på tildelingene til friskoler ikke kan sammenlignes direkte. Gjennomgangen som er foretatt, gir ikke grunn for ombudsmannen til å rette vesentlige innvendinger mot fordelingsmodellen på generelt grunnlag.

Det var utlyst en stilling som prosjektleder i et kommunalt foretak. Klageren fremsto som formelt godt kvalifisert, men ble ikke innkalt til intervju eller tatt med i den videre vurderingen. Det kommunale foretaket inviterte fire personer til intervju som alle var kjent for foretaket fra tidligere. Ombudsmannen mener klageren skulle ha vært innkalt til intervju. Han fremsto som en av de som var best formelt kvalifisert vurdert opp mot kravene i utlysningsteksten. At klager ikke ble intervjuet, gjør at det knytter seg en begrunnet tvil til om saken ble tilstrekkelig utredet, og om det var kvalifikasjonsprinsippet som var styrende for hvem som ble innkalt til intervju. Videre er det etter ombudsmannens syn mangler ved den skriftlige dokumentasjonen av ansettelsesprosessen.

Saken gjelder krav om innsyn i tilbudsdokumenter i en anbudskonkurranse for levering og servering av lunsj og møtemat. Et foretak ba om innsyn i tilbudsdokumentene til leverandøren som vant konkurransen. Helse- og omsorgsdepartementet avslo delvis kravet om innsyn. Departementet begrunnet avslaget med at de unntatte opplysningene var taushetsbelagt. Ombudsmannen er kommet til at departementets begrunnelse er mangelfull. Begrunnelsen etterlater tvil om alle de sladdede opplysningene i tilbudsdokumentene er vurdert tilstrekkelig konkret. Ombudsmannen ber departementet behandle saken på nytt.