Sakens sentrale spørsmål var om kommunens midlertidige ansettelse av en lærer i to fag uten formell pedagogisk kompetanse og uten formell kompetanse i det ene faget var i strid med kompetansekravene fastsatt i opplæringslova med tilhørende forskrifter. Ombudsmannen kom til at den midlertidige ansettelsen var i strid med opplæringslova § 10-6. Dette fordi klageren, som ble innstilt som nr. 2, måtte anses å oppfylle opplæringslovens kompetansekrav. Følgelig syntes klageren å være blitt forbigått.

Saken gjelder en kommunes lukking av kommunestyremøtet ved behandlingen av tre saker. Ombudsmannen mener det er begrunnet tvil om vilkårene for å lukke møtet ved behandlingen av sakene er oppfylt. Kommunen har blant annet mangelfulle henvisninger til lovhjemlene som har begrunnet lukkingen av møtet. Ombudsmannen ber kommunen om å behandle spørsmålet om lukkingen av møtet på nytt. Videre har ikke kommunen fulgt reglene for føring av møtebok, og undersøkelsen av saken viser at dette har hatt betydning for beslutningenes klarhet og ombudsmannens mulighet for kontroll. Ombudsmannen ber kommunen vurdere om det er behov for skriftlige rutiner for lukking av møter og/eller andre tiltak for å påse at saksbehandlingsreglene for lukking av møter følges i fremtiden. Ombudsmannen forutsetter også at kommunen i fremtiden overholder de frister ombudsmannen setter.

Saken gjelder adgangen til å stille vilkår om egenbetaling av eventuelle reisekostnader i forbindelse med innvilgelse av en søknad om skolebytte. Fylkesmannen i Telemark, Utdanningsdirektoratet og Kunnskapsdepartementet mente at vilkåret kunne stilles fordi skolebyttet ikke var begrunnet i retten til opplæring. Etter å ha undersøkt saken har ikke ombudsmannen innvendinger til skolemyndighetenes lovforståelse eller Fylkesmannens konklusjon i vedtaket i saken. Hvis motivet for søknaden om skolebyttet – som i denne saken – er et annet enn å sikre elevens rett til opplæring, vil skolemyndighetene kunne ha adgang til å stille som vilkår for innvilgelse av søknaden at de foresatte dekker skoleskyss selv. Ombudsmannen mener Fylkesmannen bør vurdere om det er behov for å innskjerpe hos Fylkesmannen i Telemark hvilke redegjørelser og henvisninger et vedtak må inneholde for å oppfylle kravene i forvaltningsloven § 34 andre ledd annet punktum og § 25.

Saken gjelder Navs utredningsplikt ved behandlingen av søknad om støtte til spesialtilpasning av bil på grunn av klagers medisinske behov. Klageren mente at Navs vedtak om spesialtilpasning ikke møter hans behov. Han kan dokumentere at det finnes produkter på markedet som Nav ikke har vurdert. Saken reiser og spørsmål om Bilsenterets hensiktsmessighetsvurderinger ble tilstrekkelig overprøvd av klageinstansen og av Trygderetten. Ombudsmannen mener Nav Bilsenter har kartlagt klagers behov for hensiktsmessige spesialtilpasninger så utførlig som kan kreves innenfor rammen av Navs masseforvaltning. Ombudsmannen har ikke rettslige innvendinger til Nav Klageinstans klagebehandling eller Trygderettens ankebehandling.

Sivilombudsmannen har av eget tiltak gjennomgått et politidistrikts systemer for utvelgelse av intervjukandidater, og bruken av poenggivning ved rangering av søkere når det skal ansettes et større antall personer (masseansettelser). I den konkrete saken som er undersøkt var det nesten 300 søkere, og det ble gjennomført 100 intervjuer. Å bruke poengskjemaer basert på en stillingsanalyse, utlysningstekst og sentralt gitte retningslinjer, mener Sivilombudsmannen er et godt egnet virkemiddel for å ivareta kvalifikasjonsprinsippet. Det forutsetter at kvalifikasjonsprinsippet er fulgt allerede ved utvelgelsen av kandidater til intervju. Undersøkelsen viser at det kan være mangler ved politidistriktets rutiner for utvelgelse av intervjukandidater. Dette kan føre til at det er enkelte søkere som kommer til intervju og eventuell innstilles, som ikke samlet sett er best kvalifisert for stillingen. Ombudsmannen anbefaler politidistriktet å foreta en gjennomgang av rutinene slik at det er de best kvalifiserte kandidatene som går videre til intervjurunden.

Sammen med et beitelag fikk A tillatelse fra Naustdal-Gjengedal verneområdestyre til å oppføre en gjeterhytte i Naustdal-Gjengedal landskapsvernområde. Etter klage fra Villreinnemnda for Sogn og Fjordane omgjorde Miljødirektoratet tillatelsen. Direktoratet viste til at A, som eier områder som brukes til utmarksbeite i det aktuelle området, ikke selv eier beitedyr. Ombudsmannen er kommet til at det foreligger begrunnet tvil om direktoratet har lagt riktig rettsoppfatning til grunn og foretatt en tilstrekkelig helhetlig vurdering av saken. Ombudsmannen ber direktoratet om å vurdere saken på nytt.

Saken gjelder Fylkesmannens behandling av en rettighetsklage om blant annet rett til individuell plan (IP), fra en pasient med progredierende multippel sklerose (MS) som er avhengig av helse- og omsorgstjenester. Fylkesmannens behandling av rettighetssaken gir ikke noe klart svar på om klagerens rett til IP etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5 ble ansett oppfylt. Den første avgjørelsen i saken, med pålegg til kommunen, og det avsluttende brevet etter tilbakemelding fra kommunen synes å konkludere i forskjellige retninger. Dette til tross for at kommunen ikke hadde fulgt opp noen av Fylkesmannens pålegg i avgjørelsen. Saken var heller ikke utredet tilstrekkelig av Fylkesmannen, jf. kravene i forvaltningsloven § 33 femte ledd. Fylkesmannen skulle blant annet ha innhentet klagerens individuelle plan. Fylkesmannen saksbehandlingstid på 2 år og 2 måneder var altfor lang, og innebærer et klart brudd på kravene i forvaltningsloven § 11a første ledd. På bakgrunn av disse manglene ved behandlingen av saken ber ombudsmannen Fylkesmannen om å behandle den på nytt. Ved den nye behandlingen må Fylkesmannen utrede saken i samsvar med kravene i forvaltningsloven § 33 femte ledd og ta klart stilling til om retten til IP er oppfylt. Den eksisterende IP-en må innhentes, og Fylkesmannen bør i rimelig grad undersøke hvilke helsetilbud klageren har behov for.

Akershus fylkeskommunes klagenemnd tilbakekalte et drosjeløyve fordi løyvehaveren ble dømt for overtredelse av straffeloven 1902 § 219 om vold i nære relasjoner. Klagenemnda mente at straffedommen innebar at vandelskravet for drosjeløyve ikke lenger var oppfylt. Ombudsmannen er kommet til at hvilke rettsområder som omfattes av vandelskravet for drosjeløyve, er uttømmende angitt i EUs forordning (EF) nr. 1071/2009 artikkel 6 nr. 1 tredje ledd. Voldsutøvelse inngår ikke i rettsområdene som angis i artikkelen. Voldsdommen er følgelig ikke relevant i vurderingen av om vandelskravet er oppfylt. Domfellelse for vold i nære relasjoner kan heller ikke utgjøre «særlige grunner» som taler for å tilbakekalle løyve etter yrkestransportlova § 29, jf. yrkestransportforskriften § 4 første ledd. Krav om løyve retter seg mot den næringsmessige delen av drosjeyrket, mens det er krav om kjøreseddel som regulerer adgangen til yrket som drosjesjåfør. Ombudsmannen ber klagenemnda vurdere saken på nytt og holde ombudsmannen orientert om den nye behandlingen.

Ombudsmannen har av eget tiltak undersøkt om klagers overordnede var inhabil til å delta i virksomhetens tilsettingsråd, da tilsettingsrådet vedtok å ilegge klager ordensstraff som satte henne ned i stilling. Bakgrunnen for ordensstraffen var et innkjøp av et dataverktøy til virksomheten. Klager og hennes overordnede var både uenige om sistnevnte hadde gitt klager muntlig aksept for kjøpet og om klager hadde orientert ham og ledergruppen om innkjøpet før kjøpsavtalen ble inngått. Ombudsmannen er kommet til uenigheten mellom klager og hennes overordnede var et «særegent forhold» som var «egnet til å svekke tillitten til» den overordnedes upartiskhet i saken. Han var derfor både inhabil til å delta i tilsettingsrådet som vedtok ordensstraffen og til å delta i forberedelsen av klagesaken for departementet, jf. forvaltningsloven § 6 andre ledd. Den overordnede var også virksomhetens leder og dermed direkte overordnet de andre medlemmene av tilsettingsrådet. Det gjorde at hele tilsettingsrådet var inhabilt ved avgjørelsen av saken, jf. forvaltningsloven § 6 tredje ledd. Ombudsmannen mener det er grunn til å tro at inhabiliteten kan ha påvirket avgjørelsen i saken på en slik måte at resultatet kunne ha blitt et annet uten den overordnedes deltakelse i prosessen. Ombudsmannen mener videre at habilitetsmangelen ikke ble avhjulpet ved departementets klagebehandling. Vedtaket om ordensstraff må derfor anses ugyldig, jf. forvaltningsloven § 41. Departementet er bedt om å behandle saken på nytt. Dersom departementet ser at det er behov for en ny behandling av saken i førsteinstans, forutsetter ombudsmannen at departementet oppnevner sette.

Saken gjelder X kommunes ansettelse av pedagogisk leder i Y barnehage. Klageren har vært ansatt i denne stillingen på dispensasjon i mange år. Grunnen til at klageren ikke ble innkalt på intervju og ansatt på dispensasjon for barnehageåret 2018/2019, skyldtes bare hennes tidligere og forventede sykefravær. Ombudsmannen er kommet til at det var saklig av X kommune å legge vekt på klagerens forventede sykefravær ved ansettelsen. Kommunen har dokumentert behovet for stabilitet og tilstedeværelse for stillingen, og det fremkom gjennom utlysningsteksten at dette ville bli vektlagt. Det knytter seg imidlertid tvil til om kommunen har gitt klageren tilstrekkelig mulighet til kontradiksjon, da klageren ikke ble gjort kjent med at det ville bli lagt avgjørende vekt på hennes tidligere og forventede sykefravær. Ombudsmannen ber kommunen merke seg dette til fremtidige ansettelsesprosesser.