Saken gjelder statlig tilskudd til de nordiske folkekirkene i Norge. Etter lov om trudomssamfunn og ymist anna avhenger støtten til det enkelte trossamfunn av antall medlemmer. Ved beregningen av støtten til de nordiske folkekirkene har tilskuddsmyndighetene siden 2006 lagt til grunn at medlemmer folkekirkene i henholdsvis Finland, Sverige og Island som har utvandret hit, uten videre er å anse som medlemmer av vedkommende folkekirke i Norge. I rundskriv V-3B/2016 har Kulturdepartementet gitt uttrykk for at denne praksisen ikke skal videreføres. Omleggingen innebærer at folkekirkene i Norge, med virkning fra tilskuddsåret 2017, bare vil få støtte for personer som overfor en representant for folkekirken i Norge har bekreftet at vedkommende ønsker å være medlem, og som har blitt spurt om han eller hun er medlem av annet tros- eller livssynssamfunn i Norge. Departementets syn er at dette er i tråd med gjeldende regelverk, og at omleggingen innebærer en avvikling av en uhjemlet unntaksordning. Ombudsmannen er kommet til at den varslede praksisendringen ikke på alle punkter gjenspeiler de krav som følger av gjeldende rett. Som et utgangspunkt må de nordiske folkekirkene kunne regne med innvandrede medlemmer av folkekirkene i henholdsvis Finland, Sverige og Island. Departementet må imidlertid ha adgang til å kreve at folkekirkene i Norge i fremtiden spør nye medlemmer om de allerede er tilskuddstellende medlemmer av andre tros- eller livssynssamfunn i Norge. Det er imidlertid ikke grunnlag for å gjøre dette kravet gjeldende for personer som er registrert forut for endringen, idet spørsmålet om dobbelt medlemskap allerede er avklart for disses vedkommende. Inntil departementet har klargjort at de nye kravene bare gjelder for fremtidige nyregistreringer, vil det også være klart urimelig å nekte folkekirkene støtte på dette grunnlaget.  Departementet bes vurdere saken på nytt. Herunder bes departementet vurdere om det er grunnlag for etterbetaling av støtte for tilskuddsårene 2017 og 2018.

Saken gjelder et vedtak fra Fylkesmannen i Østfold i klagesak om omsorgslønn. Fylkesmannen fastsatte i 2013 at klager minst skulle ha samme lønn som hjemmehjelpere i kommunen. X kommune mente fylkesmannens lønnsfastsettelse gikk for langt inn i kommunens frie skjønn og fulgte derfor ikke opp vedtaket fullt ut. Klager ba i 2016 kommunen om etterbetaling i henhold til Fylkesmannens vedtak, men fikk avslag. Avslaget ble påklaget. Fylkesmannen stadfestet i januar 2017 kommunens avslag, og omgjorde derved sitt eget vedtak fra 2013. Fylkesmannens oppfølging i saken fulgte ikke god forvaltningsskikk. Fylkesmannen gikk i 2013-vedtaket lenger i overprøvingen av kommunens frie skjønn etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-6 enn pasient- og brukerrettighetsloven § 7-6 gir kompetanse til. Vedtaket var derfor ugyldig. Det gikk ikke frem av omgjøringsvedtaket at 2013-vedtaket ble ansett ugyldig. Etter en konkret avveining av de sentrale hensynene i saken var ikke omgjøringsadgangen falt bort etter tre år. Fylkesmannen ble bedt om å gi klager en uforbeholden unnskyldning for saksbehandlings- og rettsanvendelsesfeilene i saken.

Saken gjelder spørsmål om innsyn i en presentasjon og i habilitetsvurderinger i forbindelse med et oppdrag et privat konsulentfirma hadde utført for Grimstad kommune. Kommunen ga klageren innsyn i en sladdet versjon av presentasjonen og avslo begjæringen om innsyn i habilitetsvurderingene. Kommunen hadde ikke mottatt en fullstendig usladdet versjon av presentasjonen eller habilitetsvurderingene fra firmaet. Det fremkom også at det ikke nødvendigvis forelå noen skriftlig vurdering av habilitetsspørsmålet hos firmaet. Ombudsmannen er kommet til at kommunen ikke hadde ivaretatt hensynene bak offentleglova og offentlighetsprinsippet i saksbehandlingen. Ombudsmannen mener at kommunen ved bruk av eksterne private konsulentfirmaer i fremtiden må sikre seg tilgang til de dokumenter firmaet har utarbeidet på grunnlag av oppdraget.

Aftenposten ba skattekontoret om innsyn i skatteopplysninger om en person som ikke fantes i de offentlig tilgjengelige skattelistene. Økokrim hadde bekreftet overfor avisen at Skatt øst hadde anmeldt vedkommende, og at han var under etterforskning. Bakgrunnen skulle være at han hadde hatt skatteplikt til Norge i de aktuelle skatteleggingsperiodene, men at han hadde unndratt seg skatteplikten. Skattedirektoratet avslo innsynsbegjæringen og viste til hovedregelen om skattemyndighetenes taushetsplikt. Vedkommende fantes ikke i skattelistene, og en eventuell senere endring av skattefastsettingen ville derfor ikke medføre noen endring i disse. Unntaket fra taushetsplikten for opplysninger i skattelistene kom derfor ikke til anvendelse. Finansdepartementet fant ikke grunn til å omgjøre avslaget. Etter en fornyet vurdering mente Finansdepartementet at unntaket også måtte gjelde opplysninger om personer som opprinnelig ikke var omhandlet i skattelistene, men hvor skattemyndighetene senere hadde endret fastsettingen. Ombudsmannen var enig i dette.

Saken gjelder innsyn i statsministerens elektroniske kalender. Innsynskravene gjaldt kalenderoppføringer i Outlook i perioden 1. januar 2017 til 13. februar 2018. Statsministerens kontor la til grunn at noen av kalenderoppføringene ikke er saksdokumenter i offentleglovas forstand, og dermed ikke omfattet av hovedregelen om innsynsrett. Videre la Statsministerens kontor til grunn at de resterende kalenderoppføringene skulle unntas fordi de inneholder sikkerhetsgradert informasjon. Ombudsmannen har i hovedsak ikke innvendinger mot Statsministerens kontors vurdering av hvilke kalenderoppføringer som ikke kan anses som saksdokumenter i offentleglovas forstand. Når det gjelder kalenderoppføringene som er unntatt fordi de inneholder sikkerhetsgradert informasjon, er ombudsmannen kommet til at enkelte kalenderoppføringer inneholder informasjon om faktiske opplysninger som allerede er kjent. Det er vanskelig å se at det er strengt nødvendig å sikkerhetsgradere denne informasjonen. Videre kan det reises spørsmål om det er grunnlag for å gradere all informasjon om statsministerens aktiviteter tilbake i tid. Aktiviteter tilbake i tid som ikke har en regelmessig karakter, vil vanskelig kunne vise statsministerens bevegelsesmønster på en slik måte at det kan medføre slike skadefølger som sikkerhetsloven er ment å forebygge. Ombudsmannen ber Statsministerens kontor om å vurdere graderingsspørsmålet på nytt.

En skole mottok informasjon fra en elev om en hendelse i hjemmet som gav grunn til bekymring. Som et ledd i vurderingen av om barnevernet skulle varsles, informerte assisterende rektor helsesøster ved skolen. En bekymringsmelding ble sendt barnevernet etter at ytterligere undersøkelser var foretatt, noe også helsesøster ble informert om. Foreldrenes klage over skolens utlevering av informasjon til helsesøster ble ikke tatt til følge av kommunen, som mente at taushetsplikten ikke var brutt. Skolens lovpålagte oppgaver er i hovedsak undervisning, men opplæringslova inneholder også andre forpliktelser, deriblant meldeplikt til barnevernet og aktivitetsplikt knyttet til elevenes skolemiljø. Dette kan gi grunnlag for utveksling av opplysninger til andre forvaltningsorganer, som eksempelvis skolehelsetjenesten, dersom det etter en konkret vurdering er nødvendig. Ombudsmannen fant i den konkrete saken ikke grunn til å kritisere utveksling av opplysninger mellom skole og helsesøster før bekymringsmeldingen ble sendt. Den påfølgende informasjonen til helsesøster om at barnevernet var varslet, fremsto derimot ikke som nødvendig. Skolen burde også skriftlig ha dokumentert vurderingene i saken.

Saken gjelder Utlendingsdirektoratets (UDIs) behandling av en begjæring om partsinnsyn. UDI brukte over tre måneder på å behandle saken. Det ble ikke gitt foreløpig svar eller annen informasjon om saksfremdriften. Heller ikke etter at partens advokat sendte en skriftlig purring, kom det noen tilbakemelding fra UDI. Ifølge UDI skyldtes dette svikt i direktoratets rutiner. Først etter at saken ble brakt inn for ombudsmannen, ble innsynsbegjæringen behandlet. UDI brukte da 14 dager på å ferdigbehandle innsynsbegjæringen. Innsynssaken ble ikke behandlet uten «ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. Innsynsbegjæringer skal behandles hurtig. Dette forutsetter at forvaltningen allerede på mottakstidspunktet går gjennom alle nye henvendelser og identifiserer innsynsbegjæringer blant disse. Det må videre forventes at forvaltningen er i stand til å identifisere og følge opp skriftlige purringer i slike saker. Det foreligger også brudd på forvaltningsloven § 11 a annet ledd og god forvaltningsskikk ved at parten ikke mottok foreløpig svar eller forsinkelsesmeldinger underveis. Ombudsmannen ber om at UDI innen 12. november 2018 gir en redegjørelse for hvilke tiltak som er eller vil bli iverksatt for å sikre at fremtidige begjæringer om partsinnsyn behandles på en tilfredsstillende måte.

Saken gjelder Fylkesmannens stadfestelse av avslag på søknad om utvidet tid i videregående skole. A var elev i tredje klasse ved videregående skole i undervisningsåret 2016/2017. Hun mottok spesialundervisning og søkte om rett til et fjerde skoleår. Det ble i den forbindelse utarbeidet en sakkyndig uttalelse fra PPT. Klagerens individuelle opplæringsplan (IOP) ble ferdigstilt etter sakkyndig uttalelse var ferdig. Søknaden om et ekstra skoleår ble avslått, og i begrunnelsen er det vist til PPTs konklusjon om at et fjerde år ikke ble anbefalt. I klagen ble det anført at PPT ikke hadde hatt tilstrekkelig grunnlag for å vurdere As behov og måloppnåelse, særlig under henvisning til at IOP ikke var ferdigstilt da sakkyndig vurdering ble skrevet. PPTs vurdering var dermed ikke egnet til å opplyse saken. Ombudsmannen slutter seg til klagerens anførsel om at Fylkesmannen ikke hadde sørget for en tilstrekkelig opplysning av saken før vedtak ble fattet. Det er vanskelig å akseptere at en sakkyndig vurdering ikke tar stilling til opplæringsmål fastsatt i en aktuell IOP, og Fylkesmannen skulle sendt uttalelsen tilbake til PPT for ny vurdering. Videre var det sider av faktum som fremsto som uklare. Fylkesmannen skulle sørget for at disse faktiske sidene var bedre opplyst før vedtak ble fattet, jf. forvaltningsloven § 33 femte ledd, jf. § 17 første ledd. Fylkesmannen ble bedt om å behandle As klage på nytt.

Etterforskningen etter en bilulykke med dødelig utgang for en av bilførerne ble avsluttet og saken henlagt. Det gikk 8–9 uker før de etterlatte ble underrettet muntlig om henleggelsen, og nesten 13 uker før de mottok skriftlig underretning med informasjon om klagefrister mv. På dette tidspunktet var de absolutte klage- og omgjøringsfristene etter straffeprosessloven utløpt for henleggelsen av saken mot den gjenlevende sjåføren. Riksadvokaten avviste følgelig denne delen av klagen. Den muntlige underretningen til de etterlatte kom altfor sent, og den var dessuten mangelfull. Det gikk også for lang tid før den muntlige underretningen ble fulgt opp med skriftlig underretning med tilstrekkelig informasjon om klagefrister mv. Som følge av dette har de etterlatte reelt sett blitt fratatt sin lovfestede rett til toinstansbehandling. Dette er ikke akseptabelt. Riksadvokaten burde for øvrig ha gitt de etterlatte en mer utfyllende skriftlig begrunnelse for hvorfor saken måtte avvises. Riksadvokaten har opplyst at de etterlatte vil få en skriftlig beklagelse for måten politiet og påtalemyndigheten har håndtert saken på i etterkant av henleggelsen, og at det også vil bli iverksett tiltak for å bevisstgjøre statsadvokatene og politiet om regler og rutiner for underretning. Riksadvokaten bør også vurdere om ytterligere tiltak er påkrevd for å forhindre at lang saksbehandlingstid medfører at fornærmede eller etterlatte fratas retten til toinstansbehandling. Ombudsmannen forutsetter for øvrig at Riksadvokaten og statsadvokatene er oppmerksomme på denne problemstillingen i forbindelse med sin klagebehandling, og at avvik følges opp. Det forutsettes også at Riksadvokaten innretter sin egen klagesaksbehandling i fremtidige saker i tråd med ombudsmannens påpekninger.

Saken gjelder Fylkesmannen i Møre og Romsdals behandling av en klage på avslag på krav om innsyn i dokumentlisten i saksmappen til en skoleelev. Saksbehandlingstiden hos Fylkesmannen var om lag fire måneder. Innsynssaken hadde begrenset omfang, og saken lå ubehandlet hos Fylkesmannen i lang tid. Ombudsmannen mener saksbehandlingsfristen i offentleglova § 32 tredje ledd ikke er overholdt. Under klagesaksbehandlingen hadde Fylkesmannen vurdert innsynsspørsmålet uten å ha dokumentet innsynskravet gjaldt tilgjengelig. Ombudsmannen mener saken ikke var tilstrekkelig utredet da Fylkesmannen traff sitt vedtak. Fylkesmannen er bedt om å behandle saken på nytt.