Saken gjelder søknad om rammetillatelse for å bygge en tilleggsetasje på en bolig. Spørsmålet er om det er bestemmelsene om maksimal utnyttelsesgrad og maksimal gesimshøyde i kommuneplanens arealdel som skal gjelde, eller om de strengere bestemmelsene i gjeldende reguleringsplan skal legges til grunn. Fylkesmannen i Nordland hadde kommet til at bestemmelsene i kommuneplanens arealdel hadde forrang. Ombudsmannen er kommet til at kommuneplanens bestemmelser om utnyttelsesgrad går foran reguleringsplanens bestemmelse i behandlingen av byggesaken. Bestemmelsene om maksimal gesimshøyde følger imidlertid av reguleringsplanen som gjelder for området der boligen ligger. Fylkesmannen er bedt om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder støy fra lydanlegg på en sommerleir. Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder traff vedtak om retting av støyforholdene etter regelverket om miljørettet helsevern. Bakgrunnen for rettingsvedtaket var klager på støy fra hyttenaboer. Vedtaket begrenset antall ganger og tidspunkter lydanlegg kunne brukes, og hva det kunne brukes til. Ombudsmannen er kommet til at Fylkesmannen ikke i tilstrekkelig grad har angitt det rettslige grunnlaget for å pålegge retting av støyforholdene, og at Fylkesmannens vedtak ellers ikke er godt nok begrunnet når det gjelder vilkårene for retting i folkehelseloven.

Ombudsmannen har undersøkt saksbehandlingstiden i Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten i saker om stønad til helsetjenester på generelt grunnlag og av eget tiltak. Det avsluttende brevet fra ombudsmannen til Helseklage er…

En eldre kvinne ble lagt inn på sykehjem under tvang, jf. pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A. Pasient- og brukerombudet i Y ba om innsyn i sakens dokumenter for eventuelt å klage på tvangsvedtaket på hennes vegne. Delvis innsyn ble gitt. Fylkesmannen i Y skrev senere at kvinnen ikke kunne avgi gyldig fullmakt, og at Pasient- og brukerombudet derfor ikke kunne representere kvinnen. Klagen til Helsetilsynet var fortsatt ikke realitetsbehandlet ett år etter at innsynsbegjæringen ble fremsatt. Ombudet klaget også over at pasienten ønsket å fremsette en klage over tvangsoppholdet, men ikke var blitt hørt. Ombudsmannen ba Helsetilsynet sørge for at innsynskravet fra Pasient- og brukerombudet ble oversendt fra Fylkesmannen og klagebehandlet snarest mulig hvis ombudet ba om det. Helsetilsynet og Fylkesmannen ble også bedt om å merke seg de korte fristene som gjelder ved behandling av innsynskrav. Helsetilsynet og Fylkesmannen syntes å ha lagt til grunn en riktig forståelse av begrepet «samtykkekompetanse» i redegjørelsen for ombudsmannen. Terskelen må ikke være høy for sykehjemsbeboere som trenger bistand fra Pasient- og brukerombudet til å klage på bruk av tvang. Fylkesmannen burde gjort mer for å avklare om pasienten ønsket å klage etter å ha mottatt bekymringsmeldinger fra Pasient- og brukerombudet, og om nødvendig sørget for at pasienten fikk hjelp til å sette opp en klage.

Saken gjelder dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36 etter Bergen kommunes omgjøring av avslag på søknad om rammetillatelse. Søknaden ble først avslått i august 2015 fordi avkjørsel fra offentlig vei ikke var godkjent av ansvarlig veimyndighet. Dette var basert på en uttalelse fra Statens vegvesen i mai 2015 om at det ikke forelå avkjørselstillatelse. Statens vegvesen endret syn i september 2015 og la til grunn at det forelå slik tillatelse. Kommunen ga deretter rammetillatelse i oktober 2015. Kommunens avslag på søknad om rammetillatelse baserte seg på Statens vegvesens uttalelse fra mai 2015 om at det ikke forelå avkjørselstillatelse. Annen informasjon – som var tilgjengelig for kommunen på vedtakstidspunktet – tilsa imidlertid at det forelå en avkjørselstillatelse. Selv om Statens vegvesens syn på om det forelå en tillatelse endret seg, var ikke informasjonen disse vurderingene baserte seg på ny for kommunen på tidspunktet for omgjøringsvedtaket. Opplysningene kan derfor ikke sies å ligge utenfor kommunens kontroll. Kravet om dekning av sakskostnader kan derfor ikke avslås med grunnlag i unntaket i forvaltningsloven § 36 første ledd om at endringen av rammetillatelsen «skyldes … forhold utenfor … forvaltningens kontroll», slik Fylkesmannen i Hordaland har gjort. Fylkesmannens anførsler om at sakskostnadskravet kan avslås under henvisning til unntakshjemler om «særlige grunner» i forvaltningsloven § 36 første ledd, kan heller ikke føre frem.

Sak om Skatteetatens vurdering av bevis ved ileggelse av skjerpet tilleggsskatt og tilleggsavgift med høy sats etter henholdsvis ligningsloven § 10-5 og merverdiavgiftsloven § 21-3 (nå skatteforvaltningsloven § 14-6). Tilleggsskatt og tilleggsavgift er straff i henhold til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) art. 6 nr. 1. Ved ileggelse av skjerpet tilleggsskatt og tilleggsavgift med høy sats skal det strafferettslige beviskravet legges til grunn. Ved vurderingen av om de objektive og subjektive vilkårene er til stede, skal derfor all rimelig tvil komme skattyter til gode. Skattekontoret og klagenemndene hadde ved fastsettelsen av skjerpet tilleggsskatt og tilleggsavgift med høy sats, tatt utgangspunkt i de skjønnsmessige vurderingene som lå til grunn for den skjønnsmessige fastsatte omsetningen i endringsvedtakene. Disse fastsettingene bygget på utpreget skjønnsmessige beregninger. Det var deretter foretatt en reduksjon av skjønnsfastsettingene med 20 %, som skulle utgjøre en sikkerhetsmargin. Etter skattemyndighetenes oppfatning kunne en slik metode være tilstrekkelig til å ivareta det strenge strafferettslige beviskravet. Ombudsmannen kom til at en prosentvis reduksjon av de skjønnsmessige fastsettingene ikke tilfredsstiller det strenge strafferettslige beviskravet uten en ny, konkret og selvstendig vurdering av bevisene i saken. I dette tilfellet fremgikk det ikke i tilstrekkelig grad av vedtakene om skattekontoret hadde foretatt en slik ny vurdering med utgangspunkt i det strafferettslige beviskravet. Skatt øst ble derfor bedt om å ta kontakt med sekretariatet for Skatteklagenemnda med sikte på å få vedtaket til Klagenemnda for merverdiavgift 20. juni 2016 og Skatteklagenemndas vedtak 29. juni 2016 overprøvet av Skatteklagenemnda for så vidt gjelder bevisvurderingene som lå til grunn for ileggelsen av tilleggsavgift med høy sats og skjerpet tilleggsskatt.

Saken gjelder utvisning fra folkehøyskole som følge av brudd på skolens alkoholreglement. Skolens disiplinærråd fattet vedtak om bortvisning. Ved behandlingen av klagen fra studenten endret disiplinærrådet vedtaket til å omfatte avbrutt skoleår. Vedtaket ble deretter videresendt skolestyret, som var klageinstans, og som opprettholdt vedtaket. Ombudsmannen kom til at folkehøyskolen ikke hadde hjemmel til å fatte vedtak om å avbryte studentens skoleår som følge av brudd på skolereglementets regler om bruk og oppbevaring av alkohol. Det var også begått flere saksbehandlingsfeil. Blant annet uttalte ombudsmannen at førsteinstansen ikke har adgang til å endre vedtaket til ugunst for studenten i klageomgangen, jf. forvaltningsloven § 33 annet ledd. Kravene som stilles til begrunnelse i forvaltningsloven §§ 24 og 25, jf. § 34 annet ledd annet punktum var heller ikke ivaretatt. Styret ved folkehøyskolen ble bedt om å se på saken på nytt i lys av ombudsmannens merknader, og herunder vurdere hvordan skolen kan bøte på uretten som har skjedd overfor klageren.

Saken gjelder dispensasjon fra krav til omsetning fra andre fiskerier foregående år som grunnlag for fastsettelse av kvotefaktor for fangst av kongekrabbe. Klager søkte om dispensasjon fra omsetningskravet under henvisning til at han på grunn av sykdom hadde vært forhindret fra å delta i fiske i det foregående året. Fiskeridirektoratet ga ikke dispensasjon. Direktoratet fant at klager hadde vært friskmeldt i perioder av året der det ville ha vært mulig å delta i fiske, og derved oppnå tilstrekkelig kvanta fisk. Klager hadde anført at havet utenfor kysten var fisketomt – såkalt svart hav – i november og desember 2016, og at dette kunne bekreftes av Norges Råfisklag. Han mente dette medførte at han i realiteten var avskåret fra fangstmuligheter i deler av perioden han var friskmeldt. Ombudsmannen fant at anførselen måtte anses som rettslig relevant. Da direktoratet ikke hadde undersøkt om anførselen lot seg verifisere, og i så tilfelle vurdert betydningen av forholdet under dispensasjonsvurderingen, ba ombudsmannen direktoratet vurdere saken på nytt.

Saken gjelder retten til undervisning i og på tegnspråk for en hørselshemmet elev på barnetrinnet. Saken gjelder også elevens rett til et godt psykososialt skolemiljø, og til å bli hørt. Ombudsmannen uttalte at barns rett til medvirkning i egen sak er en grunnlovbeskyttet rettighet som også følger av FNs Barnekonvensjon og opplæringslova. Det var en mangel ved saksbehandlingen at Fylkesmannen ikke gav barnet anledning til å komme med sitt syn, verken når det gjaldt gjennomføring av undervisningen eller vurderingen av hennes psykososiale skolemiljø. I vurderingen av om lovens krav til det psykososiale miljøet er oppfylt, skal det tas hensyn til elevens egen oppfatning. Det er derfor en mangel ved grunnlaget for vurderingen at eleven ikke uttrykkelig er hørt. Det er også en mangel når redegjørelsene fra skolen som Fylkesmannen har vist til, ikke synes å inneholde noen vurdering av hvordan eleven egentlig har hatt det. Fylkesmannen ble bedt om å behandle denne delen av klagen på nytt, og om å gi tilbakemelding om resultatet av den nye behandlingen. For å kunne ta stilling til om undervisningen har vært i samsvar med elevens rettigheter etter opplæringslova § 2-6, må Fylkesmannen kartlegge den undervisningen som faktisk er gitt, og holde den opp mot den retten eleven har fått gjennom de vedtak som er fattet. Fylkesmannen kan da ikke nøye seg med å konstatere at eleven har mottatt «noe undervisning» på tegnspråk. Klagernes anførsler på dette punkt var ikke tilfredsstillende vurdert i vedtaket. Manglende undervisningskompetanse reduserer ikke skoleeiers lovpålagte plikt til å følge bindende læreplaner. Uavhengig av om Fylkesmannen opptrer som klageinstans, eller som tilsynsmyndighet, er det viktig å stille tydelige krav til skoleeier, og å føre et effektivt tilsyn som sikrer at kravene blir fulgt opp i praksis. Fylkesmannen ble bedt om å gi tilbakemelding om hva som ble gjort i denne anledning.

Saken gjelder krav om innsyn i KS’ postjournal. KS og Fylkesmannen i Oslo og Akershus kom til at KS ikke er omfattet offentleglovas virkeområde, og at journalisten derfor ikke hadde krav på innsyn. Ombudsmannen er kommet til at offentleglova ikke gjelder for KS. Etter ombudsmannens syn er KS omfattet av offentleglova § 2 første ledd bokstav d, og unntak fra offentleglovas virkeområde må derfor fremgå av lov eller forskrift. Ombudsmannen legger til grunn at unntaket i offentlegforskrifta § 1 andre ledd bokstav b har tilstrekkelig hjemmel i offentleglova § 2 andre ledd, og at det ikke er fremkommet opplysninger om KS’ virksomhet som tilsier at KS ikke er omfattet av dette unntaket.