Helseklages behandling av en klage i sak om dispensasjon fra førerkortforskriftens helsekrav har vært undersøkt her. I begrunnelsen for det aktuelle vedtaket uttrykte Helseklage at saken var mangelfullt opplyst. Helseklage fattet likevel vedtak i saken uten å sørge for ytterligere utredning. Klageinstansen har en selvstendig plikt til å sørge for sakens opplysning, jf. forvaltningsloven § 33 siste ledd. Helseklage overholdt ikke denne plikten ved behandlingen av saken. Helseklage bes om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder avvisning av søknad om oppføring av en støttemur på fremmed grunn. Ombudsmannen har kommet til at Fylkesmannens fremgangsmåte og vurderinger ikke er i overensstemmelse med plan- og bygningsloven § 21-6. Det er vanskelig å se at Fylkesmannen hadde grunnlag for å avvise tiltakshaverens byggesøknad. Fylkesmannen bes derfor om å vurdere saken på nytt og holde ombudsmannen orientert om den fornyede behandlingen.

Saken gjelder Utlendingsnemndas vedtak om å avvise en klage i en sak om midlertidig oppholdstillatelse etter regelverket om familieinnvandring. I forbindelse med søknaden ga klageren sin ektefelle fullmakt. Da søknaden ble avslått, kontaktet ektefellen Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) som utformet en klage og sendte den inn. Omfanget av en fullmakt – herunder muligheten til å gi den videre – må i utgangspunktet bero på en konkret tolkning av ordlyden. Ombudsmannen har ikke funnet grunn til å kritisere nemnda for ikke å ha ansett SEIF som fullmektig i saken. Utlendingsnemnda skulle imidlertid ha avklart fullmaktsforholdet med klageren eller hennes ektefelle, som hadde fullmakt, og som var i den tro at klagesaken var til klagebehandling i nemnda.

Saken gjelder dispensasjon fra kommuneplanens arealdel til oppføring av hytte i randområdet for villrein. Fylkesmannen i Oslo og Akershus hadde i sitt vedtak kommet til at hensynene bak kommuneplanen ikke ville bli vesentlig tilsidesatt ved at dispensasjon ble gitt. Videre kunne Fylkesmannen ikke se at det knyttet seg ulemper til dispensasjonen, men at hytta ville bli en «rekreasjonsmulighet og fremme trivsel» for tiltakshaver. Fylkesmannen fant denne fordelen klart større enn ulempene, og stadfestet kommunens dispensasjonsvedtak. Ombudsmannen er kommet til at klagevedtaket Fylkesmannen i Oslo og Akershus har truffet i denne saken, lider av flere feil og mangler. Manglene knytter seg både til spørsmålet om de hensyn som ligger bak bestemmelsen det dispenseres fra, blir vesentlig tilsidesatt (plan- og bygningsloven § 19-2 annet ledd første punktum), og om fordelene ved å gi dispensasjon er klart større enn ulempene etter en samlet vurdering (plan- og bygningsloven § 19-2 annet ledd annet punktum). Ombudsmannen er også kommet til at Fylkesmannen ikke i tilstrekkelig grad har vurdert prinsippene i naturmangfoldloven §§ 8 til 12, jf. § 7. Ved undersøkelse i marken (befaring eller besiktigelse) skal hensynet til kontradiksjon og likebehandling av partene ivaretas. Fylkesmannen bes om å vurdere saken på nytt.

Saken gjelder Rissa kommunes behandling av klage i sak om startlån. Ombudsmannen kom til at forvaltningslovens regler om begrunnelse og underretning av vedtak ble brutt ved behandlingen av saken i den interne kommunale klageordningen. Videre er det uklart om kommunens saksbehandling i denne og andre klagesaker om startlån har et slikt skille mellom behandlingen i førsteinstansen og klageinstansen som kreves etter habilitetsreglene i kommuneloven § 40 nr. 3 bokstav c. Kommunen ble bedt om å gjennomgå sine rutiner og praksis, og å behandle den konkrete saken på nytt.

Ombudsmannen har undersøkt saksbehandlingstiden i Skatteklagenemnda på generelt grunnlag og av eget tiltak. Det avsluttende brevet fra ombudsmannen til Skattedirektoratet er gjengitt her: «Høsten 2017 mottok ombudsmannen noen klager på…

Saken gjelder en forelders rett til informasjon om behandlingen av barn under 12 år etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4. I denne saken var barnet til behandling hos en psykologspesialist, blant annet på grunn av enkelte forhold far var årsaken til. Av den grunn mente Fylkesmannen i Sør-Trøndelag at det var grunnlag for å «begrense» informasjonen til far om behandlingen av sønnen. Ombudsmannen er kommet til at det er begrunnet tvil om valget av tilsynssak var riktig spor ved behandlingen av fars klage. Om klagen skulle behandles som tilsyns- eller rettighetssak, eventuelt begge deler, burde uansett vært avgjort i samråd med ham. Etter ombudsmannens syn kan det unntaksvis tenkes situasjoner der helseinformasjonen til foreldre om barn under 12 år kunne begrenses, også før en slik adgang ble lovfestet 1. januar 2018. Dette forutsatte imidlertid en konkret vurdering av hvilke skadevirkninger forelderens tilgang til den aktuelle informasjonen ville kunne ha for barnet. Fylkesmannen hadde ikke foretatt en konkret vurdering av om det var grunnlag for å begrense informasjonen til far. Fylkesmannen kunne heller ikke på en forsvarlig måte ta stilling til et eventuelt brudd på retten til informasjon, uten å ha klarlagt hvilken informasjon far hadde rett til å få, og hvilken informasjon han hadde fått.

Saken reiser flere problemstillinger knyttet til Fylkesmannens behandling av en sak om behandling med legemidler uten eget samtykke, jf. psykisk helsevernloven § 4-4. Fylkesmannen oppgir ikke i vedtaket hvilke lovregler som regulerer adgangen til tvangsmedisinering, og angir uriktig rettslig vurderingstema når tvangsmedisineringen tilsynelatende begrunnes med at pasienten «mest sannsynlig profiterer på stabil medisinering». Dette gjør det uklart om saken er behandlet ut fra en korrekt forståelse av vilkårene for tvangsmedisinering i lovens § 4-4 fjerde ledd. Vedtaket inneholder ikke noen opplysninger om Fylkesmannens vurdering av mulige bivirkninger, jf. phvl. § 4-4 annet ledd bokstav a), og om hvorfor det er gjort unntak fra kravet om 3 dagers undersøkelsestid før vedtak om tvangsmedisinering. Når Fylkesmannens vedtak kun nevner ett av flere medikamenter omfattet av sykehusets vedtak, kan vedtaket ikke uten videre anses å omfatte alle disse medikamentene. Det er derfor uklart hvilke medikamenter som omfattes av Fylkesmannens vedtak. Fylkesmannens begrunnelse er mangelfull på flere punkter, og oppfyller ikke kravene i forvaltningsloven §§ 24 og 25 jf. § 33. Manglene ved begrunnelsen gjør det usikkert om Fylkesmannen har vurdert alle vilkårene for tvangsmedisinering og om disse er forstått riktig

Saken gjelder Rogaland statsadvokatembeters saksbehandlingstid for en begjæring om innsyn i straffesaksdokumenter i en avsluttet straffesak. Statsadvokatembetet hadde brukt omlag fire måneder på å behandle innsynsbegjæringen. Ombudsmannen viste til at Riksadvokatens veileder om innsyn i straffesaksdokumenter, alminnelige regler om saksbehandlingstid i forvaltningen og hensynene bak reglene om saksbehandlingstid i offentleglova tilsa at innsynsbegjæringer skal avgjøres raskt. Ombudsmannen fant at statsadvokatembetets saksbehandlingstid i den foreliggende saken var for lang. Videre bemerket ombudsmannen at en rask og hensiktsmessig behandling av innsynsbegjæringer forutsetter interne rutiner som gjør det praktisk gjennomførbart å vurdere innsynssaker fortløpende.

Saken gjelder en detaljregulering hvor arealformålet er i samsvar med kommuneplanens arealdel, men hvor tillatt utnyttelsesgrad avviker. Fylkesmannen i Buskerud hadde stadfestet detaljreguleringen uten i særlig grad å problematisere forholdet til kommuneplanenes arealdel. Ombudsmannen er kommet til at avviket i tillatt utnyttelsesgrad er såpass stort at det her foreligger vesentlige avvik fra kommuneplanens arealdel. I slike tilfeller er det krav om konsekvensutredning, og manglende konsekvensutredning er en saksbehandlingsfeil. Fylkesmannen er bedt om å behandle saken på nytt.