Sivilombudsmannen kom til at de særskilte bestemmelsene om partsinnsyn i tilsettingssaker som følger av forvaltningslovforskriften kapittel 5 også regulerer Likestillings- og diskrimineringsombudets adgang til å gi innsyn i saker som klages inn dit med påstand om brudd på forbudet mot diskriminering ved tilsetting.

Saken gjelder UNEs plikt til å utrede barnets beste ved avslag på anmodning om omgjøring av avslag på oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38. Omgjøringsanmodningen var i hovedsak begrunnet med at klageren hadde fått diagnosen barneautisme og derfor er avhengig av helsefaglig oppfølging. I avslaget la UNE blant annet til grunn at det ikke var klart hvilket resultat som var til barnets beste, ettersom foreldrenes identitet og hjemland var uavklart, og at det derfor ikke var mulig å vurdere hvilken helsehjelp barnet ville få i hjemlandet. Ombudsmannen kom til at UNE ikke hadde gjort en tilstrekkelig grundig vurdering av barnets beste i saken. UNE skulle ha foretatt en vurdering av helsetilbudet i de mest sannsynlige returlandene. Videre var det uklart om det var foretatt en tilstrekkelig vurdering av hvilken betydning det helsefaglige hjelpetilbudet i Norge hadde for guttens videre utvikling. På denne bakgrunn ba ombudsmannen nemnda om å utrede og vurdere barnets beste i samsvar med ombudsmannens merknader, og deretter behandle saken på nytt.

Saken gjelder et delvis avslag på avlastningstiltak etter pasient- og brukerrettighetsloven. Søkerne er foreldre til tre barn. Den omsøkte avlastningen gjelder omsorgen for det yngste barnet, som lider av en sjelden stoffskiftesykdom. På søknadstidspunktet var han fire uker gammel. Formålet med avlastningstiltak tilsier at det må tas hensyn til foreldrenes helhetlige omsorgs- og familiesituasjon når man vurderer om det foreligger «særlig tyngende omsorgsarbeid» som kan gi rett til avlastningstiltak. Fylkesmannen har – i motsetning til kommunen – lagt dette til grunn ved sin vurdering. I motsetning til kommunen har Fylkesmannen også konkludert med at foreldrene hadde «særlig tyngende omsorgsarbeid». Det er uheldig at det ikke kommer klart frem at Fylkesmannen var uenig i kommunens rettsanvendelse og konklusjon. Det burde også gått tydeligere frem at foreldrenes ønsker var tatt i betraktning ved vurderingen av hvilke tjenester som skulle tilbys. Det knytter seg begrunnet tvil til om Fylkesmannen har foretatt en korrekt og holdbar bevisvurdering med hensyn til barnets behov for oppfølging på nattestid. Videre er hensynet til barnets beste verken kartlagt, vurdert eller synliggjort i vedtaket. Det er også knyttet begrunnet tvil til om Fylkesmannen har foretatt en korrekt og tilstrekkelig forsvarlighetsvurdering. Det er for øvrig kritikkverdig at Fylkesmannen har unnlatt å svare på enkelte av de spørsmålene som er blitt stilt fra ombudsmannens side.

Ved utbetalingen av en privat dansk kapitalpensjon ble klager, bosatt i Norge, ilagt en avgift i Danmark og skattlagt i Norge etter reglene om pensjonsinntekt. Klager ble ved ligningen nektet kreditfradrag etter skatteloven § 16-20, med henvisning til at den danske avgiften nettopp var en avgift, og ikke en inntektsskatt. Norske skattemyndigheter foretok ingen vurdering av hvordan den danske avgiften måtte klassifiseres etter det norske inntektsskattebegrepet. Ombudsmannen sluttet seg til Skattedirektoratets synspunkt om at danske private kapitalpensjoner utenfor arbeidsforhold, i Norge skal beskattes etter reglene om kapitalinntekt. Vurderingen av om skatt/avgifter betalt til utlandet er en krediterbar skatt etter skatteloven § 16-20 må vurderes etter norske kriterier. Kapitalpensjonen i Danmark var ikke å anse som en pensjon i Norge, og engangsutbetalingsbeløpet var derfor skattefritt her. Ombudsmannen ba om at klagers ligning ble tatt opp til ny behandling i Skatteklagenemnda.

Saken gjelder Statens sivilrettsforvaltning (SRFs) avgjørelse om ikke å oppheve et vergemål for A. A ga opprinnelig samtykke til vergemålet, men Fylkesmannen la til grunn at hun ikke hadde samtykkekompetanse. Vergemål ble likevel etablert. Da hun senere avga en erklæring om at hun ikke ønsket å være under vergemål, kom både Fylkesmannen og SRF til at vergemålet skulle videreføres. SRF la til grunn at tilbakekallsbestemmelsen i vergemålsloven § 63 første ledd annet punktum kom til anvendelse, men SRF mente at A ikke hadde evne til å tilbakekalle samtykket, idet hun ikke forsto hva dette innebar. Til grunn for avgjørelsen lå blant annet flere erklæringer fra tilsynslegen ved sykehjemmet der A er bosatt. I erklæringene er det gitt tilsynelatende motstridende vurderinger av As samtykkekompetanse. Det knytter seg begrunnet tvil til om SRF har hatt et riktig rettslig utgangspunkt ved sin vurdering av tilbakekallserklæringen fra A. Vergemålsloven § 63 første ledd annet punktum kommer bare til anvendelse i tilfeller hvor personen med verge var samtykkekompetent da vergemålet ble opprettet. I andre tilfeller må tilbakekallserklæringen vurderes opp mot bestemmelsen i § 63 første ledd første punktum, jf. § 20 annet ledd. Til tross for at lovforarbeidene trekker i retning av en annen løsning, er imidlertid ombudsmannen tilbøyelig til å mene at det avgjørende i begge tilfeller vil være om vedkommende er i stand til å forstå hva et samtykke til vergemål innebærer. Begrunnelsen i SRFs vedtak og redegjørelse hit tyder på at tilbakekallserklæringen fra A har blitt vurdert med utgangspunkt i et vurderingstema som iallfall ikke stiller høyere krav til forståelse enn det som følger av gjeldende rett. Saksutredningen fremstår som mangelfull. SRF skulle ha forsøkt å kartlegge hva som lå til grunn for de tilsynelatende motstridende erklæringene fra tilsynslegen ved sykehjemmet. Dersom slike undersøkelser ikke i tilstrekkelig grad hadde avhjulpet den usikkerhet som knytter seg til legens vurderinger, måtte SRF ha innhentet en ny erklæring fra en annen sakkyndig. Den samlede saksbehandlingstiden i klageomgangen var på over ti måneder. Dette er for lenge i en sak som denne. SRF bes om å vurdere saken på nytt i lys av ombudsmannens merknader.

En klage over Vennesla kommunes klagebehandling av en sak om startlån har vært tatt opp til nærmere undersøkelse av Sivilombudsmannen. Ombudsmannen er kommet til at kommunelovens regler om habilitet og forvaltningslovens regler om begrunnelse ikke var overholdt. Heller ikke kommunens generelle rutiner og praksis for klagesaksbehandling i den interne kommunale klageordningen var i tråd med kommunelovens krav til habilitet. Kommunen bes om å gjennomgå sine interne rutiner og behandle den konkrete saken på nytt.

En mann ble nektet innsyn i sin avdøde fars pasientjournal. Han var ikke nærmeste pårørende og hadde derfor ikke rett til innsyn etter pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1. Andre pårørende kan på visse vilkår gis innsyn etter bestemmelsen om unntak fra taushetsplikt i helsepersonelloven § 24 første ledd. Ombudsmannen tok på generelt grunnlag opp spørsmålet om andre pårørende hadde klageadgang til Fylkesmannen på sykehusets avslag på innsyn etter denne bestemmelsen med Helse- og omsorgsdepartementet. I svaret uttalte departementet at det er argumenter som taler for at det bør være en slik klageadgang, men at departementet er av den oppfatning at det i dag ikke er noen hjemmel for dette. Departementet varslet imidlertid at det «ved en egnet anledning vil vurdere om det skal fremmes forslag om lovendring for å tydeliggjøre og/eller lovfeste pårørende/nærmeste pårørendes klageadgang i saker om innsyn i en avdød persons pasientjournal». Ombudsmannen uttalte at spørsmålene saken reiser innebærer avveininger som med fordel kan avklares av lovgiver, og at behandlingen hos ombudsmannen derfor kan bero med den varslede vurderingen av forslag om lovendring.

Saken gjelder dispensasjon fra regulert byggegrense for oppføring av idrettshall. Fylkes­mannen i Troms hadde lagt stor vekt på at dispensasjonen ville medføre at idrettshallen ble realisert. Vedtaket ble klaget inn for ombudsmannen. Klagerne anførte blant annet at hallen ved å snus 90˚ ville kunne oppføres innenfor regulerte byggegrenser og dermed uten dispensasjon. Gjennom ombudsmannens undersøkelser kom det frem at Fylkesmannens begrunnelse var knyttet til en privatrettslig festeavtale mellom tiltakshaver og kommunen som grunneier. Etter denne avtalen disponerte tiltakshaver kun en begrenset del av eien­dommen. Fylkes­mannen mente derfor at hallen måtte plasseres som omsøkt for å kunne oppføres i tråd med tiltakshavers privat­rettslige rettigheter. Ombudsmannen er kommet til at det ikke i tilstrekkelig grad er sannsynliggjort at idretts­hallen ikke vil kunne realiseres uten dispensasjonen fra byggegrensen. Fylkesmannen er bedt om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder ansettelse av leger i spesialisering (LIS) ved X sykehus. På vegne av A mente Den norske legeforening at hun var forbigått i ansettelsesprosessen, og at ansettelsene var gjort i strid med kvalifikasjonsprinsippet. Dette fordi to kandidater ble ansatt før A hadde sendt inn sin søknad, og før søknadsfristen var utløpt. Ombudsmannen uttalte at det var i strid med kvalifikasjonsprinsippet å foreta ansettelse før søknadsfristens utløp. Ved å ansette noen før søknadsfristens utløp, og før As søknad var mottatt, hadde sykehuset begått urett mot A.

Saken gjelder behandlingstiden ved Utlendingsdirektoratets og Justis- og beredskapsdepartementets behandling av en søknad om familieinnvandring fra en israelsk statsborger. Direktoratet vurderte saken til å være av en slik karakter at den i henhold til rundskriv GI-03/2106 skulle forelegges departementet for en vurdering opp mot bestemmelsene i utlendingsloven kapittel 14. Det var da gått nesten åtte måneder siden søknaden ble mottatt. Departementet brukte rundt 15 måneder på sin behandling. Frem til saken ble brakt inn for ombudsmannen, fikk søkeren ingen informasjon om at saken var til behandling i departementet. Ombudsmannen har kommet til at den samlede saksbehandlingstiden på nær to år ikke er akseptabel. Verken direktoratet eller departementet har godtgjort at de har avgjort saken «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a. Direktoratet har heller ikke på en fullt ut tilfredsstillende måte informert parten underveis i saken. Søknaden om familieinnvandring kan følgelig ikke anses å ha blitt håndtert i henhold til de kravene som følger av forvaltningsloven § 11 a og alminnelige prinsipper om forsvarlig saksbehandling og god forvaltningsskikk. Ombudsmannen forutsetter at både departementet og direktoratet merker seg ombudsmannens vurderinger og konklusjoner, og tar hensyn til dem ved behandlingen av fremtidige saker.