Saken gjelder Statsforvalteren i Trøndelags vedtak om tvangsmedisinering. Statsforvalterens begrunnelse for at vilkåret om «stor sannsynlighet» for vesentlig positiv effekt av medisineringen er oppfylt, er ikke i tråd med forvaltningslovens eller psykisk helsevernlovens krav. Det fremgår heller ikke av vedtaket at lovens vilkår om at den gunstige virkningen klart må oppveie ulempene, er vurdert. Dette er også i strid med forvaltningslovens og psykisk helsevernlovens krav til begrunnelse. Videre har ikke Statsforvalteren foretatt en reell og selvstendig vurdering av om den gunstige virkningen klart oppveier ulempene, slik forvaltningsloven § 34 andre ledd forutsetter. Statsforvalteren har heller ikke vist i vedtaket at de har vurdert synspunktene i klagen, slik klageinstansen er pliktig til etter samme bestemmelse. Ettersom vedtakets virkningstid var passert på tidspunktet for ombudets uttalelse, var det ikke grunn til å be Statsforvalteren om å behandle saken på nytt. Ombudet ba imidlertid Statsforvalteren merke seg ombudets syn, slik det kommer til uttrykk i denne og tidligere uttalelser om tvangsmedisinering, og at dette legges til grunn ved behandlingen av fremtidige saker.

Saken gjelder Øst politidistrikts behandlingstid for et krav om innsyn i dokumenter i en avsluttet straffesak. Politidistriktet ferdigbehandlet innsynskravet over fire måneder etter at klageren sendte det inn. Sivilombudet kom til at Øst politidistrikts behandlingstid i denne saken utgjorde et brudd på god påtaleskikk. Det var grunn til å tro at behandlingen i flere andre saker også er i strid med god påtaleskikk. Sivilombudet mente videre at svaret Øst politidistrikt ga klageren da han purret på svar, ikke tilfredsstilte de innholdsmessige kravene til foreløpig svar, jf. krav til god påtaleskikk. Ombudet ba politidistriktet om å oppdatere rutinebeskrivelsene sine slik at de bedre legger til rette for behandling av krav om innsyn i/utskrift av straffesaksdokumenter i avsluttede straffesaker i tråd med god påtaleskikk, ombudets uttalelser og øvrig regelverk.

Saken gjelder Sør-Øst politidistrikts behandlingstid for et krav om innsyn i tre avsluttede straffesaker. Politidistriktet ferdigbehandlet innsynskravet over to og en halv måned etter at klageren sendte det inn. Sivilombudet kom til at Sør-Øst politidistrikts behandlingstid i denne saket utgjorde et brudd på god påtaleskikk. Ut fra opplysninger mottatt fra Sør-Øst politidistrikt, var det grunn til å tro at behandlingstiden i flere andre saker også er i strid med god påtaleskikk. Sivilombudet mente videre at svaret Sør-Øst politidistrikt ga klageren da han purret på svar, ikke tilfredsstilte de innholdsmessige kravene til foreløpig svar, jf. krav til god påtaleskikk. Ombudet ba politidistriktet om å oppdatere rutinebeskrivelsene sine slik at de bedre legger til rette for behandling av innsynskrav i tråd med god påtaleskikk, ombudets uttalelser og øvrig regelverk.

Saken gjelder forvaltningens plikt til å gi riktig informasjon, herunder korrigere uriktige opplysninger i Helsepersonellregisteret (HPR). Klager fikk autorisasjon som hjelpepleier i 2006. Helsetilsynet tilbakekalte autorisasjonen i vedtak 10. desember 2021. Vedtaket ble påklaget til Helsepersonellnemnda, som 14. mars 2023 omgjorde Helsetilsynets vedtak om tilbakekall slik at hun fikk tilbake autorisasjonen. I den offentlige versjonen av Helsepersonellregisteret fremgår det nå at klagers autorisasjon er «gyldig fra 14. mars 2023». Klagers advokat ba i april 2023 først Helsedirektoratet, og deretter Helsetilsynet om å korrigere datoen i HPR, slik at det fremgikk at den riktige datoen for klagers autorisasjon var februar 2006. Både Helsetilsynet og Helsedirektoratet henviste til hverandre som ansvarlig for å korrigere informasjonen. Sivilombudet er kommet til at forvaltningens plikt til å gi korrekt informasjon ikke er oppfylt. I tillegg har Helsetilsynet og Helsedirektoratet opptrådt i strid med veiledningsplikten. Opplysningene om klager må rettes slik at informasjonen om klagers autorisasjon ikke er misvisende i den offentlige visningen av HPR. Helsetilsynet og Helsedirektoratet må sammen sørge for at HPR innrettes slik at systemet gir riktig informasjon om autorisasjonsdato i den offentlige visningen av HPR i tilfeller der tilbakekall blir omgjort etter klage. Helsetilsynet og Helsedirektoratet bes merke seg Ombudets syn på innholdet i veiledningsplikten i fvl. § 11. Helsetilsynet og Helsedirektoratet anmodes om å legge Sivilombudets konklusjoner til grunn i sitt videre arbeid, og gi Sivilombudet en tilbakemelding om oppfølgingen av saken innen 16. september 2024.

Saken gjelder Statsforvalterens behandling av en klagesak om flytting av brukerens tjenestetilbud fra en bemannet bolig i en kommune til en omsorgsbolig drevet av en privat tilbyder i en annen kommune, ca. 45 mil fra hjemstedet. Brukeren har omfattende hjelpebehov som følge av sin helsetilstand. Etter ombudets syn oppfylte ikke Statsforvalterens begrunnelse kravene i forvaltningsloven §§ 24 og 25, jf. § 33, og kravene til god forvaltningsskikk. En av brukerens mest sentrale anførsler var at vedtaket var i strid med EMK artikkel 8, og det burde også ha kommet klart frem at Statsforvalteren hadde vurdert dette, jf. forvaltningsloven § 34 andre ledd andre punktum. Sivilombudet mente at det var begrunnet tvil om Statsforvalteren i vurderingen av om kommunens nye tjenestetilbud til brukeren var forsvarlig, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1, hadde tatt riktig rettslig utgangspunkt og om de hadde gjort en tilstrekkelig konkret og selvstendig vurdering. Retten til brukermedvirkning etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 samt utredningsplikten etter forvaltningsloven § 17 var heller ikke oppfylt ved behandlingen av saken. Ombudet ba Statsforvalteren merke seg ombudets syn og legge dette til grunn ved behandlingen av fremtidige saker, særlig ved behandlingen av en eventuell ny klage i denne saken, over forlengelsen av vedtaket.

Saken gjelder Nav Klageinstans’ manglende prioritering av en klagesak om menerstatning ved yrkesskade. Saken hadde tidligere vært til behandling i klageinstansen, som opphevet førsteinstansens vedtak om menerstatning og sendte saken tilbake til ny behandling ved Nav Familie- og pensjonsytelser. Sivilombudet tok saken opp med Arbeids- og velferdsdirektoratet og spurte om klagen over det nye vedtaket om menerstatning skulle vært prioritert av klageinstansen. Direktoratet var enig i at hjemsendte saker skal prioriteres ved en eventuell ny klage- og ankebehandling. Saken skulle derfor vært prioritert ved klagebehandlingen. Sivilombudet mener den samlede behandlingstiden på tre og et halvt år i klagerens sak er for lang og at den manglende prioriteringen i Nav Klageinstans strider mot god forvaltningsskikk.

Saken gjaldt saksbehandlingstiden hos Statens sivilrettsforvaltning ved behandlingen av et krav om tilbakebetaling av vergehonorar fra vergemålsmyndigheten. Saken ble liggende ubehandlet i lang tid, og parten mottok ikke et foreløpig svar med informasjon om forventet behandlingstid før det var gått nesten åtte måneder. Informasjonen som da ble gitt – om ytterligere to måneders saksbehandlingstid – ble ikke senere fulgt opp med forsinkelsesmelding da denne tiden ble overskredet. Statens sivilrettsforvaltning beklaget den lange behandlingstiden og uttalte at den ikke var i samsvar med forvaltningsloven. Sivilombudet var enig i det. Statens sivilrettsforvaltning opplyste at de nå ville se nærmere på egne rutiner for å forhindre så lang behandlingstid i tilsvarende saker. Ombudet uttalte at en slik gjennomgang fremsto nødvendig, og ba samtidig om at Statens sivilrettsforvaltning også gjennomgikk egne rutiner for å sende ut foreløpig svar og eventuelle forsinkelsesmeldinger.

Saken gjelder en utlending som søkte om statsborgerskap i 2012. Etter at han fikk avslag på søknaden fra Utlendingsdirektoratet (UDI), ble den oversendt Utlendingsnemnda (UNE), som i 2014 sendte saken tilbake for ny behandling i UDI. I 2015 ble klageren kalt inn til forvaltningsintervju hos politiet. Klageren ble dømt for et straffbart forhold i 2016, som medførte en karenstid som var til hinder for å innvilge statsborgerskap før i 2019. UDI opprettet tilbakekallssak i 2021, men henla denne og innvilget klageren norsk statsborgerskap i 2023. Sivilombudet kom til at UDI ikke har behandlet saken «uten ugrunnet opphold», slik forvaltningsloven § 11 a krever. Det skal svært mye til før en behandlingstid på nærmere ni år er akseptabel. Det tok 11 år fra søknad ble sendt til saken var avgjort. UDI både kunne og skulle ha arbeidet med avklaring av klagerens identitet langt tidligere, herunder i perioden de ikke kunne innvilge statsborgerskap på grunn av karenstid (2016-2019). UDI hadde heller ikke prioritert saken slik de skulle ha gjort ut ifra omstendighetene i saken. Blant annet hadde det allerede gått over to år fra søknadstidspunktet da UNE returnerte saken til UDI i 2014, samt at klageren ved innkalling til forvaltningsintervju hos politiet i 2015 hadde blitt varslet om at utlendingsmyndighetene hadde informasjon som kunne føre til at de ville tilbakekalle oppholdstillatelsen hans. Klageren hadde derfor et klart behov for en avklaring av saken. Sivilombudet kom også til at UDI ikke har holdt klageren orientert om sakens fremdrift og årsakene til forsinkelsene, slik forvaltningsloven og god forvaltningsskikk tilsier.

Spørsmålet i saken er om en kommune hadde adgang til å ansette en biblioteksjef som ikke hadde bibliotekfaglig utdanning når det var en annen kvalifisert søker. A, som har bibliotekfaglig utdanning, søkte på utlyst stilling som biblioteksjef i X kommune. Hun ble innstilt som nr. 2. Stillingen gikk til en søker uten bibliotekfaglig utdanning. Sivilombudet er kommet til at ansettelsen er i strid med folkebibliotekloven § 5, forskrift om kvalifikasjonskrav til ansatte i folkebibliotek § 2 og utlysningsteksten. Etter folkebibliotekloven § 5 skal en biblioteksjef ha bibliotekfaglig utdanning. Kommunen har erkjent at søkeren som ble tilsatt ikke oppfylte lovbestemte kompetansekrav, men kom til at hun like fullt fremsto som best egnet blant annet ut fra sine lederegenskaper. I denne saken var klager kvalifisert til stillingen, selv om kommunen vurderte henne som mindre egnet enn den som ble tilsatt. Klager er urettmessig blitt forbigått i denne ansettelsesprosessen og kommunen bør vurdere hvordan uretten som er begått mot henne kan bøtes på.

En innsatt – som soner to brasilianske dommer i Norge etter soningsoverføring – fikk avslag på søknad om prøveløslatelse etter halv tid fordi kriminalomsorgen vurderte at vilkåret om «særlige grunner» ikke var oppfylt, jf. straffegjennomføringsloven § 42 tredje ledd. Sivilombudet uttalte at det fremsto uklart om kriminalomsorgen hadde foretatt en helhetsvurdering av saken, herunder hvilke momenter som var vurdert og hvordan disse var vektlagt i saken. Vedtaket var også mangelfullt begrunnet. På denne bakgrunn kom ombudet til at det forelå begrunnet tvil om kriminalomsorgen hadde behandlet saken i tråd med straffegjennomføringsloven § 42 tredje ledd og straffegjennomføringslovens retningslinjer. Ombudet ba om at saken ble behandlet på nytt.