Saka gjeld høvet til å akseptere oppmodingane til søkjarar om å utelate namnet frå offentleg søkjarliste til dommarstillingar i Høgsterett. Til embete som høgsterettsdommar er det knytt særleg offentleg interesse. I lys av Høgsteretts særskilde stilling i samfunnet bør oppmodingar om å utelate namn på søkjarar frå søkjarlista berre aksepterast i heilt uvanlege tilfelle. Ei permanent endring av Innstillingsrådets praksis med opne søkjarlister til Høgsterett bør vere svært godt grunngitt, og ho bør i tilfelle utgreiast og vurderast konkret frå sak til sak før ho blir sett i verk. Etter mi meining er det knytt tvil til departementets avslag på kravet om innsyn i oppmodingane frå to av søkjarane om unntak frå søkjarlista. At søkjarane har behov for å sleppe å stå på søkjarlista, veg normalt ikkje like tungt som behovet og interessa hos allmenta for å vite kven som har søkt embete som dommar i Høgsterett. I den spesielle  situasjonen som låg føre, har eg funne grunn til å uttrykkje tvil om det var rett å la tre av søkjarane halde namna sine unna søkjarlista.

Saken gjelder Miljøverndepartementets avslag på innsyn i rettslige vurderinger som ble foretatt under forberedelsen av naturmangfoldloven. Departementet har erkjent at det ga mangelfull informasjon om klagemulighetene da innsynskravet ble avslått. Dette spørsmålet har ombudsmannen derfor ikke funnet grunn til å forfølge videre. I forhold til offentlighetslovens regler har ombudsmannen ikke bemerkninger til den materielle vurderingen av innsynsspørsmålet. Det er imidlertid berettiget tvil om det standpunkt departementet har tatt til kravet om miljøinformasjon, og departementet har ikke gitt noen fyllestgjørende redegjørelse for hvorfor det er et «reelt og saklig» behov for å avslå informasjonskravet. Det bes derfor om at dette spørsmålet blir undergitt en ny vurdering.

Saken gjelder gyldigheten av et vedtak fra Skattedirektoratet om korreksjon/«nekting» av kompensasjonsoppgaver etter kompensasjonsloven 12. desember 2003 nr. 108 § 14, jf. § 2 første ledd bokstav c fra et foretak som tilbyr «Inn på tunet-tjenester». Ombudsmannen kom til at det ikke er tilstrekkelige holdepunkter for at ordlyden «pålagt å utføre ved lov» i kompensasjonsloven § 2 første ledd bokstav c skal tolkes så innskrenkende at kun lovpålagte tjenester som er forankret i en rettighetsbestemmelse, kan danne grunnlag for kompensasjon av merverdiavgift. Skattedirektoratets avslag på kravet om kompensasjon av merverdiavgift for fakturerte tjenester knyttet til avlastning med hjemmel i barnevernloven § 4-4 andre ledd bygget derfor på feilaktig rettslig grunnlag.

Ombudsmannen er kommet til at arbeidsmøtet som kommunen avholdt i forbindelse med en ny kommunereform var et møte i kommunelovens forstand. Møtet skulle ha vært annonsert på forhånd og åpent for allmennheten.

På eget initiativ har ombudsmannen innhentet en redegjørelse fra Arbeids- og velferdsdirektoratet om hvordan Nav nå vil forbedre informasjonen om forventet behandlingstid i brukers egen sak. Ombudsmannen har og spurt om direktoratet vil sørge for at Nav heretter rutinemessig ville opplyse bruker om navnet på hver enkelt av de enhetene i Nav som er med i behandlingen av hans eller hennes sak.

Spørsmålet er om forvaltningsloven § 36 første ledd kommer til anvendelse for kostnader påløpt før et vedtak ble fattet – når arbeidet kostnadene knytter seg til, senere ble nyttiggjort i en klagesak som resulterte i endring. Ombudsmannen er kommet til at det generelle tolkningsspørsmål som klagen reiser ikke har et opplagt svar. Lovens ordlyd gir ikke i seg selv klart uttrykk for at det må trekkes en tidsgrense. Forarbeidene og forvaltningspraksis gir derimot relativt klare holdepunkter for en slik tolkning. På denne bakgrunn finner ombudsmannen det vanskelig å kritisere fylkesmannens generelle forståelse av loven.

Jeg viser til brev 9. august 2013 herfra og til Samferdselsdepartementets svarbrev 20. september 2013. Etter å ha behandlet en klage over vedtak fra Vegdirektoratet om tilbakekall av godkjenning som trafikklærer, ble det på generelt grunnlag funnet grunn til å ta spørsmålet om hjemmelsgrunnlaget for slike tilbakekall opp med departementet.  

Saken gjelder et kirkelig fellesråds tilsetting av kirkeverge og behandlingen av en søkers forespørsel om innsyn i søkerlisten. Ombudsmannen er kommet til at saken ikke var tilstrekkelig opplyst før tilsettingsvedtaket ble fattet. Det er videre tvil om skjønnsutøvelsen ved utvelgelsen av kandidater til intervju bygget på et korrekt grunnlag og fullt ut saklige hensyn. Videre var fellesrådets behandling av klagerens innsynsbegjæring i strid med forvaltningsforskriften § 15, forvaltningsloven § 21, offentleglova § 25 og god forvaltningsskikk. Fellesrådets behandling av ombudsmannens henvendelser gir grunn til kritikk.

Saken gjelder Utlendingsnemndas avslag på krav om dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36 med den begrunnelse at det tidligere er gitt fritt rettsråd etter utlendingsloven § 92, jf. rettshjelploven § 11 første ledd nr. 1. Spørsmålet i saken er om rettshjelplovens bestemmelser er til hinder for at utlendingen i et slikt tilfelle kan kreve å få advokatutgifter dekket etter forvaltningsloven § 36. En utlending som får avslag på søknad om beskyttelse (asyl), står fritt til å velge mellom å kreve dekning av sakskostnader etter rettshjelpordningen eller etter forvaltningsloven § 36. Det valget som tas må imidlertid anses å gjelde hele oppdraget, det vil si fra Utlendingsdirektoratets avslag til klagen er ferdig behandlet. Rettshjelpordningen er ment å dekke hele klagebehandlingen, og det kan derfor ikke være adgang til å kreve ytterligere dekning for det samme oppdraget etter forvaltningsloven § 36. Dersom utlendingens adgang til å velge dekningsordning skal være reell, kan ikke valget anses tatt før klagesaken er avgjort, og det er klarlagt om vedtaket er endret til gunst for klageren. Dersom det før klagesaken er avgjort er innvilget dekning etter ordningen med fri rettshjelp, må en eventuell utbetaling anses foreløpig inntil saken er ferdig behandlet i Utlendingsnemnda.

Saken gjelder tilsetting i en deltidsstilling som renholder (vikariat) i X kommune. Klageren mente at hun hadde fortrinnsrett til stillingen etter arbeidsmiljøloven § 14-3 og Hovedtariffavtalen kapittel 1 § 2 punkt 2.3.1 annet ledd om deltidsansattes fortrinnsrett til utvidelse av stilling. Ombudsmannen er kommet til at klageren hadde fortrinnsrett etter disse bestemmelsene, og derved skulle ha fått vikarstillingen. Kommunen bes om å vurdere hvordan den kan bøte på den uretten som er begått.