Saken gjelder X kommune klageutvalgs behandling av klage på tildeling av driftstilskudd til fysioterapi. Kommunale klageutvalg som behandler klager på tildeling av driftstilskudd til fysioterapi, er bundet av forvaltningslovens saksbehandlingsregler om saksutredning, begrunnelse og klage mv. Samlet sett fremstår X kommunes klageutvalgs behandling av klage på tildeling av driftstilskudd til fysioterapi som lite tillitvekkende, og i strid med forvaltningsloven på flere punkter. Det er tvilsomt om kommunens og klageutvalgets forståelse av utvalgets kompetanse var riktig. Klageutvalgets vedtak kan ikke anses begrunnet, og det er uklart om saken var tilstrekkelig opplyst. Klageutvalget synes heller ikke å ha foretatt noen sammenlignende kvalifikasjonsvurdering av søkerne. Saksbehandlingsfeilene som er begått, innebærer ikke uten videre at resultatet i klagesaken er feil. Ombudsmannen har ikke grunnlag for å vurdere om tilskuddet ble gitt en annen enn den som var best faglig skikket. Manglene ved saksbehandlingen i klagesaken innebærer imidlertid i seg selv at det er begått en urett mot A. Jeg ber derfor kommunen om å gi ham en beklagelse.

Saken gjaldt om Skatt østs tidsbruk på i overkant av fem år ved ileggelse av tilleggsskatt for A og B innebar en krenkelse av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 1. Etter en konkret helhetsvurdering kom ombudsmannen  til at tidsbruken var i strid med EMK.

Saken gjelder X fengsels håndtering av post til innsatte om helsemessige forhold, og praksisen med å overlevere en del slike brev uåpnet til helseavdelingen i fengselet. Fengselets praksis innebærer i realiteten at deler av kontrollen med posten til de innsatte er overlatt til helsetjenesten. En slik praksis må kritiseres, og kan ikke opprettholdes. X fengsel bes gjennomgå rutinene for kontroll av postsendinger til innsatte om helsemessige forhold. Det bør i denne forbindelse vurderes om rutinene for håndteringen av slike postsendinger bør nedfelles skriftlig.

Saken gjelder adgangen til å klage over politiets beslutning om sperring av en persons adresse i folkeregisteret. Utgangspunktet er at forvaltningsloven gjelder for den delen av politiets virksomhet som ikke utøves i medhold av rettspleielovene. En beslutning om adressesperre må anses å være bestemmende for «rettigheter eller plikter» for den beslutningen gjelder, og må dermed anses som enkeltvedtak i henhold til forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b. Politidirektoratets forståelse av forvaltningslovens enkeltvedtaksbegrep fremstår som for snever. Politiet må ved behandlingen av saker om adressesperre følge bestemmelsene for enkeltvedtak. De vedtak som politidistriktene fatter, kan påklages til Politidirektoratet.

I én sak undersøkt her, ble det opplyst fra Nav at behandlingstiden for refusjon av sykepenger til arbeidsgiver er 16 uker, og at ventetiden er 6 uker hvis Nav skal utbetale sykepenger direkte til den ansatte. Navs behandlingstid i sykepengesaker ble derfor undersøkt på generelt grunnlag. Navs saksbehandlingssystem for sykepenger, Infotrygd, er utdatert. Derfor var det vanskelig for ombudsmannen å rette innvendinger til Arbeids- og velferdsdirektoratets fastsatte mål om at sykepengesakene skal behandles innen 4 uker. En normert saksbehandlingstid på 4 uker er likevel uheldig for dem som er berettiget til sykepenger fra folketrygden. Ombudsmannen forutsatte at direktoratet gjør hva det kan for at prosessen med å få et mer moderne saksbehandlingssystem for sykepenger skal ha fremdrift.

Saken gjelder brukers adgang til å klage på resultatet av Navs arbeidsevnevurdering (AEV) i tilfeller hvor Nav lokalkontor, som førsteinstans og tilsynelatende på eget initiativ, har foretatt en fornyet arbeidsevnevurdering av bruker. Ombudsmannen kom til at Arbeids- og velferdsetatens bruk av AEV som rendyrket internt verktøy i oppfølgingsarbeidet, uten på noen måte å involvere eller informere bruker, må begrenses til saker hvor bruker ikke har fremmet innsigelser til innsatsgruppen i det gjeldende § 14a-vedtaket. Når gjeldende AEV gjøres til gjenstand for ny vurdering i tilfeller hvor bruker ikke har vært enig i tidligere vedtatt innsatsgruppe, bør bruker gis klagerett på utfallet, selv om innsatsgruppen ikke er endret.

Saken gjaldt pålegg om føring av søppeldagbok på et skip. Sjøfartsdirektoratet og Klima- og miljødepartementet mente det forelå hjemmel for pålegg om å føre søppeldagbok - enten i «hard back» eller et elektronisk system som oppfylte Sjøfartsdirektoratets krav. Ombudsmannen kom til at det knyttet seg begrunnet tvil til hjemmelen for pålegget.

Saken gjelder spørsmålet om ileggelse av forelegg for brudd på alkoholloven stenger for at det senere blir truffet vedtak om midlertidig inndragning av skjenkebevillingen. De sentrale spørsmålene er om midlertidig inndragning av skjenkebevilling er å anse som straff, og i tilfelle om den midlertidige inndragningen var i strid med forbudet mot dobbeltstraff, jf. Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) protokoll 7 artikkel 4 nr. 1. Ombudsmannen er kommet til at vedtak om midlertidig inndragning av skjenkebevilling som følge av brudd på aldersbestemmelsene i alkoholloven faller inn under straffebegrepet i EMK. Ettersom foreleggssaken og inndragningssaken var to parallelle og separate forfølgninger, og inndragningssaken ikke ble avsluttet da forelegget ble endelig, ble selskapet straffet to ganger for samme forhold. Inndragningsvedtaket er følgelig i strid med forbudet mot dobbeltstraff i EMK protokoll 7 artikkel 4.

Saken gjelder innsyn i lydloggen fra AMK-sentralen i Helse Førde HF i forbindelse med trippeldrapet på Valdresekspressen 4. november 2013. Det knytter seg flere svakheter ved departementets vurdering av innsynsspørsmålet. Departementet har bl.a. ikke godtgjort i tilstrekkelig grad at det vil være urimelig arbeidskrevende å skille ut de taushetsbelagte opplysningene fra lydfilene fra AMK-sentralens lydlogg. De ulike lydfilene fra lydloggen må videre anses som flere dokumenter, og offentleglova § 12 bokstav b gir ikke hjemmel for å unnta de lydfilene som ikke inneholder taushetsbelagte opplysninger. Det er også enkelte opplysninger som er unntatt innsyn i den sladdede versjonen av transkripsjonen av lydfilene, som departementet selv har opplyst at ikke skal unntas i denne saken.

To spørsmål om voldsoffererstatningsnemndas praksis har vært tatt opp herfra på generelt grunnlag – foreldelse i saker som behandles etter voldsoffererstatningsforskriften, og dekning av advokatutgifter etter voldsoffererstatningsloven i saker hvor det ikke gis erstatning.