Saken gjelder politiets avslag på krav om finnerlønn på bakgrunn av funn av en stjålet bil sentralt i Oslo. Politiet konkluderte med at den aktuelle bilen ikke kunne anses som hittegods i hittegodslovas forstand. Dette ble begrunnet med at bilen ikke hadde «kome bort» og at finneren heller ikke hadde «teke hand um» bilen slik loven krever. Jeg er kommet til at det ikke kan reises rettslige innvendinger mot politiets behandling av saken.

Av eget tiltak ble Statens pensjonskasse spurt om dekningsloven § 2-7 kom analogisk til anvendelse ved trekk i avtalefestet pensjon og /eller alderspensjon etter forskrift om kombinasjon av AFP og arbeid § 8 annet ledd. Pensjonskassen svarte at dersom en pensjonist henvendte seg til pensjonskassen og ba om å få redusert trekk i pensjonen, ville det bli foretatt en konkret vurdering av hva vedkommende og hans eller hennes eventuelle husstand med rimelighet trengte til underhold. Dekningsloven § 2-7 med tilhørende praksis ville være veiledende. Ombudsmannen tok pensjonskassens redegjørelse til etterretning, og la til grunn at det ville foreligge rutiner for at anmodninger om redusert trekk ville bli vurdert forsvarlig og raskt.

Skolenes landsforbund har klaget på vegne av A. Hun mener at hun ble forbigått ved tilsetting i en stilling som kombinerte undervisning og kantineansvar ved en videregående skole. Det ble blant annet fremholdt at den som var tilsatt ikke oppfylte de formelle kvalifikasjonskravene til pedagogisk kompetanse i opplæringslova og at A hadde fortrinnsrett til stillingen på grunn av overtallighet. Jeg har kommet til at fylkeskommunen tilsatte en søker i strid med de formelle kompetansekravene i opplæringslova med tilhørende forskrift. Videre har jeg kommet til at det var en saksbehandlingsfeil at det ikke ble gjennomført intervjuer og at saken ikke var tilstrekkelig opplyst før tilsettingsvedtakene ble fattet, jf. forvaltningsloven § 17.

Nav Internasjonalt hadde pålagt A å innhente en spesialisterklæring selv, og varslet om at arbeidsavklaringspengene hennes ville bli stanset dersom hun ikke etterkom pålegget. Saken ble tatt opp med Arbeids- og velferdsdirektoratet, som svarte at Nav Internasjonalt skulle innhente nødvendig medisinsk dokumentasjon fra leger og andre behandlere gjennom den kompetente institusjonen i staten brukeren bodde i, når det var en EØS-stat. Dersom brukeren selv ble bedt om å innhente erklæringer fra behandlere, skulle det være frivillig. Ombudsmannen uttalte at Nav Internasjonalts uhjemlete pålegg og varsel om stans i livsoppholdsytelser måtte kritiseres.

Rådmannen i Namdalseid kommune sluttet i stillingen i oktober 2013, og assisterende rådmann ble konstituert. Kommunestyret vedtok i desember 2013 å tilsette ham. Stillingen ble ikke lyst ut eksternt. På bakgrunn av oppslag i media, fant jeg av eget tiltak grunn til å be kommunen redegjøre nærmere for årsaken til at den ledige rådmannsstillingen ikke ble lyst ut eksternt. Jeg har kommet til at det ikke var tilstrekkelig grunnlag for at det ikke ble foretatt ekstern utlysing.

Spørsmålet om lovligheten av Navs praksis med å nekte klageadgang på avgjørelser om avslag på og stans i arbeidsrettede tiltak har vært tatt opp av eget tiltak, jf. ombudsmannsloven § 5. Jeg er kommet til at avgjørelser om avslag på og stans i arbeidsrettede tiltak er enkeltvedtak og at saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven kapittel IV til VI får anvendelse. Bestemmelsene om blant annet partsinnsyn, skriftlighet, begrunnelse, klagerett og dekning av sakskostnader skal derfor følges i disse sakene. I arbeidsmarkedsloven er det gjort enkelte unntak fra forvaltningslovens saksbehandlingsregler om enkeltvedtak, som begrenser partsrettighetene i andre brukeres saker om arbeidsrettede tiltak. Forvaltningslovforskriften gjør unntak fra begrunnelsesplikten og klageretten for opptak til arbeidsmarkedskurs regulert i forskrift om arbeidsrettede tiltak § 7-1 annet ledd. Disse unntakene fra forvaltningslovens regler gjelder klart definerte sakstyper og saksbehandlingsregler, og kan ikke gi rettslig grunnlag for Navs generelle praksis.  

I desember 2012 besøkte fire av ombudsmannens medarbeidere sentralarresten ved Sør-Trøndelag politidistrikt i Trondheim. På bakgrunn av det som fremkom under besøket fant ombudsmannen grunn til å ta opp flere forhold vedrørende driften av arresten. Rutinemessig kameraovervåking i forbindelse med visitasjon av arrestanter (stripping) er ikke i tråd med regelverket og må kritiseres. Politidistriktet må sørge for at det ikke foregår kameraovervåking i slike situasjoner. Arrestantene må ha mulighet til å komme i kontakt med de ansatte i arresten på en enkel måte. Politidistriktet må foreta en ny vurdering av behovet for å installere teknisk utstyr i alle cellene som gjør dette mulig. Det er positivt at politiet i etterkant av besøket har innskjerpet rutinene for loggføring i arrestjournalen av arrestantenes opphold i friluft.

10. mars 2014 (sak 2013/1623) Saken gjelder innsyn i referatet fra en forklaring til 22. juli-kommisjonen. A, som har en ledende stilling i Oslo politidistrikt, anmodet om innsyn i referatet fra forklaringen han selv hadde gitt til kommisjonen. Riksarkivet og Kulturdepartementet tilbød A å møte opp hos Riksarkivet for å lese gjennom referatet, men avslo hans anmodning om å få kopi av dokumentet. Jeg er kommet til at A ikke ble berørt av 22. juli-kommisjonens undersøkelser i en slik grad at han er å anse som part i saken. Hans krav om innsyn skulle derfor ha vært vurdert etter reglene om allmennhetens innsynsrett. Behandlingen av innsynskravet etterlater for øvrig tvil om hvordan kravet har blitt behandlet, herunder om det er gitt innsynsrett i referatet. Jeg ber derfor departementet foreta en ny vurdering av saken.

Saken gjelder delvis avslag på krav om dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36. Utlendingsnemnda omgjorde Utlendingsdirektoratets vedtak i en sak om familieinnvandring, men avslo å dekke kostnader til merverdiavgift på advokattjenester. Nemnda avslo også å dekke kostnader for arbeid som advokaten hadde utført en angitt dag under henvisning til at salæroppgaven ikke var tilstrekkelig spesifisert med hensyn til hva slags arbeid som var utført. Etter henvendelsen fra ombudsmannen har nemnda erkjent at det i sakskostnadsavgjørelsen feilaktig ble lagt til grunn at søkeren ikke hadde krav på dekning av merverdiavgift på advokattjenestene. På denne bakgrunn, og i lys av nemndas utbetaling av det aktuelle beløpet, har jeg funnet å kunne la denne delen av saken bero. Når det gjelder nemndas standpunkt om at salæroppgaven ikke var tilstrekkelig spesifisert til at det kunne gis dekning for arbeid utført en angitt dag, har jeg kommet til at nemnda ikke har sørget for at saken var tilstrekkelig opplyst. Jeg ber derfor nemnda foreta en ny vurdering av denne delen av sakskostnadskravet.

28. februar 2014 (2012/2972) En søker til flere sykepleierstillinger i en kommune, klaget over forbigåelse ved tilsettingene. Klageren var formelt kvalifisert for sykepleierstillingene, men ble bare innstilt som nummer tre til en av dem. En av stillingene ble tilbudt en annen ansatt i kommunen, som kommunen hadde inngått rekrutteringsavtale med. Kommunen foretok ingen kvalifikasjonsvurdering i saken. Jeg har kommet til at kommunen fremdeles var forpliktet til å følge kvalifikasjonsprinsippet ved den konkrete tilsettingen, selv om den hadde inngått avtale med en ansatt om utdannelsespermisjon, stipend og løfte om tilbud om senere stilling. Kommunen må derfor kritiseres for manglende kvalifikasjonsvurdering i den ene tilsettingssaken. I de to andre sakene må saksbehandlingen kritiseres som mangelfull. I den ene av disse sakene hadde ikke kommunen foretatt skriftlige nedtegnelser fra intervjuet, noe som vanskeliggjør ombudsmannens kontroll med kommunens begrunnelse for innstillingen. I den andre saken burde klageren vært innkalt til intervju. Det var ca. to år siden kommunens forrige intervju med henne, og dette intervjuet var avgjørende for at hun ikke ble innstilt. I denne saken burde stillingen uansett vært lyst ut på ny med endrede kvalifikasjonskrav.