Saken gjelder tolkingen av en kommuneplanbestemmelse om plankrav. Spørsmålet er om plankravet gir hjemmel for å avslå en søknad om oppføring av enebolig. Bærum kommune avslo søknaden. Fylkesmannen i Oslo og Akershus opphevet avslaget. Fylkesmannens vedtak ble deretter brakt inn for ombudsmannen av naboen. Det knytter seg tvil til hvilket tolkningsalternativ som skal legges til grunn i denne saken. Dersom kommunens praktisering av planbestemmelsen er langvarig, konsekvent og alminnelig kjent i kommunen, taler gode grunner for at fylkesmannen tillegger praksisen avgjørende vekt.  Jeg ber fylkesmannen foreta en ny vurdering av saken, herunder kartlegge kommunens praksis.  

Saken gjelder kravene til utredning av hensynet til barn og unge ved vedtakelse av reguleringsplan for E39/Eiganes nord i Stavanger kommune. Verken Fylkesmannen i Rogaland, Rogaland fylkeskommune eller kommunen hadde oppfylt sine forpliktelser etter riks­politiske retningslinjer for å styrke barn og unges interesser i plan­legging, da Fylkesmannen i Vest-Agder opprettholdt bystyrets vedtak. Vedtaket ble deretter klaget inn for ombudsmannen. Ettersom Fylkesmannen i Vest-Agder nå mener at saken ikke var tilstrekkelig opplyst da vedtak ble fattet, må den behandles på nytt. Mangelfull utredning av denne reguleringsplanen kan ikke rettes opp ved at deler av dette planområdet inngår i en ny kommunedelplan med krav om detaljregulering, hvor de rikspolitiske retningslinjene eventuelt kan følges.

Saken gjelder avvisning av en søknad om bygging av bolig på egen grunn. Fylkesmannen i Oslo og Akershus tolket en tinglyst erklæring om atkomstrett fra 1976 og fant at det var «klart» at tiltakshaver ikke hadde de privatrettslige rettighetene søknaden forutsatte, og søknaden ble avvist under henvisning til plan- og bygningsloven § 21-6. Tiltakshaveren klaget avvisningen inn for ombudsmannen. Når tiltakshaver i denne saken har søkt om å bygge på egen grunn, og det foreligger en erklæring med ulike, nærliggende tolkningsalternativer vedrørende tredjepersons eventuelle rettigheter på denne grunnen, fremstår det etter mitt syn ikke som «klart» at tiltakshaver ikke har de privatrettslige rettigheter søknaden forutsetter. Den riktige løsningen synes dermed å være at søknaden tas til realitetsbehandling, jf. ordlyden i plan- og bygningsloven § 21-6 og lovens forarbeider.

Saken gjelder avvisning av søknad om vesentlig reparasjon av garasje på fremmed grunn. Fylkesmannen i Oslo og Akershus fant at tiltakshaver ikke hadde dokumentert at det fulgte av avtale mellom tiltakshaver og grunneierne at tiltakshaver hadde rett til å utføre tiltaket. På denne bakgrunn konkluderte fylkesmannen med at det var «klart» at tiltakshaver ikke hadde de privatrettslige rettigheter søknaden forutsatte, og søknaden ble avvist under henvisning til plan- og bygningsloven § 21-6. Tiltakshaver klaget avvisningen inn for ombudsmannen. På bakgrunn av avtale mellom grunneierne og tiltakshaver fremstår det som uklart om tiltakshaver har de privatrettslige rettighetene som byggesøknaden forutsetter. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig for å kunne avvise byggesøknaden, jf. ordlyden i plan- og bygningsloven § 21-6, som krever at det må fremstå som «klart» at tiltakshaver ikke har de nødvendige privatrettslige rettighetene. Den riktige løsningen synes dermed å være at søknaden realitetsbehandles.

Askøy kommune avslo et krav om kommunal overtakelse av vei og vann- og avløpsanlegg (VA-anlegg). Kommunen mente blant annet at kommunen ikke pliktet å overta vei og VA-anlegg før dette ble krevd av utbygger. Det ble også fra kommunen anført at det var feil ved anlegget, og at området ikke var ferdig utbygd. Jeg er kommet til at kommunen har en uriktig forståelse av plan- og bygningsloven § 18-1 femte ledd når den legger til grunn at kommunens plikt til vedlikehold og overtakelse er betinget av krav fra utbygger. På denne bakgrunn ber jeg kommunen om å innskjerpe og korrigere sin praksis rundt kommunal overtakelse av vei og VA-anlegg. Jeg ber også kommunen sørge for en forsvarlig fremdrift i prosessen med overtakelse i denne saken. 

Saken gjelder spørsmål om tilbakebetaling av gebyr når kommunen oversitter den lovfestede fristen for behandling av et privat reguleringsplanforslag. Fylkesmannen har lagt til grunn at det private planforslaget aldri tilfredsstilte de kravene kommunens stilte til reguleringsforslaget, og at fristen derfor ikke begynte å løpe igjen etter den mottakskontrollen i kommunen der disse kravene ble stilt. Jeg mener det knytter seg begrunnet tvil til flere forhold ved fylkesmannens vurdering, særlig om fristberegningen når det sendes inn reviderte planforslag. Jeg ber derfor fylkesmannen om å foreta en fornyet vurdering av klagen. 

Saken gjelder selvkostprinsippet som skranke for gebyrfastsettelse ved fradeling og opprettelse av tre nye eiendommer. Flakstad kommune avslo søknad om skjønnsmessig nedsettelse av gebyret, og avslaget ble klaget inn for ombudsmannen. Jeg mener det knytter seg begrunnet tvil til om saken var tilstrekkelig opplyst da kommunen fattet sitt vedtak. Ved anførsler om at et gebyr er i strid med selvkostprinsippet har forvaltningen bevisbyrden for at det ikke er tilfellet. Jeg kan fortsatt ikke se at kommunen har fremlagt tilstrekkelig dokumentasjon på at selvkostprinsippet var overholdt. Kommunen bes om å utrede og vurdere saken på nytt, herunder gjennomgå gebyrregulativet for å sikre at dette er i samsvar med selvkostprinsippet.  

Tidspunktet for når det kan treffes vedtak om ikke å sette standpunktkarakter, har vært det sentrale i saken. Bodø videregående skole traff slikt vedtak 6. mai 2013. Nordland fylkeskommune stadfestet vedtaket og har gitt uttrykk for at vedtak om at standpunktkarakter ikke skal gis, bør fattes to uker før eksamenstrekk. Jeg har flere merknader til denne praksisen og også til spørsmålet om rektors uttalelse i klagebehandlingen, men har likevel ikke funnet grunn til å be om en fornyet behandling av denne saken. 

Saken gjelder en kommunes tildeling av 50 % driftstilskudd til fysioterapi. Driftstilskuddet ble tildelt innehaveren av et vikariat i kommunen uten forutgående intervjuer eller referanseinnhenting. Det ble ikke gitt noen begrunnelse for vedtaket, og de øvrige søkerne ble ikke underrettet om klageadgangen m.v. En av de øvrige søkerne påklaget likevel vedtaket, og hevdet at det heftet flere feil ved kommunens saksbehandling og vurderingen av søkernes kvalifikasjoner. Kommunens klagenemnd fant ikke grunn til å utrede saken ytterligere, og opprettholdt administrasjonens vedtak uten selv å foreta en sammenlignende kvalifikasjonsvurdering av søkerne. Jeg har kommet til at det foreligger alvorlige feil ved kommunens behandling av denne saken. Kommunen har blant annet ikke sørget for at saken var tilstrekkelig opplyst, og har heller ikke foretatt en tilfredsstillende sammenlignende kvalifikasjonsvurdering av søkerne. Det forelå inhabilitet ved klagebehandlingen, og selv etter ombudsmannens undersøkelser fremstår begrunnelsen for tildelingen som mangelfull.

Saken gjelder vedtak om ileggelse av forsinkelsesrenter ved etterberegning av eiendomsskatt for kraftverk som følge av endringsvedtak om forhøyelse av eiendomsskattegrunnlaget. Spørsmålet er om eiendomsskatteloven § 26 og forskrift om morarente på eiendomsskatt § 1 gir kommunen rettslig adgang til å kreve forsinkelsesrenter av det justerte skattebeløpet fra det tidspunktet eiendomsskatten normalt skulle vært betalt, selv om skattyter har betalt etterberegningsbeløpet innen fastsatt forfallsfrist. Jeg har kommet til at X kommune ikke hadde rettslig adgang til å kreve forsinkelsesrenter av det justerte skattebeløpet fra det tidspunktet eiendomsskatten normalt skulle vært betalt, og ber kommunen om å behandle spørsmålet på nytt.