Ombudsmannen har av eget tiltak undersøkt reglene om Navs myndighet til å fastsette trygdeavgift, og reglene om trygdeavgiftssatser for pensjonister som er bosatt i utlandet og er frivillige medlemmer i folketrygden. En lovendring 22. juni 2012 opphevet den bestemmelsen i folketrygdloven som gav Nav hjemmel til å fastsette trygdeavgift i visse tilfeller. Lovendringen forutsatte at Nav eventuelt skulle tildeles tilsvarende kompetanse som tidligere ved en ny forskrift. Slik forskrift ble først gitt 24. april 2013. Det skapte unødvendig rettslig usikkerhet om Navs kompetanse i tiden mellom lovendringen og vedtagelsen av den nye forskriften.  Pensjonister bosatt i utlandet, som er frivillige medlemmer i folketrygden, må betale 2,3 prosent mer i trygdeavgift enn pensjonister bosatt i Norge. I motsetning til pensjonister bosatt i Norge må utenlandspensjonistene selv kompensere for at de ikke lenger har en arbeidsgiver som betaler arbeidsgiveravgift. Denne forskjellsbehandlingen har hverken vært begrunnet eller omtalt i statsrådsforedragene til de årlige forskriftene som fastsetter satsene. De årlige forskriftsbestemmelsene om avgiftssatser for frivillige medlemskap synes unødvendig vanskelig å forstå. Satsene gir inntrykk av en forskjellsbehandling av pensjonistgrupper som neppe kan utledes av Stortingsvedtakene om trygdeavgift. Blant annet av den grunn er det uheldig at forskriftenes utforming har gjort det materielle innholdet så lite tilgjengelige, både for dem de gjelder og for offentlig og politisk kontroll.  Arbeidsdepartementet har nå igangsatt et arbeid som blant annet skal se nærmere på fastsettelsen av avgifter for frivillige medlemmer i folketrygden. Jeg forutsetter at resultatet av dette arbeidet også bør kunne gi grunnlag for utvikling av et mer tilgjengelig regelverk.

Fylkesmannen omgjorde eget vedtak om betaling av såkalt anleggsbidrag som vilkår for ramme- og igangsettingstillatelse, med den begrunnelse at vilkåret manglet hjemmel. Fylkesmannen stadfestet likevel konklusjonen i det opprinnelige vedtaket, men med et nytt rettslig grunnlag. Jeg har kommet til at det nye rettslige grunnlaget er så forskjellig fra det opprinnelige at fylkesmannen burde ha overlatt til kommunen å treffe nytt vedtak i første instans, jf. forvaltningsloven § 34 annet ledd første punktum. Saken reiser også spørsmål om foreldelse. Jeg har derfor bedt fylkesmannen vurdere saken på ny.

Sylvi Listhaug ble 16. oktober 2013 utnevnt til statsråd i Landbruks- og matdepartementet. Det ble da utarbeidet en liste over bl.a. kunder hun hadde arbeidet for som seniorrådgiver i kommunikasjonsbyrået First House. Dette dokumentet ble overlevert departementsråden samme dag etter at hun hadde tiltrådt. Dagsavisen ba om innsyn i dette dokumentet og fikk avslag. Avslaget ble begrunnet med at dokumentet inneholdt taushetsbelagte opplysninger, jf. offentleglova § 13 og forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2. Avisen klaget avslaget inn for ombudsmannen, og anførte at opplysningene ikke kunne unntas etter denne bestemmelsen. Ombudsmannen har etter dette også mottatt klager fra Verdens Gang, Dagbladet, Nettavisen og Aftenposten. Jeg har kommet til at denne type kundelister som hovedregel omfattes av forvaltningens taushetsplikt om forretningsforhold etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2. Likevel kan jeg ikke slutte meg til departementets konkrete vurdering av om de enkelte opplysningene i dokumentet kan unntas offentlighet. Jeg kan ikke se at det foreligger hjemmel for å unnta eventuelle offentlige kunder fra innsyn, og ber derfor departementet om å foreta en ny behandling av de fremsatte innsynskravene. Det bes i den forbindelse også om at det foretas en habilitetsvurdering.  Etter en fornyet vurdering ble det gitt innsyn i de offentlige navn i kundelisten. Saken ble nå avgjort av settestatsråd, da statsråd Listhaug ble erklært inhabil ved departementets fornyede behandling av innsynsspørsmålet.  

A hadde bygget sitt eget småfly med kjennetegn .... Etter en praksisendring hos Luftfartstilsynet ble dokumentet som ga tillatelse til å benytte flyet til luftfart beskrevet som «Permit to fly (særskilt flygetillatelse)». A fremholdt at den riktige tittelen skulle være «Særskilt luftdyktighetsbevis», at det var benyttet uriktig hjemmel ved godkjenning av flyet og at det ikke var hjemmel til å sette de begrensningene for bruken av luftfartøyet som fremgikk av tillatelsen.  Jeg har kommet til at godkjennelsen av det selvbygde småflyet må hjemles i luftfartsloven § 4-3 første ledd og at dokumentet skal ha tittelen «Særskilt luftdyktighetsbevis». De begrensningene Luftfartstilsynet hadde satt i dokumentet anses hjemlet i luftfartsloven.

Julie Brodtkorb ble i statsråd 16. oktober 2013 utnevnt til statssekretær ved Statsministerens kontor (SMK). Kvelden før hadde hun oversendt SMK en liste over bl.a. kunder hun hadde arbeidet for som administrerende direktør i kommunikasjonsbyrået JKL Group. Listen ble ikke behandlet av regjeringsråden før etter utnevnelsen, og den ble utvidet flere dager senere. Både Dagbladet og Verdens Gang ba om innsyn i dette dokumentet og fikk avslag. Avslaget var hjemlet i offentleglova § 13, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2, idet dokumentet inneholdt taushetsbelagt informasjon. Avisene klaget avslaget inn for ombudsmannen og anførte at opplysningene ikke kunne unntas etter denne bestemmelsen. Jeg har kommet til at denne type kundelister som hovedregel omfattes av forvaltningens taushetsplikt om forretningsforhold etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2. Likevel kan jeg ikke slutte meg til SMKs konkrete vurdering av om de enkelte opplysningene i dokumentet kan unntas offentlighet. Jeg kan ikke se at det foreligger hjemmel for å unnta eventuelle offentlige kunder fra innsyn, og ber derfor SMK om å foreta en ny behandling av de fremsatte innsynskravene. Det bes i den forbindelse også om at det vurderes om det i innsynsaken er aktuelt å stille spørsmål om habilitet.

Ombudsmannen besluttet av eget tiltak å undersøke klagebehandlingstiden i byggesaker etter plan- og bygningsloven 27. juni 2008 nr. 71 i kommunene Bergen, Oslo og Tromsø. Etter byggesaksforskriften 26. mars 2010 nr. 488 (SAK10) § 7-1 første ledd bokstav d skal klager være ferdigbehandlet i kommunen innen åtte uker. Undersøkelsene avdekket at i Bergen og Oslo er saksbehandlingstiden for klager som behandles politisk vesentlig lenger enn åtte uker. Jeg ber derfor Bergen kommune og Oslo kommune om å iverksette tiltak for å oppfylle kravet i SAK10 § 7-1 første ledd bokstav d. 

Saken gjelder Integrerings- og mangfoldsdirektoratets (IMDi) tildeling av bosettingskommune til en flyktningfamilie. Familien ble ikke gitt frist til å uttale seg i saken og det ble ikke gjennomført bosettingssamtale før vedtaket om bosetting ble truffet. Opplysninger direktoratet mottok i saken ble heller ikke forelagt familien for uttalelse. Jeg er kommet til at direktoratets behandling ikke har ivaretatt kravene til sakens opplysning og kontradiksjon. Ettersom feilen kan ha hatt betydning for resultatet i saken, ber jeg om at saken behandles på nytt. Jeg har også enkelte generelle bemerkninger til direktoratets rutiner for bosettingsarbeidet.

I en sak som gjaldt avslag på innsyn i et internt dokument etter offentleglova § 14 første ledd, hadde Kommunal- og regionaldepartementet vist til offentleglova § 12 c) som begrunnelse for å unnta en påtegning på dokumentet som inneholdt den endelige avgjørelsen i saken og som etter lovens § 14 annet ledd pkt a) ikke kan unntas fra innsyn. Ombudsmannen kom til at påtegningen ikke var å anse som den endelige avgjørelsen i saken og at dokumentet i sin helhet kunne unntas etter § 14 første ledd, men uttalte seg kritisk til departementets lovforståelse om forholdet mellom offentleglova §§ 12 c) og 14 annet ledd pkt a). Dersom påtegningen hadde vært den endelige avgjørelsen i saken, vil den spesielle regelen i § 14 annet ledd pkt a) måtte gå foran den mer generelle regelen i § 12 c). 

Saken gjelder dispensasjon fra avstandsregelen i plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77 (plbl. 1985) § 70 nr. 2 for utvidelse av eksisterende veranda ca. 1 meter fra nabogrensen. Naboen hevdet at verandaen førte til sjenanse og innsyn, og at vilkårene for å gi dispensasjon ikke var oppfylt. Jeg er kommet til at det hefter «begrunnet tvil» ved den dispensasjonsvurderingen som ble foretatt. Fylkesmannen bes derfor om å vurdere saken på nytt.

På bakgrunn av tre klager hit, ble det besluttet å undersøke Statens pensjonskasses saksbehandlingstid ved anke til Trygderetten nærmere, både i de konkrete sakene og på generelt grunnlag. I de tre tilfellene som ble undersøkt, har jeg funnet grunnlag for å rette kritikk både mot saksbehandlingstidens lengde og mot den mangelfulle underretningen brukerne fikk underveis. Jeg ber derfor pensjonskassen vurdere tiltak for å korte ned tidsbruken i ankesaker, og om å gjennomgå sin praksis for utsendelse av foreløpig svar og forsinkelsesmeldinger. Pensjonskassen bes også om å se på muligheten for en forenkling av dagens ankebehandlingsrutine, som er at saken vurderes på nytt av tre ulike enheter i pensjonskassen før oversendelse til Trygderetten. Da det ikke finnes statistikker som viser gjennomsnittlig saksbehandlingstid i ankesakene, reiser jeg også spørsmål om ledelsen har tilstrekkelig oversikt over restansesituasjonen til å følge opp og sikre en forsvarlig fremdrift i og avvikling av ankesakene.