NRK ba om innsyn i enkelte av lydfilene fra politiets lydlogg 22. juli 2011 fra terrorangrepet i Regjeringskvartalet og på Utøya. Filene inneholdt ulike samtaler mellom bl.a. privatpersoner og operasjonssentralen og også mellom ulike offentlige instanser. Avslaget ble endelig stadfestet av Politidirektoratet. På bakgrunn av at Politidirektoratet ikke selv hadde lyttet til de aktuelle lydfilene, ba jeg i brev 13. september 2013 direktoratet innhente filene og foreta en konkret og individuell meroffentlighetsvurdering for hver enkelt fil, jf. offentleglova §§ 14 og 11. Politidirektoratet fastholdt at det forelå hjemmel for å unnta de aktuelle filene. Jeg har ikke rettslig grunnlag for å kritisere direktoratets vurdering.

Saken reiser spørsmålet om en datters rett til innsyn i hjelpevergeregnskap for hennes avdøde far. Inntil hjelpeverge ble oppnevnt, hadde datteren ivaretatt farens økonomiske forhold og hatt disposisjonsrett til hans konti. Utgangspunktet for vurderingen er om det foreligger en berettiget interesse i å holde opplysningene hemmelig. Jeg har kommet til at fylkesmannen ikke har foretatt en tilstrekkelig konkret vurdering etter offentleglova § 3, jf. § 13, jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 3, og ber om at saken behandles på nytt.

A klaget over at Bodø kemnerkontor sendte varsler om tvangsinnfordring og utleggstrekk før ny betalingsfrist hadde inntrådt, der skyldnerne hadde fått betalingsutsettelse. Kemnerkontoret og Skattedirektoratet ble bedt om å vurdere om dette var i samsvar med tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18 første ledd, hvor det er fastsatt at varsel om tvangsfullbyrdelse av særlige tvangsgrunnlag tidligst kan sendes på forfallsdagen. Direktoratet uttalte at det klare utgangspunktet var at en betalingsutsettelse forpliktet skatteoppkreverne til å avstå fra å sende ut varsler om tvangsfullbyrdelse i avtaleperioden. Ombudsmannen la til grunn at kemnerkontoret ville endre sin praksis, i tråd med Skattedirektoratets anvisninger.

Saka gjeld Fusa kommune si eigedomsskattetaksering av ei ubygd tomt. Det sentrale spørsmålet er om kommunen ved takseringa skulle ha teke omsyn til at eigedomen ligg i eit LNFR-område der det ikkje er tillate med spreidd bygging av bustader, fritidsbustader eller næringseigedomar. Eg har kome til at eigedomen ligg slik til i eit LNFR-område med byggjeforbod at dette skulle ha vore teke omsyn til når eigedomsskattetaksten vart fastsett. I tillegg meiner eg at Fusa kommune sin bruk av same sjablongverdi for tomter i LNFR-område med byggjeforbod som for ordinære bustad-/byggjetomter, strir mot det skatterettslege likebehandlingsprinsippet. Kanskje kjem det óg i strid med verdsetjingstaket i eigedomsskattelova § 8 A-2 første ledd. Fusa kommune blir difor bede om å handsame saka på nytt i lys av merknadene mine.

Saken gjelder politiets avslag på krav om finnerlønn på bakgrunn av funn av en stjålet bil sentralt i Oslo. Politiet konkluderte med at den aktuelle bilen ikke kunne anses som hittegods i hittegodslovas forstand. Dette ble begrunnet med at bilen ikke hadde «kome bort» og at finneren heller ikke hadde «teke hand um» bilen slik loven krever. Jeg er kommet til at det ikke kan reises rettslige innvendinger mot politiets behandling av saken.

Av eget tiltak ble Statens pensjonskasse spurt om dekningsloven § 2-7 kom analogisk til anvendelse ved trekk i avtalefestet pensjon og /eller alderspensjon etter forskrift om kombinasjon av AFP og arbeid § 8 annet ledd. Pensjonskassen svarte at dersom en pensjonist henvendte seg til pensjonskassen og ba om å få redusert trekk i pensjonen, ville det bli foretatt en konkret vurdering av hva vedkommende og hans eller hennes eventuelle husstand med rimelighet trengte til underhold. Dekningsloven § 2-7 med tilhørende praksis ville være veiledende. Ombudsmannen tok pensjonskassens redegjørelse til etterretning, og la til grunn at det ville foreligge rutiner for at anmodninger om redusert trekk ville bli vurdert forsvarlig og raskt.

Skolenes landsforbund har klaget på vegne av A. Hun mener at hun ble forbigått ved tilsetting i en stilling som kombinerte undervisning og kantineansvar ved en videregående skole. Det ble blant annet fremholdt at den som var tilsatt ikke oppfylte de formelle kvalifikasjonskravene til pedagogisk kompetanse i opplæringslova og at A hadde fortrinnsrett til stillingen på grunn av overtallighet. Jeg har kommet til at fylkeskommunen tilsatte en søker i strid med de formelle kompetansekravene i opplæringslova med tilhørende forskrift. Videre har jeg kommet til at det var en saksbehandlingsfeil at det ikke ble gjennomført intervjuer og at saken ikke var tilstrekkelig opplyst før tilsettingsvedtakene ble fattet, jf. forvaltningsloven § 17.

Nav Internasjonalt hadde pålagt A å innhente en spesialisterklæring selv, og varslet om at arbeidsavklaringspengene hennes ville bli stanset dersom hun ikke etterkom pålegget. Saken ble tatt opp med Arbeids- og velferdsdirektoratet, som svarte at Nav Internasjonalt skulle innhente nødvendig medisinsk dokumentasjon fra leger og andre behandlere gjennom den kompetente institusjonen i staten brukeren bodde i, når det var en EØS-stat. Dersom brukeren selv ble bedt om å innhente erklæringer fra behandlere, skulle det være frivillig. Ombudsmannen uttalte at Nav Internasjonalts uhjemlete pålegg og varsel om stans i livsoppholdsytelser måtte kritiseres.

Rådmannen i Namdalseid kommune sluttet i stillingen i oktober 2013, og assisterende rådmann ble konstituert. Kommunestyret vedtok i desember 2013 å tilsette ham. Stillingen ble ikke lyst ut eksternt. På bakgrunn av oppslag i media, fant jeg av eget tiltak grunn til å be kommunen redegjøre nærmere for årsaken til at den ledige rådmannsstillingen ikke ble lyst ut eksternt. Jeg har kommet til at det ikke var tilstrekkelig grunnlag for at det ikke ble foretatt ekstern utlysing.

Spørsmålet om lovligheten av Navs praksis med å nekte klageadgang på avgjørelser om avslag på og stans i arbeidsrettede tiltak har vært tatt opp av eget tiltak, jf. ombudsmannsloven § 5. Jeg er kommet til at avgjørelser om avslag på og stans i arbeidsrettede tiltak er enkeltvedtak og at saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven kapittel IV til VI får anvendelse. Bestemmelsene om blant annet partsinnsyn, skriftlighet, begrunnelse, klagerett og dekning av sakskostnader skal derfor følges i disse sakene. I arbeidsmarkedsloven er det gjort enkelte unntak fra forvaltningslovens saksbehandlingsregler om enkeltvedtak, som begrenser partsrettighetene i andre brukeres saker om arbeidsrettede tiltak. Forvaltningslovforskriften gjør unntak fra begrunnelsesplikten og klageretten for opptak til arbeidsmarkedskurs regulert i forskrift om arbeidsrettede tiltak § 7-1 annet ledd. Disse unntakene fra forvaltningslovens regler gjelder klart definerte sakstyper og saksbehandlingsregler, og kan ikke gi rettslig grunnlag for Navs generelle praksis.