A klaget over at Bodø kemnerkontor sendte varsler om tvangsinnfordring og utleggstrekk før ny betalingsfrist hadde inntrådt, der skyldnerne hadde fått betalingsutsettelse. Kemnerkontoret og Skattedirektoratet ble bedt om å vurdere om dette var i samsvar med tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18 første ledd, hvor det er fastsatt at varsel om tvangsfullbyrdelse av særlige tvangsgrunnlag tidligst kan sendes på forfallsdagen. Direktoratet uttalte at det klare utgangspunktet var at en betalingsutsettelse forpliktet skatteoppkreverne til å avstå fra å sende ut varsler om tvangsfullbyrdelse i avtaleperioden. Ombudsmannen la til grunn at kemnerkontoret ville endre sin praksis, i tråd med Skattedirektoratets anvisninger.

Saka gjeld Fusa kommune si eigedomsskattetaksering av ei ubygd tomt. Det sentrale spørsmålet er om kommunen ved takseringa skulle ha teke omsyn til at eigedomen ligg i eit LNFR-område der det ikkje er tillate med spreidd bygging av bustader, fritidsbustader eller næringseigedomar. Eg har kome til at eigedomen ligg slik til i eit LNFR-område med byggjeforbod at dette skulle ha vore teke omsyn til når eigedomsskattetaksten vart fastsett. I tillegg meiner eg at Fusa kommune sin bruk av same sjablongverdi for tomter i LNFR-område med byggjeforbod som for ordinære bustad-/byggjetomter, strir mot det skatterettslege likebehandlingsprinsippet. Kanskje kjem det óg i strid med verdsetjingstaket i eigedomsskattelova § 8 A-2 første ledd. Fusa kommune blir difor bede om å handsame saka på nytt i lys av merknadene mine.

Saken gjelder politiets avslag på krav om finnerlønn på bakgrunn av funn av en stjålet bil sentralt i Oslo. Politiet konkluderte med at den aktuelle bilen ikke kunne anses som hittegods i hittegodslovas forstand. Dette ble begrunnet med at bilen ikke hadde «kome bort» og at finneren heller ikke hadde «teke hand um» bilen slik loven krever. Jeg er kommet til at det ikke kan reises rettslige innvendinger mot politiets behandling av saken.

Av eget tiltak ble Statens pensjonskasse spurt om dekningsloven § 2-7 kom analogisk til anvendelse ved trekk i avtalefestet pensjon og /eller alderspensjon etter forskrift om kombinasjon av AFP og arbeid § 8 annet ledd. Pensjonskassen svarte at dersom en pensjonist henvendte seg til pensjonskassen og ba om å få redusert trekk i pensjonen, ville det bli foretatt en konkret vurdering av hva vedkommende og hans eller hennes eventuelle husstand med rimelighet trengte til underhold. Dekningsloven § 2-7 med tilhørende praksis ville være veiledende. Ombudsmannen tok pensjonskassens redegjørelse til etterretning, og la til grunn at det ville foreligge rutiner for at anmodninger om redusert trekk ville bli vurdert forsvarlig og raskt.

Skolenes landsforbund har klaget på vegne av A. Hun mener at hun ble forbigått ved tilsetting i en stilling som kombinerte undervisning og kantineansvar ved en videregående skole. Det ble blant annet fremholdt at den som var tilsatt ikke oppfylte de formelle kvalifikasjonskravene til pedagogisk kompetanse i opplæringslova og at A hadde fortrinnsrett til stillingen på grunn av overtallighet. Jeg har kommet til at fylkeskommunen tilsatte en søker i strid med de formelle kompetansekravene i opplæringslova med tilhørende forskrift. Videre har jeg kommet til at det var en saksbehandlingsfeil at det ikke ble gjennomført intervjuer og at saken ikke var tilstrekkelig opplyst før tilsettingsvedtakene ble fattet, jf. forvaltningsloven § 17.

Nav Internasjonalt hadde pålagt A å innhente en spesialisterklæring selv, og varslet om at arbeidsavklaringspengene hennes ville bli stanset dersom hun ikke etterkom pålegget. Saken ble tatt opp med Arbeids- og velferdsdirektoratet, som svarte at Nav Internasjonalt skulle innhente nødvendig medisinsk dokumentasjon fra leger og andre behandlere gjennom den kompetente institusjonen i staten brukeren bodde i, når det var en EØS-stat. Dersom brukeren selv ble bedt om å innhente erklæringer fra behandlere, skulle det være frivillig. Ombudsmannen uttalte at Nav Internasjonalts uhjemlete pålegg og varsel om stans i livsoppholdsytelser måtte kritiseres.

Rådmannen i Namdalseid kommune sluttet i stillingen i oktober 2013, og assisterende rådmann ble konstituert. Kommunestyret vedtok i desember 2013 å tilsette ham. Stillingen ble ikke lyst ut eksternt. På bakgrunn av oppslag i media, fant jeg av eget tiltak grunn til å be kommunen redegjøre nærmere for årsaken til at den ledige rådmannsstillingen ikke ble lyst ut eksternt. Jeg har kommet til at det ikke var tilstrekkelig grunnlag for at det ikke ble foretatt ekstern utlysing.

Spørsmålet om lovligheten av Navs praksis med å nekte klageadgang på avgjørelser om avslag på og stans i arbeidsrettede tiltak har vært tatt opp av eget tiltak, jf. ombudsmannsloven § 5. Jeg er kommet til at avgjørelser om avslag på og stans i arbeidsrettede tiltak er enkeltvedtak og at saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven kapittel IV til VI får anvendelse. Bestemmelsene om blant annet partsinnsyn, skriftlighet, begrunnelse, klagerett og dekning av sakskostnader skal derfor følges i disse sakene. I arbeidsmarkedsloven er det gjort enkelte unntak fra forvaltningslovens saksbehandlingsregler om enkeltvedtak, som begrenser partsrettighetene i andre brukeres saker om arbeidsrettede tiltak. Forvaltningslovforskriften gjør unntak fra begrunnelsesplikten og klageretten for opptak til arbeidsmarkedskurs regulert i forskrift om arbeidsrettede tiltak § 7-1 annet ledd. Disse unntakene fra forvaltningslovens regler gjelder klart definerte sakstyper og saksbehandlingsregler, og kan ikke gi rettslig grunnlag for Navs generelle praksis.  

I desember 2012 besøkte fire av ombudsmannens medarbeidere sentralarresten ved Sør-Trøndelag politidistrikt i Trondheim. På bakgrunn av det som fremkom under besøket fant ombudsmannen grunn til å ta opp flere forhold vedrørende driften av arresten. Rutinemessig kameraovervåking i forbindelse med visitasjon av arrestanter (stripping) er ikke i tråd med regelverket og må kritiseres. Politidistriktet må sørge for at det ikke foregår kameraovervåking i slike situasjoner. Arrestantene må ha mulighet til å komme i kontakt med de ansatte i arresten på en enkel måte. Politidistriktet må foreta en ny vurdering av behovet for å installere teknisk utstyr i alle cellene som gjør dette mulig. Det er positivt at politiet i etterkant av besøket har innskjerpet rutinene for loggføring i arrestjournalen av arrestantenes opphold i friluft.

10. mars 2014 (sak 2013/1623) Saken gjelder innsyn i referatet fra en forklaring til 22. juli-kommisjonen. A, som har en ledende stilling i Oslo politidistrikt, anmodet om innsyn i referatet fra forklaringen han selv hadde gitt til kommisjonen. Riksarkivet og Kulturdepartementet tilbød A å møte opp hos Riksarkivet for å lese gjennom referatet, men avslo hans anmodning om å få kopi av dokumentet. Jeg er kommet til at A ikke ble berørt av 22. juli-kommisjonens undersøkelser i en slik grad at han er å anse som part i saken. Hans krav om innsyn skulle derfor ha vært vurdert etter reglene om allmennhetens innsynsrett. Behandlingen av innsynskravet etterlater for øvrig tvil om hvordan kravet har blitt behandlet, herunder om det er gitt innsynsrett i referatet. Jeg ber derfor departementet foreta en ny vurdering av saken.