Saken gjelder delvis avslag på krav om dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36. Utlendingsnemnda omgjorde Utlendingsdirektoratets vedtak i en sak om familieinnvandring, men avslo å dekke kostnader til merverdiavgift på advokattjenester. Nemnda avslo også å dekke kostnader for arbeid som advokaten hadde utført en angitt dag under henvisning til at salæroppgaven ikke var tilstrekkelig spesifisert med hensyn til hva slags arbeid som var utført. Etter henvendelsen fra ombudsmannen har nemnda erkjent at det i sakskostnadsavgjørelsen feilaktig ble lagt til grunn at søkeren ikke hadde krav på dekning av merverdiavgift på advokattjenestene. På denne bakgrunn, og i lys av nemndas utbetaling av det aktuelle beløpet, har jeg funnet å kunne la denne delen av saken bero. Når det gjelder nemndas standpunkt om at salæroppgaven ikke var tilstrekkelig spesifisert til at det kunne gis dekning for arbeid utført en angitt dag, har jeg kommet til at nemnda ikke har sørget for at saken var tilstrekkelig opplyst. Jeg ber derfor nemnda foreta en ny vurdering av denne delen av sakskostnadskravet.

28. februar 2014 (2012/2972) En søker til flere sykepleierstillinger i en kommune, klaget over forbigåelse ved tilsettingene. Klageren var formelt kvalifisert for sykepleierstillingene, men ble bare innstilt som nummer tre til en av dem. En av stillingene ble tilbudt en annen ansatt i kommunen, som kommunen hadde inngått rekrutteringsavtale med. Kommunen foretok ingen kvalifikasjonsvurdering i saken. Jeg har kommet til at kommunen fremdeles var forpliktet til å følge kvalifikasjonsprinsippet ved den konkrete tilsettingen, selv om den hadde inngått avtale med en ansatt om utdannelsespermisjon, stipend og løfte om tilbud om senere stilling. Kommunen må derfor kritiseres for manglende kvalifikasjonsvurdering i den ene tilsettingssaken. I de to andre sakene må saksbehandlingen kritiseres som mangelfull. I den ene av disse sakene hadde ikke kommunen foretatt skriftlige nedtegnelser fra intervjuet, noe som vanskeliggjør ombudsmannens kontroll med kommunens begrunnelse for innstillingen. I den andre saken burde klageren vært innkalt til intervju. Det var ca. to år siden kommunens forrige intervju med henne, og dette intervjuet var avgjørende for at hun ikke ble innstilt. I denne saken burde stillingen uansett vært lyst ut på ny med endrede kvalifikasjonskrav.

I sak om dispensasjon fra kommunedelplanens krav om reguleringsplan opprettholdt fylkesmannen kommunens avslag på søknad om dispensasjon. Fylkesmannen vurderte ikke om vilkårene for dispensasjon i plan- og bygningsloven § 19-2 var oppfylt. Fylkesmannen mente kommunens avslag var saklig begrunnet og innenfor kommunens frie skjønn. Jeg er kommet til at fylkesmannen burde ha foretatt en selvstendig og reell klagebehandling, slik forvaltningsloven § 34 krever. Jeg ber derfor fylkesmannen behandle saken på nytt.

24. februar 2014 (sak 2013/1401) Saken gjelder tilsetting av rådgiver i en fylkeskommune, der en nyutdannet søker uten relevant erfaring ble valgt fremfor en søker med ca. 30 års relevant arbeidserfaring. Ved vurderingen hadde tilsettingsmyndigheten lagt avgjørende vekt på den tilsattes personlige egnethet for stillingen. I tillegg var det fremhevet at den tilsattes utdanning var av nyere dato og fremsto som mer relevant, uten at det fremgikk om klageren ble vurdert som dårligere faglig oppdatert. Tilsettingsmyndigheten opplyste at klageren var vurdert som formelt kvalifisert for stillingen og at han var personlig egnet og best kvalifisert ut fra vurderingstemaet arbeidserfaring.  Jeg har kommet til at det er grunnlag for tvil om tilsettingsmyndigheten ved skjønnsutøvelsen hadde lagt tilstrekkelig vekt på den bakgrunn og erfaring klageren hadde, og om det var anledning til å legge avgjørende vekt på personlig egnethet for denne stillingen. Tvilen underbygges av at saken fremstår som mangelfullt opplyst, jf. forvaltningsloven § 17, og at saksbehandlingen under tilsettingsprosessen ikke har vært i tråd med god forvaltningsskikk og alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper om skriftlighet i slike prosesser.

I sak om ikke å gi standpunktkarakter i faget fransk på videregående skole, har hovedspørsmålet vært om kravet til varsel til eleven og foreldrene var overholdt. Ved klagebehandlingen godtok Nordland fylkeskommune at varselet ble gitt ved tekstmelding til eleven og i telefonsamtale til foreldrene rett forut for vedtaket. Jeg har kommet til at muntlig varsel ikke er tilstrekkelig til å oppfylle varslingsplikten etter opplæringsforskriften og ber fylkeskommunen om å behandle saken på nytt. Videre har jeg merknader til tidspunktet for varselet, varselets innhold og til spørsmålet om rektors uttalelse i klagebehandlingen.

Ved vedtakelsen av nytt budsjett for Larvik kommune ble det vedtatt å legge ned Stavern brannstasjon. En forening klaget på budsjettvedtaket. Kommunen avviste å realitetsbehandle klagen, ettersom budsjettvedtaket ikke ble ansett for å være et enkeltvedtak. Foreningen påklaget også avgjørelsen om ikke å realitetsbehandle klagen, men heller ikke denne klagen ble realitetsbehandlet da kommunen ikke anså at det var fattet et avvisningsvedtak i forvaltningslovens forstand. Saken ble deretter brakt inn for ombudsmannen. Jeg har kommet til at Larvik kommune skulle ha realitetsbehandlet klagen på avvisningen fra foreningen. Avgjørelsen om ikke å behandle klagen på det underliggende vedtaket må anses som et avvisningsvedtak etter forvaltningsloven § 2 tredje ledd, og klagen på avvisningen skulle dermed vært realitetsbehandlet. Kommunen bes derfor om å foreta behandle av klagen på avvisningsvedtaket.

Saka gjeld spørsmål om forelding av krav om tilknytingsavgift for vatn og avløp og etterbetaling av avgifter for ein eigedom i Voss kommune. Tidspunktet då eigedommen blei tilknytt det kommunale nettet for vatn og avløp, dannar utgangspunktet for å berekne fristen for forelding av kravet om tilknytingsavgift. Voss kommune hadde kunnskap om klagarane og om at kommunen hadde eit krav om tilknytingsavgift som kunne gjerast gjeldande overfor dei. Sjølv om det var nødvendig å arealberekne huset for å kunne berekne kravet om tilknytingsavgift, kan ikkje kommunen seiast å ha mangla «nødvendig kunnskap om fordringen», noko som gir grunnlag for ein tilleggsfrist for forelding etter lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer § 10 nr. 1. Eit orienteringsbrev og ei oppmoding frå kommunen om å avtale tid for arealoppmåling for å kunne berekne tilknytingsavgifta avbryt ikkje i seg sjølv foreldingsfristen.

Saken gjelder konsesjon på landbrukseiendom. Statens landbruksforvaltning avslo konsesjonssøknaden. Dette til tross for at søknaden isolert sett ikke var i strid med de momentene som etter konsesjonsloven § 9 skal tillegges særlig vekt ved konsesjonsvurderingen. Jeg mener landbruksforvaltningen ikke har utredet saken tilstrekkelig. Dersom en konsesjonssøknad som isolert sett er i tråd med konsesjonsloven § 9 skal avslås, må det foreligge konkrete forhold som tilsier at en interessent er et reelt alternativ til konsesjonssøker. Landbruksforvaltningen hadde ikke tilstrekkelige opplysninger til å konstatere om det var tilfellet i denne saken.

Ombudsmannen har av eget tiltak undersøkt reglene om Navs myndighet til å fastsette trygdeavgift, og reglene om trygdeavgiftssatser for pensjonister som er bosatt i utlandet og er frivillige medlemmer i folketrygden. En lovendring 22. juni 2012 opphevet den bestemmelsen i folketrygdloven som gav Nav hjemmel til å fastsette trygdeavgift i visse tilfeller. Lovendringen forutsatte at Nav eventuelt skulle tildeles tilsvarende kompetanse som tidligere ved en ny forskrift. Slik forskrift ble først gitt 24. april 2013. Det skapte unødvendig rettslig usikkerhet om Navs kompetanse i tiden mellom lovendringen og vedtagelsen av den nye forskriften.  Pensjonister bosatt i utlandet, som er frivillige medlemmer i folketrygden, må betale 2,3 prosent mer i trygdeavgift enn pensjonister bosatt i Norge. I motsetning til pensjonister bosatt i Norge må utenlandspensjonistene selv kompensere for at de ikke lenger har en arbeidsgiver som betaler arbeidsgiveravgift. Denne forskjellsbehandlingen har hverken vært begrunnet eller omtalt i statsrådsforedragene til de årlige forskriftene som fastsetter satsene. De årlige forskriftsbestemmelsene om avgiftssatser for frivillige medlemskap synes unødvendig vanskelig å forstå. Satsene gir inntrykk av en forskjellsbehandling av pensjonistgrupper som neppe kan utledes av Stortingsvedtakene om trygdeavgift. Blant annet av den grunn er det uheldig at forskriftenes utforming har gjort det materielle innholdet så lite tilgjengelige, både for dem de gjelder og for offentlig og politisk kontroll.  Arbeidsdepartementet har nå igangsatt et arbeid som blant annet skal se nærmere på fastsettelsen av avgifter for frivillige medlemmer i folketrygden. Jeg forutsetter at resultatet av dette arbeidet også bør kunne gi grunnlag for utvikling av et mer tilgjengelig regelverk.

Fylkesmannen omgjorde eget vedtak om betaling av såkalt anleggsbidrag som vilkår for ramme- og igangsettingstillatelse, med den begrunnelse at vilkåret manglet hjemmel. Fylkesmannen stadfestet likevel konklusjonen i det opprinnelige vedtaket, men med et nytt rettslig grunnlag. Jeg har kommet til at det nye rettslige grunnlaget er så forskjellig fra det opprinnelige at fylkesmannen burde ha overlatt til kommunen å treffe nytt vedtak i første instans, jf. forvaltningsloven § 34 annet ledd første punktum. Saken reiser også spørsmål om foreldelse. Jeg har derfor bedt fylkesmannen vurdere saken på ny.