Sylvi Listhaug ble 16. oktober 2013 utnevnt til statsråd i Landbruks- og matdepartementet. Det ble da utarbeidet en liste over bl.a. kunder hun hadde arbeidet for som seniorrådgiver i kommunikasjonsbyrået First House. Dette dokumentet ble overlevert departementsråden samme dag etter at hun hadde tiltrådt. Dagsavisen ba om innsyn i dette dokumentet og fikk avslag. Avslaget ble begrunnet med at dokumentet inneholdt taushetsbelagte opplysninger, jf. offentleglova § 13 og forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2. Avisen klaget avslaget inn for ombudsmannen, og anførte at opplysningene ikke kunne unntas etter denne bestemmelsen. Ombudsmannen har etter dette også mottatt klager fra Verdens Gang, Dagbladet, Nettavisen og Aftenposten. Jeg har kommet til at denne type kundelister som hovedregel omfattes av forvaltningens taushetsplikt om forretningsforhold etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2. Likevel kan jeg ikke slutte meg til departementets konkrete vurdering av om de enkelte opplysningene i dokumentet kan unntas offentlighet. Jeg kan ikke se at det foreligger hjemmel for å unnta eventuelle offentlige kunder fra innsyn, og ber derfor departementet om å foreta en ny behandling av de fremsatte innsynskravene. Det bes i den forbindelse også om at det foretas en habilitetsvurdering.  Etter en fornyet vurdering ble det gitt innsyn i de offentlige navn i kundelisten. Saken ble nå avgjort av settestatsråd, da statsråd Listhaug ble erklært inhabil ved departementets fornyede behandling av innsynsspørsmålet.  

A hadde bygget sitt eget småfly med kjennetegn .... Etter en praksisendring hos Luftfartstilsynet ble dokumentet som ga tillatelse til å benytte flyet til luftfart beskrevet som «Permit to fly (særskilt flygetillatelse)». A fremholdt at den riktige tittelen skulle være «Særskilt luftdyktighetsbevis», at det var benyttet uriktig hjemmel ved godkjenning av flyet og at det ikke var hjemmel til å sette de begrensningene for bruken av luftfartøyet som fremgikk av tillatelsen.  Jeg har kommet til at godkjennelsen av det selvbygde småflyet må hjemles i luftfartsloven § 4-3 første ledd og at dokumentet skal ha tittelen «Særskilt luftdyktighetsbevis». De begrensningene Luftfartstilsynet hadde satt i dokumentet anses hjemlet i luftfartsloven.

Julie Brodtkorb ble i statsråd 16. oktober 2013 utnevnt til statssekretær ved Statsministerens kontor (SMK). Kvelden før hadde hun oversendt SMK en liste over bl.a. kunder hun hadde arbeidet for som administrerende direktør i kommunikasjonsbyrået JKL Group. Listen ble ikke behandlet av regjeringsråden før etter utnevnelsen, og den ble utvidet flere dager senere. Både Dagbladet og Verdens Gang ba om innsyn i dette dokumentet og fikk avslag. Avslaget var hjemlet i offentleglova § 13, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2, idet dokumentet inneholdt taushetsbelagt informasjon. Avisene klaget avslaget inn for ombudsmannen og anførte at opplysningene ikke kunne unntas etter denne bestemmelsen. Jeg har kommet til at denne type kundelister som hovedregel omfattes av forvaltningens taushetsplikt om forretningsforhold etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2. Likevel kan jeg ikke slutte meg til SMKs konkrete vurdering av om de enkelte opplysningene i dokumentet kan unntas offentlighet. Jeg kan ikke se at det foreligger hjemmel for å unnta eventuelle offentlige kunder fra innsyn, og ber derfor SMK om å foreta en ny behandling av de fremsatte innsynskravene. Det bes i den forbindelse også om at det vurderes om det i innsynsaken er aktuelt å stille spørsmål om habilitet.

Ombudsmannen besluttet av eget tiltak å undersøke klagebehandlingstiden i byggesaker etter plan- og bygningsloven 27. juni 2008 nr. 71 i kommunene Bergen, Oslo og Tromsø. Etter byggesaksforskriften 26. mars 2010 nr. 488 (SAK10) § 7-1 første ledd bokstav d skal klager være ferdigbehandlet i kommunen innen åtte uker. Undersøkelsene avdekket at i Bergen og Oslo er saksbehandlingstiden for klager som behandles politisk vesentlig lenger enn åtte uker. Jeg ber derfor Bergen kommune og Oslo kommune om å iverksette tiltak for å oppfylle kravet i SAK10 § 7-1 første ledd bokstav d. 

Saken gjelder Integrerings- og mangfoldsdirektoratets (IMDi) tildeling av bosettingskommune til en flyktningfamilie. Familien ble ikke gitt frist til å uttale seg i saken og det ble ikke gjennomført bosettingssamtale før vedtaket om bosetting ble truffet. Opplysninger direktoratet mottok i saken ble heller ikke forelagt familien for uttalelse. Jeg er kommet til at direktoratets behandling ikke har ivaretatt kravene til sakens opplysning og kontradiksjon. Ettersom feilen kan ha hatt betydning for resultatet i saken, ber jeg om at saken behandles på nytt. Jeg har også enkelte generelle bemerkninger til direktoratets rutiner for bosettingsarbeidet.

I en sak som gjaldt avslag på innsyn i et internt dokument etter offentleglova § 14 første ledd, hadde Kommunal- og regionaldepartementet vist til offentleglova § 12 c) som begrunnelse for å unnta en påtegning på dokumentet som inneholdt den endelige avgjørelsen i saken og som etter lovens § 14 annet ledd pkt a) ikke kan unntas fra innsyn. Ombudsmannen kom til at påtegningen ikke var å anse som den endelige avgjørelsen i saken og at dokumentet i sin helhet kunne unntas etter § 14 første ledd, men uttalte seg kritisk til departementets lovforståelse om forholdet mellom offentleglova §§ 12 c) og 14 annet ledd pkt a). Dersom påtegningen hadde vært den endelige avgjørelsen i saken, vil den spesielle regelen i § 14 annet ledd pkt a) måtte gå foran den mer generelle regelen i § 12 c). 

Saken gjelder dispensasjon fra avstandsregelen i plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77 (plbl. 1985) § 70 nr. 2 for utvidelse av eksisterende veranda ca. 1 meter fra nabogrensen. Naboen hevdet at verandaen førte til sjenanse og innsyn, og at vilkårene for å gi dispensasjon ikke var oppfylt. Jeg er kommet til at det hefter «begrunnet tvil» ved den dispensasjonsvurderingen som ble foretatt. Fylkesmannen bes derfor om å vurdere saken på nytt.

På bakgrunn av tre klager hit, ble det besluttet å undersøke Statens pensjonskasses saksbehandlingstid ved anke til Trygderetten nærmere, både i de konkrete sakene og på generelt grunnlag. I de tre tilfellene som ble undersøkt, har jeg funnet grunnlag for å rette kritikk både mot saksbehandlingstidens lengde og mot den mangelfulle underretningen brukerne fikk underveis. Jeg ber derfor pensjonskassen vurdere tiltak for å korte ned tidsbruken i ankesaker, og om å gjennomgå sin praksis for utsendelse av foreløpig svar og forsinkelsesmeldinger. Pensjonskassen bes også om å se på muligheten for en forenkling av dagens ankebehandlingsrutine, som er at saken vurderes på nytt av tre ulike enheter i pensjonskassen før oversendelse til Trygderetten. Da det ikke finnes statistikker som viser gjennomsnittlig saksbehandlingstid i ankesakene, reiser jeg også spørsmål om ledelsen har tilstrekkelig oversikt over restansesituasjonen til å følge opp og sikre en forsvarlig fremdrift i og avvikling av ankesakene.

Uttalelsen gjelder tillatelse til oppføring av småbåtanlegg. Fylkesmannen stadfestet kommunens tillatelse uten å ta stilling til hele innholdet i reguleringsplanens bestemmelse om arealbruk. Jeg er kommet til at fylkesmannen må ta stilling til om tiltaket er i samsvar eller i strid med reguleringsplanen. For å avklare dette må reguleringsplanen tolkes. Jeg ber fylkesmannen om å vurdere saken på nytt. 

I oktober 2012 besøkte jeg og to medarbeidere sentralarresten ved Rogaland politidistrikt i Stavanger. På bakgrunn av det som fremkom under besøket ble det funnet grunn til å ta opp flere forhold vedrørende driften av arresten. Lokalt arresttilsyn må gjennomføres årlig uavhengig av om det gjennomføres sentralt tilsyn. Det knytter seg betenkeligheter til at flere av cellene i sentralarresten ikke har kommunikasjonsutstyr som gjør det mulig for arrestantene å tilkalle hjelp fra de ansatte på en enkel måte. Politidistriktet må vurdere behovet for å utstyre alle celler med slikt utstyr. For så vidt gjelder kameraovervåking av cellene, er det grunn til å understreke at det i henhold til regelverket må foretas en konkret vurdering utover de risikoarrestantene som er innbrakt etter politiloven § 9 og § 12. Kameraovervåking i forbindelse med visitasjonssituasjoner (stripping) er ikke i tråd med regelverket. Politidistriktet må sørge for at det ikke foregår kameraovervåking i slike situasjoner. Det er uheldig at flere av cellene ikke har dagslys. Politidistriktet bør i størst mulig utstrekning bestrebe seg på å bruke de cellene som har dette.