På generelt grunnlag ble Finansdepartementet bedt om en vurdering av om det å summere stipulert tomteverdi med stipulerte bygningsverdier for så å multiplisere denne summen med indre og ytre vurderingsfaktor, var en velegnet og rettslig holdbar metode for å fastsette eiendomsskattetakster. Departementet svarte blant annet at sjablongmetoder for taksering måtte sikre at skattegrunnlaget avspeilte variasjonene i omsetningsverdien mellom de ulike eiendommene i kommunen forholdsmessig. Dersom flere sjablonger ble brukt, måtte disse ta hensyn til ulike forhold ved eiendommen, og det burde fremkomme av retningslinjer hva som skulle vektlegges ved anvendelsen av hver sjablong. Anvendelse av indre og ytre faktor separat på henholdsvis bygning og tomt ville kunne gi «meget god treffsikkerhet». Dersom faktorene ble anvendt på summen av stipulerte tomte- og bygningsverdier, kunne det bli nødvendig å tilpasse faktorenes innhold i lys av dette. Treffsikkerheten ville kunne bli noe mindre ved slik sammenslått faktorbruk, og det ville kunne bli behov for ytterligere korrigerende faktorbruk i tilfeller der verdiforholdet mellom tomt og bygning avvek sterkt fra det vanlige i kommunen. Ombudsmannen merket seg uttalelsene, og la til grunn at kommunene ville innrette seg etter dem.

A søkte den ledige stillingen som rektor ved X skole i Y kommune. A ble ikke innstilt under henvisning til kommunens «objektive» praksis om ikke å tilsette personer i lederstillinger som «har hatt befatning med» en alvorlig overgrepssak ved skolen, og fordi hun unnlot å informere om sin «befatning» med saken under intervjuet. Ombudsmannen kom til at det var en saksbehandlingsfeil at A ikke ble gjort kjent med, og fikk anledning til å kommentere, kommunens tilsettingspraksis på dette området. Kommunens generelle henvisning til gjeldende praksis ble ikke ansett å være et saklig og relevant hensyn ved tilsettingen. Videre kunne ikke hennes manglende opplysning om sin «befatning med overgrepssaken» være av avgjørende betydning.

A klaget til ombudsmannen over at Finansdepartementet hadde nektet fullt innsyn i skatteetatens halvårsrapport til departementet («Rapport for første halvår 2010»), samt innsyn i et vedlegg til rapporten («Overordnet risikovurdering for Skatteetaten i 2011»). Avslaget på begjæringen om innsyn i rapporten var begrunnet i at offentliggjøring kunne motvirke offentlige kontrolltiltak (offentlighetsloven § 24), ved at illojale skattytere ville kunne tilpasse seg skatteetatens kontrolltiltak og kontrollstrategier. Vedlegget ble bl.a. unntatt etter offentlighetsloven § 15 første ledd, da dette var et dokument som departementet hadde innhentet som et ledd i sin interne saksforberedelse. Ombudsmannen ba departementet om å foreta en ny vurdering av adgangen til å unnta deler av rapporten med hjemmel i § 24. Det ble vist til at avslaget overfor A ikke var tilstrekkelig konkret begrunnet og at departementets redegjørelse for ombudsmannen etterlot tvil om det var adgang til hemmelighold. Ombudsmannen viste til den muligheten forvaltningen hadde til å be om at deler av svarbrevet til ombudsmannen ble unntatt fra klagerens innsyn. Det ble ikke funnet grunn til å rette rettslige innvendinger mot departementets avgjørelse om å unnta hele vedlegget fra offentlighet. Ombudsmannen fant grunn til å la saken bero med departementets nye redegjørelse for hvorfor unntaket etter departementets mening var påkrevd.

Saken gjaldt forståelsen av reglene for utdanningsstøtte til utdanning i utlandet. Lånekassen mente at det aktuelle studieopplegget ikke tilfredsstilte kravet til at utdanningen må være lagt opp som fulltidsutdanning, da det fremkom at undervisningsopplegget var tilpasset studenter i full jobb, med forelesninger lagt til fredager og lørdager. Ombudsmannen mente at Lånekassens klagenemnd la til grunn en for snever tolkning av vilkårene i utdanningsstøtteforskriften. Ved vurderingen av om utdanningen er lagt opp som fulltidsutdanning, må det gjøres en konkret vurdering av om det enkelte utdanningsopplegget innebærer at studenten studerer på fulltid, og herunder ses hen til om den samlede studiebelastningen tilsier at studenten studerer på fulltid. Lånekassen ble bedt om å behandle saken på nytt. Lånekassen behandlet saken på nytt og tildelte støtte til utdanning i utlandet.

Medietilsynet fattet vedtak om nye konsesjoner til å drive lokalradio i 2008. Vedtaket ble opphevet av Kulturdepartementet på grunn av saksbehandlingsfeil. Medietilsynet foretok deretter en ny utlysning og fattet et nytt tildelingsvedtak. Dette vedtaket ble etter klage opprettholdt av departementet. Norsk Lokalradioforbund klaget til ombudmannen over saksbehandlingen og rettsanvendelsen. Etter å ha gjennomgått sakens dokumenter og innhentet en redegjørelse fra departementet, fant ombudsmannen å kunne la saken bero. Ombudsmannen knyttet likevel enkelte kommentarer til departements tolkning av regelverket. Hvilken søker som ble tildelt konsesjon, berodde på en skjønnsmessig vurdering som ombudsmannen ikke kunne overprøve.

Tine BA (Tine) foretok i august 2007 et trekk på 40 øre per liter levert melk fra A fordi vedkommende ikke var medlem av Tines kvalitetssikringssystem Kukontrollen. Etter henvendelse fra A kunne Konkurransetilsynet ikke se at trekket innebar utilbørlig utnyttelse av Tines dominerende stilling i strid med konkurranseloven § 11, og fant på denne bakgrunn ikke å kunne prioritere saken. A klaget til Fornyings- og administrasjonsdepartementet, som ikke tok klagen til følge. Ombudsmannen kom til at Konkurransetilsynets begrunnelse var mangelfull, og at det ikke var mulig å kontrollere om tilsynets ressursprioritering var forsvarlig. Begrunnelseskravet i konkurranseloven § 12 tredje ledd første punktum kunne ikke anses oppfylt. Ombudsmannen ba om at saken ble behandlet på nytt. Konkurransetilsynet foretok deretter en ny vurdering av saken og opprettholdt sin tidligere konklusjon, men nå med den begrunnelse at saken ut fra ressurssituasjonen ikke kunne prioriteres.

Saken gjaldt namsmannens behandlingstid av en søknad om gjeldsordning, og i hvilken grad gjeldsordningssøkeren hadde mottatt tilstrekkelig informasjon og veiledning om saksgangen. Ombudsmannen kom til at namsmannens behandling av den aktuelle søknaden om gjeldsordning var kritikkverdig. Saksbehandlingstiden hadde vært for lang, og de oppgitte årsakene til dette syntes delvis å bygge på feil forståelse av regelverket. Ombudsmannen fant grunn til å orientere Politidirektoratet om forholdet.

På generelt grunnlag ble Arbeids- og velferdsdirektoratet stilt spørsmål om psykiske lidelser etter omstendighetene kunne innebære en funksjonshemming og gi grunnlag for høyere tilleggsstønad til dekning av reiseutgifter i forbindelse med arbeidsrettede tiltak. Arbeids- og velferdsdirektoratet bekreftet at psykiske lidelser etter omstendighetene kunne innebære en funksjonshemming, og presiserte senere dette i rundskriv til folketrygdloven kapittel 11. Etter dette ble direktoratets redegjørelse tatt til etterretning.

Nav Nesset hadde feilaktig utbetalt grunn- og hjelpestønad til mors konto istedenfor barnets. Det var på det rene at mor og far hadde undertegnet avtale om at pengene skulle overføres en egen konto i barnets navn og at dette var meddelt Nav. Nav innrømmet feilen, men viste til at overformynderiet hadde bekreftet at pengene uansett hadde kommet barnet til gode. Ombudsmannen la avgjørende vekt på de formelle forhold og konkluderte med at det forelå en feilutbetaling i folketrygdlovens forstand. Bekreftelsen fra overformynderiet kunne ikke tillegges særlig vekt i denne sammenheng. Nav ble bedt om å vurdere saken på nytt i lys av ombudsmannens uttalelse. Etter en fornyet vurdering utbetalte Nav pengene til barnets konto.

Saken gjaldt en klage på Fylkesmannen i Rogalands behandling av søknad om lemping av vilkår om boplikt. Spørsmålet var om fylkesmannen ved denne avgjørelsen kunne forholde seg til de vilkårene som ble gitt for en konsesjon, fordi det fortsatt gjorde seg gjeldende vesentlige hensyn for å opprettholde disse på avgjørelsestidspunktet av lempingssaken, til tross for at eiendommen ikke lenger var konsesjonspliktig. Ombudsmannen kom til at fylkesmannens avgjørelse om ikke å lempe på bopliktvilkåret ville kunne virke urimelig, og ba fylkesmannen om å foreta en fornyet vurdering av saken. Fylkesmannen opphevet deretter boplikten.