Det veterinærmedisinske rettsråd konkluderte i en uttalelse med at en veterinær hadde handlet erstatningsbetingende uaktsomt etter at en storkobbe døde under et inngrep. Veterinæren fremholdt at uttalelsen var preget av saksbehandlingsfeil, og at rettsrådet hadde gått utenfor sitt mandat. Ombudsmannen kom til at rettsrådets behandling av saken ikke var i samsvar med kravet til forsvarlig saksbehandling. Blant annet var kravet til kontradiktorisk behandling ikke oppfylt i forhold til A. Rådet syntes videre å ha gått ut over sine oppgaver da det uttalte at A hadde handlet erstatningsbetingende uaktsomt. Ombudsmannen ba derfor om at saken ble behandlet på nytt. Han ba også Landbruks- og matdepartementet vurdere retningslinjene for rådets saksbehandling, slik det hadde sagt seg villig til. Rettsrådet tok ombudsmannens anmodning til følge og opphevet sin uttalelse. Departementet sluttet seg til ombudsmannens synspunkter og opplyste at det ville gjennomgå Det veterinærmedisinske rettsråds oppgaver, praksis og saksbehandling, og herunder vurdere retningslinjene for rådet. Ombudsmannen fant redegjørelsen tilfredsstillende og ba om å bli holdt orientert om arbeidet med å revidere retningslinjene.

Saken gjaldt plikten til å vurdere alternative plasseringer ved utarbeidelsen av reguleringsplan for et industriområde. Av planprogrammet til konsekvensutredningen fremgikk det i generelle vendinger at 12 ulike alternative plasseringer var vurdert, men uten noen nærmere beskrivelse. Ombudsmannen mente at de ulike alternative lokaliseringene og vurderingene av dem skulle vært fremlagt for kommunestyret og kom til at saken ikke var tilstrekkelig opplyst da kommunestyret traff reguleringsvedtaket. Fylkesmannen ble bedt om å foreta en fornyet vurdering. Fylkesmannen tok saken til vurdering og ga utfyllende informasjon om saksbehandlingen og plasseringsalternativene. Ombudsmannen fant å kunne la saken bero med den forklaringen fylkesmannen nå hadde gitt.

A og B klaget hit over Olje- og energidepartementets behandling av deres klage på Norges vassdrags- og energidirektorats vedtak 20. desember 2006 som ga Andmyran Vindpark AS konsesjon til å bygge og drive et vindkraftverk i Andøy kommune. De lurte på om departementet hadde trenert saken, mente lovanvendelsen dels var feil, at det forvaltningsrettslige likhetsprinsippet ikke var ivaretatt, og at departementets antagelse om at lavfrekvent støy fra vindturbiner ikke utgjør noen spesielle helseulemper var feil. Ombudsmannen fant ikke grunnlag for å kritisere Olje- og energidepartementets tidsbruk eller lovanvendelse. Selv om ombudsmannen kom til at konsesjonen til Andmyran Vindpark AS neppe kunne anses å være et resultat av usaklig forskjellsbehandling, uttrykte han forståelse for at A og B hadde reist spørsmål om likhetsprinsippet var tilstrekkelig ivaretatt. De helsefaglige vurderingene som lå til grunn for Olje- og energidepartementets antagelse om at lavfrekvent støy fra vindturbiner ikke utgjør noen spesielle helseulemper var ikke egnet for nærmere overprøving av ombudsmannen.

Saken gjaldt spørsmålet om A hadde vært utsatt for ulovlig gjengjeldelse fra arbeidsgiver etter at hun hadde engasjert seg mot innendørs røyking ved et offentlig kontor. Ombudsmannen kom til at det aktuelle røykerommet var i strid med lovfestede krav til forsvarlig arbeidsmiljø, og at A var omfattet av reglene om vern mot gjengjeldelse ved varsling i arbeidsmiljøloven § 2-5. Det kunne imidlertid ikke legges til grunn at hun hadde vært utsatt for ulovlig gjengjeldelse som følge av hennes engasjement mot innendørs røyking på arbeidsplassen. (Saken er noe forenklet, og bare utvalgte deler av uttalelsen er referert).

En søker uten relevant formell kompetanse ble tilsatt i prosjektlederstilling i en kommune. En annen søker som oppfylte de formelle kravene, ble innstilt som nummer to. Det var ikke rettslig adgang til å tilsette søkeren som ikke oppfylte de formelle kompetansekravene i stillingen. Dersom kommunen mente at den søkeren som oppfylte de formelle kompetansekravene ikke var skikket for stillingen, skulle stillingen vært lyst ut på nytt med sikte på å utvide søkergrunnlaget. Kommunen ble bedt om å gjennomgå saken og vurdere hva som i tilfelle burde gjøres for rette opp de feil som var gjort. Kommunen erkjente feilene som var begått og iverksatte flere ulike tiltak for å forhindre at lignende tilfeller skulle skje igjen. Klageren ble også tilkjent økonomisk kompenasjon.

A eide eiendommen X i Z kommune, og brukte den som fritidseiendom. Frem til A kjøpte eiendommen, i 1982, eide B den, og i folkeregisteret var B registrert bosatt der fra 1978 til 1989. A hevdet at B aldri hadde bodd på X, men at han i hele perioden hadde bodd i tjenestebolig på naboeiendommen. Da bostedsregistreringen kunne få betydning for om fremtidige eiere ville ha boplikt, fremmet A flere anmodninger om at den måtte omgjøres. Som dokumentasjon for Bs bosted, fremla han flere erklæringer, blant annet fra B selv og fra arbeidsgiveren hans. Skatt sør og Skattedirektoratet avviste kravet om omgjøring, blant annet under henvisning til at bostedsregistreringen lå mange år tilbake i tid og at saksdokumentene fra registreringen var makulert. Direktoratet uttalte også at det normalt ble krevet mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt for å fastslå at et vedtak om bostedsregistrering bygde på feil faktum. Ombudsmannen uttalte at det måtte legges til grunn at et vedtak om bostedsregistrering var ugyldig dersom den registrerte verken hadde bosatt seg på eiendommen eller skulle ha vært registrert bosatt der av andre grunner, og at folkeregistermyndighetene, dersom dette kunne påvises, hadde plikt til å foreta en omgjøring. Folkeregistermyndigheten måtte kunne stille krav om at det forelå vektige holdepunkter som talte for at bostedsregistreringen bygde på feil faktum, men det kunne likevel ikke stilles krav om at enhver tenkelig mulighet for at registreringen var riktig, var utelukket. Når skatteetaten ikke fant at dokumentene som A hadde fremlagt, godtgjorde at bostedsregistreringen bygde på feil faktum, burde etaten ha veiledet om hvilke typer dokumentasjon som ville kunne ha betydning, og eventuelt også undersøkt saken nærmere selv. Skattedirektoratet ble etter dette bedt om å behandle saken på nytt. Skattedirektoratet behandlet deretter saken på nytt. Det ble igjen konkludert med at det ikke var sannsynliggjort at B ikke hadde tatt døgnhvilen på X.

Skedsmo kommune mente at et todagers seminar for bl.a. de folkevalgte om kommunebudsjettet, ikke var et «møte» i kommunelovens forstand. Kommunen fremholdt at seminaret var et rent orienteringsmøte – en slags «lesehjelp» for de folkevalgte – og at det ikke foregikk drøftinger eller annen diskusjon på seminaret. Ombudsmannen mente at en sammenkomst i et folkevalgt organ var et møte i lovens forstand når det er fastsatt på forhånd at medlemmene av organet skal tre sammen som folkevalgt organ for å forhandle, drøfte, treffe vedtak eller på annen måte behandle saker og spørsmål som det etter lov eller forskrift har som oppgave å behandle. Selv om kommunen hadde karakterisert seminaret som «lesehjelp» for de folkevalgte, måtte budsjettprosessen ses i sammenheng, og det var da vanskelig å se at ikke seminaret var en del av prosessen frem mot vedtakelse av budsjettet. Ombudsmannen mente at det knytter seg tvil til kommunens forståelse av at det aktuelle seminaret falt utenfor kommunelovens regler om møteoffentlighet.

En søknad om rammetillatelse til oppføring av tomannsbolig ble avslått under henvisning til en kommunedelplan, som var vedtatt etter utløpet av plan- og bygningslovens ordinære frist på 12 uker for behandling av slike søknader. Klageren mente at den nye planen ikke kunne legges til grunn ved avgjørelsen av søknaden. Ombudsmannen uttalte som et generelt utgangspunkt at myndighetene ikke gjennom rettsstridig opptreden kan skaffe seg rom til å endre det materielle rettsgrunnlaget i søkerens disfavør. Han fant at kommunen ikke hadde fulgt lovens krav til fremdrift i saksbehandlingen, og at kommunedelplanen dermed ikke kunne legges til grunn ved avgjørelsen av saken. Fylkesmannen ble på denne bakgrunn bedt om å behandle saken på nytt. Etter anmodning fra fylkesmannen om veiledning, sa Kommunal- og regionaldepartementet i et brev seg uenig i ombudsmannens rettsforståelse. Miljøverndepartementet fremholdt derimot at ombudsmannens uttalelse burde legges til grunn frem til en eventuell lovendring. Fylkesmannen la deretter ombudsmannens rettsoppfatning til grunn, omgjorde sitt vedtak og ga rammetillatelse.

Saken gjaldt et krav om dekning av saksomkostninger etter forvaltningsloven § 36, basert på et salærkrav fra en advokat. Advokaten hadde gitt uttrykk for at hans klient ikke ville bli fakturert før spørsmålet om dekning av saksomkostninger var avgjort. Kommunen ville ikke ta stilling til kravet før det ble dokumentert at klienten faktisk hadde betalt salæret. Ombudsmannen uttalte at forvaltningsloven § 36 ikke kan forstås slik at forvaltningen må anse de materielle vilkårene som oppfylt før parten kan få sitt krav behandlet. Når sakens faktum er klart, gir forvaltningsloven § 17 ingen hjemmel for å unnlate å treffe vedtak under henvisning til at det faktum som foreligger, ikke fyller lovens materielle vilkår. I en slik situasjon plikter kommunen å realitetsbehandle saken og treffe et vedtak. Kommunen ble derfor bedt om å realitetsbehandle og avgjøre saksomkostningskravet.

A sendte inn igangsettingssøknad 6 uker før rammetillatelsen utløp etter plbl. 1985 § 96 første ledd. Søknaden ble etter fire måneder avvist med den begrunnelse at rammetillatelsen da var bortfalt. Ombudsmannen kom til at bygningsmyndighetene ikke hadde adgang til å avvise søknaden på dette grunnlaget. Gode grunner kunne tale for å anse treårsfristen for avbrutt allerede ved innsending av igangsettingssøknad, men uansett kunne kommunen ikke forringe tiltakshaverens rettigheter ved å unnlate å oppfylle plikten til å behandle igangsettingssøknaden. Fylkesmannen ble bedt om å behandle saken på nytt. Ombudsmannen ba også departementet om å vurdere regelverket, slik det hadde sagt seg villig til. I svar på et brev fra departementet tilføyde ombudsmannen at det er naturlig å lese loven med forarbeider ut fra en forutsetning om at myndighetene opptrer lovlig. Et hovedbudskap i uttalelsen var at kommunens unnlatelse av å behandle tiltakshaverens søknad også får konsekvenser for den forvaltningssaken som er til behandling. Han påpekte at ombudsmannsordningen har som forutsetning at ombudsmannens uttalelser blir fulgt, og han forventet at departementet og fylkesmannen gjorde det også i denne saken. Fylkesmannen opphevet deretter avvisningsvedtaket og ba kommunen om å realitetsbehandle søknaden om igangsettingstillatelse.