Ombudsmannen undersøkte av eget tiltak enkelte sider av saksbehandlingen i Norsk Pasientskadeerstatning (NPE). Undersøkelsene rettet seg mot saksbehandlingstiden, køordningen for nye saker og rutiner for besvarelse av skriftlige henvendelser m.v. Ved avslutningen av saken ga ombudsmannen uttrykk for at saksbehandlingstiden i NPE var uakseptabel lang. Dette var uheldig, blant annet på grunn av den store betydningen sakene har for erstatningssøkerne. De iverksatte tiltakene var etter ombudsmannens syn ikke i seg selv tilstrekkelige til å kunne føre til en vesentlig nedarbeiding av de opparbeidede restansene. Ombudsmannen uttalte at det var behov for at NPE, i samarbeid med Helse- og omsorgsdepartementet, intensiverte arbeidet med å redusere behandlingstiden. Etter ombudsmannens syn knyttet det seg også klare betenkeligheter til køordningen som NPE hadde etablert som en del av sin saksbehandling. Det burde derfor arbeides for å avvikle ordningen så snart situasjonen tillot det. Ombudsmannen uttalte at det i mellomtiden burde etableres rutiner som sørget for at skriftlige henvendelser ble bekreftet mottatt av NPE. Det måtte videre sørges for at det ble sendt orienteringsbrev, forsinkelsesmeldinger og foreløpige svar. Uttalelsen ble avgitt som særskilt melding til Stortinget.

En konkret klagesak reiste blant annet det generelle spørsmålet om studenten, ved klage over karakterfastsetting, kan kreve at begrunnelsen for klagen blir lagt frem for de nye sensorene, jf. universitetsloven 1. april 2005 nr. 15 § 5-3 fjerde ledd. Ombudsmannen sluttet seg til Kunnskapsdepartementets syn om at det enkelte lærested selv må kunne velge om studenten skal kunne fremlegge sin begrunnelse for klagen for de nye sensorene. Dokumentasjonen som følger besvarelsen, må imidlertid ikke bare gi uttrykk for én side av saken. Dersom studentens begrunnelse legges ved klagen, må også de første sensorenes begrunnelse for sensuren fremlegges for de nye sensorene.

Et renovasjonsselskap tilbakebetalte et renovasjonsgebyr til A og B, som de uberettiget var blitt fakturert for over en toårsperiode. A og B mente å ha krav på renter på det refunderte beløpet, men renovasjonsselskapet avslo kravet. Ombudsmannen mente det var tvilsomt om det forelå tilstrekkelig hjemmel for kravet om avsavnsrenter. Det var heller ikke aktuelt med morarenter i denne saken, siden tilbakebetalingen ble foretatt før forfall. Kommunen ble i eget brev bedt om å vurdere å endre den kommunale forskriften om husholdningsavfall, da den syntes å være i uoverensstemmelse med forurensningsloven § 34 femte ledd annet punktum.

Statens vegvesen tilsatte en av to midlertidig tilsatte i fast stilling som inspektør, uten at den faste stillingen ble lyst ut på forhånd. Den midlertidig tilsatte som ikke fikk fast stilling, A, mente seg forbigått. Han viste blant annet til at han var bedre kvalifisert enn den tilsatte og at han hadde fått løfter om fast tilsetting. Ombudsmannen mente at en midlertidig ansatt, tilsatt etter offentlig kunngjøring, etter omstendighetene kan tilsettes i fast stilling uten utlysing. Dersom det er flere midlertidige tilsatte som er aktuelle for den faste stillingen, har imidlertid tilsettingsmyndigheten plikt til å foreta en sammenlignende kvalifikasjonsvurdering. Den manglende skriftligheten i saken svekket tilliten til at det ble foretatt en sammenlignende kvalifikasjonsvurdering på tilsettingstidspunktet, og gjorde det ikke mulig for ombudsmannen å ta stilling til det tilsettingsvedtaket som ble truffet. Det kunne derfor ikke utelukkes at det ble lagt vekt på utenforliggende hensyn.

For inntektsårene 2005 og 2006 fant det sted en uensartet behandling av krav om særfradrag for store sykdomsutgifter som følge av diabetes. Denne uensartede behandlingen måtte i stor grad antas å være et resultat av at de sentrale skattemyndighetenes retningslinjer for rettsanvendelsen ga for stort rom for de lokale ligningsmyndighetenes eget skjønn ved kontrollen av skattyters krav om særfradrag som følge av diabetes. Først i Lignings-ABC for 2007 ble det fastsett klare regler for hvordan merutgiftene til diabetikerkosthold kan måles mot ordinære kostholdsutgifter. Disse retningslinjene måtte anses som en helt nødvendig forutsetning for å få til en enhetlig anvendelse av skatteloven § 6-83 første ledd på merutgifter for diabetikere. Derfor var det uheldig at slike retningslinjer ikke var utarbeidet i tide for selvangivelsesfristen og den ordinære ligningen for inntektsåret 2005. Skattedirektoratet ble derfor bedt vurdere å gjennomføre tiltak for å rette opp den forskjellsbehandlingen som hadde skjedd.

A var ansatt som brannbåtfører i Brannvesenet i Sør-Rogaland IKS. I forbindelse med at arbeidsgiver søkte om fornyelse av kystskippersertifikatet hans, sendte han selv et brev til Sjøfartsdirektoratet der han gjorde oppmerksom på at han etter eget skjønn ikke oppfylte vilkårene for fornyelse. På tross av brevet utstedte Sjøfartsdirektoratet nye sertifikater. Brannvesenet ga A skriftlig advarsel for å ha sendt brevet, først og fremst fordi det ble ansett å være «illojalt». A mente det ikke var grunnlag for advarselen. Han mente videre at Sjøfartsdirektoratet ikke burde ha fornyet sertifikatene. Endelig fremholdt han at brannvesenet hadde endret arbeidsoppgavene hans i en slik utstrekning at det ikke kunne begrunnes i arbeidsgivers styringsrett. Sjøfartsdirektoratet erkjente i løpet av saksforberedelsen at sertifikatsaken hadde vært utilstrekkelig opplyst da vedtak ble truffet, og satte i gang undersøkelser med sikte på å vurdere om sertifikatene skulle trekkes tilbake. Ombudsmannen anså det som klart at A hadde rett til å sende brevet til Sjøfartsdirektoratet. Det var derfor ikke rettslig grunnlag for den skriftlige advarselen han fikk. Når det gjaldt de endringene i arbeidsoppgaver arbeidsgiveren hadde pålagt A, kunne ombudsmannen vanskelig ta stilling til om disse var så grunnleggende at det måtte anses for å være en endringsoppsigelse. Han mente likevel at A i det minste måtte ha rett til å få nok fartstid på brannbåten til å opprettholde de nødvendige sertifikater. Sjøfartsdirektoratet beklaget at As brev ikke ble sett i sammenheng med søknadene om fornyelser. Ombudsmannen tok dette til etterretning, men anså det som lite tillitvekkende at dette ikke ble plukket opp før vedtak ble fattet, og knyttet derfor enkelte kommentarer til saksbehandlingsrutinene.

Saken gjelder oppføring av hytte i Tinn kommune. To naboer klaget til ombudsmannen bl.a. fordi de ikke hadde fått nabovarsel med korrekte opplysninger. De viste til at fylkesmannen ikke hadde vært på befaring og at det var feil av fylkesmannen å godta den omsøkte hyttas plassering og høyde, jf. plan- og bygningsloven (plbl.) § 70 nr. 1. Ombudsmannen hadde kritiske merknader til at det ikke var utsendt nabovarsel, til fylkesmannens manglende befaring og vurderingen etter plbl. § 70 nr. 1. Det ble videre uttalt at det var uklart hvilken betyding terrengoppfylling hadde for beregning av hyttas mønehøyde. Fylkesmannen ble bedt om å behandle saken på nytt.

Åmot kommune vedtok fellingstillatelser til et jaktvald for jaktsesongen 2006. Kommunen hadde i vedtaket, som fylkesmannen stadfestet, avveket fra det såkalte «minstearealet», som danner utgangspunktet for antall fellingstillatelser. Vedtaket om avvik fra minsteareal kan med bestemte krav til begrunnelsen gjøres med hjemmel i hjorteviltforskriften § 6. Verken kommunen eller fylkesmannen hadde vist til hensyn som var relevante etter bestemmelsen og ombudsmannen ba derfor fylkesmannen om å behandle saken på nytt.  Fylkesmannen tok ombudsmannens syn til etterretning og omgjorde sitt vedtak. Saken ble sendt tilbake til kommunen for ny behandling.

Ombudsmannen avga 15. februar 2007 en særskilt melding til Stortinget med hjemmel i lov 22. juni 1962 nr. 8 om Stortingets ombudsmann for forvaltningen § 12 annet ledd. Dokument nr. 4:1 (2006-2007) gjaldt ombudsmannens undersøkelse av en del forhold ved Politiets utlendingsinternat på Trandum. Bakgrunnen for undersøkelsen var et møte med Politiets utlendingsenhet høsten 2005 og et påfølgende besøk til utlendingsinternatet i mars 2006.