Eierne av en fritidseiendom skulle mudre utenfor en privat brygge og ble ilagt gebyr for tillatelse til mudring fra skip. Reglene for mudring fra henholdsvis land og skip var regulert av ulike regelsett. Dette innebar at mudring fra skip alltid krevde tillatelse og dermed gebyr, mens det ved mudring fra land ble gjort en konkret vurdering. Klagerne mente de burde fått denne informasjonen, slik at de kunne unngått gebyr ved å søke om mudring fra land i stedet. De anførte videre at en saksbehandler, som hadde tilrettelagt for behandlingen av saken, var inhabil. Ombudsmannen kom til at fylkesmannen ikke hadde oppfylt sin veiledningsplikt. Han ba derfor om at saken ble behandlet på nytt, slik at klagerne ble stilt i en situasjon tilsvarende den de ville vært i etter riktig saksbehandling. Ombudsmannen uttalte generelt at terskelen for inhabilitet må være lav ved ekteskapslignende samboerskap med en part. Etter ombudsmannens uttalelse frafalt Klima- og forurensningsdirektoratet gebyrkravet.

Arbeids- og velferdsetatens behandlingstid for oversendelser av saksdokumenter til saksparter og fullmektiger ble tatt opp med Arbeids- og velferdsdirektoratet på generelt grunnlag. Direktoratet erkjente at etaten hadde hatt problemer med å imøtekomme parters og fullmektigers krav om oversendelser av saksdokumenter innen tilfredsstillende tid, og redegjorde for flere tiltak som skulle føre til bedre oppfølging av sakene. Det ble uttalt at innsynskravene i utgangspunktet burde behandles innen to uker og at parten eller fullmektigen skulle få et foreløpig svar når det ikke lot seg gjøre å få oversendt dokumentene innen denne fristen. Ombudsmannen uttalte at det måtte antas at tiltakene ville kunne bidra til at saksbehandlingstiden for partsinnsynssaker blir kortere enn den kunne synes å ha vært i de senere årene. Under henvisning til tidligere uttalelser, ble det bemerket at fristen som nå var satt til to uker trolig kunne og burde forkortes etter hvert som stadig flere av saksdokumentene ville være lagret elektronisk.

I forbindelse med behandlingen av en klage over lang saksbehandlingstid for søknad om avtalefestet pensjon, kom det frem at Nav rutinemessig fattet vedtak om innvilgelse av avtalefestet pensjon og alderspensjon fra tre måneder før virkningsdato. Ombudsmannen uttalte at kravet om avgjørelse «uten ugrunnet opphold» i folketrygdloven § 21-10 første ledd og forvaltningsloven § 11 a første ledd ikke var til hinder for at sakene kunne behandles i en annen rekkefølge enn etter når de kom inn, der saklige og tilstrekkelig tungtveiende grunner talte for det. En forutsetning for at det skulle kunne være akseptabelt at søknadene ble behandlet etter iverksettingsdato i stedet for etter søknadstidspunkt, måtte være at de som søkte i god tid ble holdt orientert om saksbehandlingstiden og at det, så vidt mulig, ble gitt slik veiledning at deres behov for avklaringer i saken ble ivaretatt.

Ombudsmannen stilte en rekke spørsmål til Justis- og politidepartementet knyttet til INFOFLYT, som er et system for utveksling av informasjon mellom kriminalomsorgen og politiet/påtalemyndigheten i saker som er særlig alvorlige og med særlig høy risiko. Departementet opplyste i sitt svar at det var nedsatt et utvalg som blant annet skulle utrede mange av de spørsmålene som ombudsmannen hadde tatt opp. På bakgrunn av den pågående utredningen ble saken avsluttet, men ombudsmannen ba om å bli orientert om det videre arbeidet på området. Ombudsmannen kom også med enkelte kritiske merknader til departementets og kriminalomsorgens håndtering av de personvernmessige sidene ved INFOFLYT. Han ga blant annet uttrykk for at spørsmålene knyttet til personvern skulle ha vært avklart før systemet ble tatt i bruk og ikke først i ettertid.

Helsetilsynet i fylket stadfestet kommunens avslag på en søknad om korttidsplass/rehabiliteringsplass ved et sykehjem. Søkeren ble i stedet tilbudt hjemmebaserte tjenester. Klagen gjaldt blant annet kommunens klageordning og Helsetilsynet i fylkets grunnlag for konklusjonen om at søkeren fikk oppfylt sin rett til «nødvendig helsehjelp» etter kommunehelsetjenesteloven. Ombudsmannen påpekte at kommunen ikke hadde fulgt reglene for korrekt klagebehandling ved at samme organ hadde vurdert saken som beslutningsmyndighet og som klageinstans. Helsetilsynet burde derfor henvist saken til ny behandling i kommunen. Beslutningsgrunnlaget til Helsetilsynet var dessuten sparsomt, og det fremsto som usikkert om tilsynet hadde et tilstrekkelig grunnlag for å vurdere saken.

Søknad om fritak for renovasjonsavgift fordi bygningene ennå ikke var tatt i bruk, ble avslått av Hol kommune. Avslaget var begrunnet med at det i følge kommunens forskrifter var adgang til å ilegge renovasjonsavgift året etter at det var gitt oppføringstillatelse. Selvkostprinsippet tillater neppe at en kommune innkrever renovasjonsgebyr for en eiendom som rent faktisk ikke er i bruk, og som heller ikke lovlig kan tas i bruk. Ombudsmannen aksepterte en regel om at gebyr som hovedregel påløper fra og med året etter at tillatelse til oppføring er gitt. Det måtte imidlertid være rettslig adgang til å dispensere fra gebyrplikten, og denne dispensasjonsadgangen måtte praktiseres i samsvar med selvkostprinsippet. Klagerens fritakssøknad syntes ikke å ha vært undergitt en tilstrekkelig konkret vurdering, og det var også begrunnet tvil om kommunen har tatt riktig rettslig utgangspunkt. Kommunen ble bedt om å behandle søknaden på nytt.

Kommunen egengodkjente en reguleringsplan etter å ha ansett fylkesmannens innsigelse som for sent fremsatt. Fylkesmannen mente innsigelsen var rettidig og påklaget kommunens vedtak. Miljøverndepartementet tok fylkesmannens klage til følge og stadfestet reguleringsplanen med visse endringer. Etter behandling av klage til ombudsmannen ble departementet bedt om å behandle saken på nytt. I sin nye vurdering opprettholdt departementet sitt tidligere vedtak. Ombudsmannen kom til at det fremdeles heftet begrunnet tvil ved departementets avgjørelse og at fylkesmannen burde ta ansvaret for den tvil som foreligger i saken. Det ble vist til at forvaltningen er nærmest til å besørge en eller annen form for notoritet rundt spørsmålet om fristforlengelser i saker om innsigelse. Departementet ble bedt om å behandle saken på nytt.

Saken gjaldt Helsetilsynet i Hordalands vurdering av om en lege hadde brutt sin taushetsplikt i forbindelse med oversendelse av en pasientjournal til Den norske legeforenings råd for legeetikk. Journalen ble oversendt i forbindelse med at pasienten klaget til rådet, og Helsetilsynet la til grunn at klagen måtte oppfattes som et stilltiende samtykke til at journalen kunne oversendes dit. Ombudsmannen uttalte at pasienten ved å klage til Rådet for legeetikk måtte anses å ha samtykket stilltiende i at det innklagede helsepersonellet gjennom en uttalelse kunne komme med sitt syn på de forholdene som var tatt opp med rådet. Klagen i seg selv kunne imidlertid ikke anses som et samtykke til å oversende pasientens journal som sådan. Det må foreligge et særskilt grunnlag for at det skal kunne legges til grunn at pasienten har samtykket til oversendelse av journalen. Ombudsmannen kunne ikke se at det var holdepunkter for dette i denne saken og ba Helsetilsynet om å behandle saken på nytt. Ved sin nye vurdering kom Helsetilsynet i Hordaland til at legen opptrådte i strid med taushetspliktbestemmelsene i helsepersonelloven § 21 da hun oversendte kopi av hele pasientjournalen til Rådet for legeetikk. Tilsynet fant imidlertid ikke grunn til å be Statens helsetilsyn vurdere om det var grunnlag for å gi legen en advarsel. Ombudsmannen tok dette til etterretning.

Saken gjaldt om Elverum kommunes taksering av kommunens fritidsboliger kunne være i strid med takseringsbestemmelsen i byskatteloven 18. august 1911 nr. 9 § 5 og med det forvaltningsrettslige likhetsprinsippet. Ombudsmannen kom til at Elverum kommune måtte ha misforstått både takseringsbestemmelsen i byskatteloven § 5 første ledd og Finansdepartementets mange uttalelser om hvordan byskatteloven § 5 første ledd skal forstås. Kommunens bruk av forskjellige verdsettelsesprinsipper ved fastsettelse av eiendomsskattetaksten for kommunens fritidseiendommer bare ut fra hvilket prinsipp som ga lavest skattegrunnlag i det enkelte tilfelle syntes også klart å stride mot det forvaltningsrettslige likhetsprinsippet.

Uttalelsen gjaldt et vedtak om avvisning av søknad om fradeling av tre tomter i område avsatt til LNF-formål i kommuneplanens arealdel. Fylkesmannen opprettholdt etter klagebehandling kommunens avvisningsvedtak. Begrunnelsen var at klageren hadde søkt om tilsvarende tillatelse kort tid før. Søknaden ble da avslått, men avslaget ble ikke påklaget. Ombudsmannen kom til at kommunen ikke hadde rettslig grunnlag for å avvise den nye søknaden. Til tross for at søknaden gjaldt det samme som den første og ble fremmet kort tid etter, skulle den ha vært realitetsbehandlet. Det var ikke skjedd en toinstansprøving av de materielle spørsmålene i saken og søknaden var ikke sjikanøs. Fylkesmannen tok ombudsmannens uttalelse til etterretning og omgjorde sitt klagevedtak. Han opphevet videre kommunens avvisningsvedtak og ba kommunen om å behandle klagerens søknad.