Fylkesmannen i Finnmark stadfestet Karasjok kommunes vedtak om å unnlate å forfølge et ulovlig byggetiltak. Ombudsmannen kom til at fylkesmannen ikke hadde rettslig grunnlag for stadfestelsen, og ba fylkesmannen om å foreta en fornyet vurdering. Fylkesmannen opphevet deretter kommunens vedtak og eget vedtak. Saken ble hjemvist til kommunen for ny behandling i tråd med ombudsmannens avsluttende merknader.

En reindriftssame hevdet at Finnmarkseiendommen – og tidligere Statskog – ikke hadde rett til å kreve avgift ved utvisning av fiskeplass for laksefiske med faststående redskap i sjøen. Under henvisning til uttalelsen i ombudsmannssak 2007/2041 (sak nr. 1 i denne meldingen) ble det lagt til grunn at innkrevingen av avgift var offentlig myndighetsutøvelse og ikke utslag av privat autonomi, slik Finnmarkseiendommen hadde hevdet. Finnmarkseiendommen hadde likevel adgang til å kreve avgift med hjemmel i finnmarksloven § 27. Ombudsmannen tok ikke stilling til avgiftens størrelse, og heller ikke om klageren kunne påberope seg individuelle rettigheter på grunnlag av hevd eller alders tids bruk. Spørsmålet om slike rettigheter forelå, måtte eventuelt bringes inn for Finnmarkskommisjonen.

I en sak om avkorting i strukturkvote var det spørsmål om «fartøyet» i strukturkvoteforskriften § 12 første ledd siste setning skulle forstås som det konkrete fartøyet som ble tatt ut av fiske, eller det fartøyet som deltageradgangen knyttet seg til. Ombudsmannen kom til at saken kunne bero med den forklaring departementet hadde gitt.

Saken gjaldt inndragning av fangstverdi. Spørsmålet var i hovedsak om saken hadde fått en reell toinstansbehandling, om det var foretatt fiske i strid med gjeldende regler og om det var adgang til å fastsette inndragningen skjønnsmessig. Ombudsmannen la til grunn at klagen hadde fått en reell toinstansbehandling og at det var foretatt fiske i strid med gjeldende regler. Direktoratet ble imidlertid bedt om å foreta en fornyet vurdering av om det forelå hjemmel til å unnlate helt eller delvis inndragning, og om dette i så fall burde skje.

Saken gjaldt inndragning av fangstverdi. Spørsmålet var i hovedsak om adgangen til å få 20 % utgiftskompensasjon hadde vært undergitt en reell toinstansbehandling og om det var adgang til å fastsette inndragningen skjønnsmessig. Ombudsmannen uttalte at dersom et overordnet organ forut for klagesaken kunne sies å ha beordret et underordnet organ til ikke å behandle et sentralt spørsmål i klagesaken og dette var etterkommet, ville det kunne reises spørsmål om klagebehandlingen hadde vært reell. Det var vanskelig å se at salgslaget ved kun å vise til direktoratets instruksjon om ikke å innvilge utgiftskompensasjon i saker der det er uenighet om faktisk kvote, hadde foretatt en selvstendig vurdering. Ombudsmannen uttalte også at tidligere saker talte for at det kunne være hjemmel for å unnlate hel eller delvis inndragning i en sak som denne. På denne bakgrunn ble direktoratet bedt om å foreta en fornyet vurdering.

Saken gjaldt gyldigheten av Fiskeridirektoratets vedtak om å ilegge A et overtredelsesgebyr på kr 9 197 684 som følge av biomasseoverskridelse, jf. akvakulturloven § 30 jf. reaksjonsforskriften § 9 og § 10. Ombudsmannen kom til at det var begrunnet tvil knyttet til om Fiskeridirektoratets ileggelse av overtredelsesgebyret var i tråd med Grunnloven § 96, og ba Fiskeridirektoratet om å vurdere saken på nytt.

Saken gjaldt Utlendingsnemndas avslag på krav om dekning av sakskostnader i forbindelse med frafallelse av vilkår om løsning fra tidligere statsborgerskap. Vilkåret ble frafalt av Utlendingsdirektoratet under klagesaksbehandlingen. Ombudsmannen kom til at Utlendingsdirektoratets tilsagn om statsborgerskap på vilkår om løsning fra eksisterende statsborgerskap måtte anses som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a og b. En frafallelse av løsningsvilkåret var dermed i utgangspunktet en endring av vedtaket til gunst for søkeren. Grunnvilkåret for dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36 første ledd var dermed oppfylt. Utlendingsnemnda ble bedt om å behandle sakskostnadskravet på nytt, og i denne forbindelse også vurdere de øvrige vilkårene. Utlendingsnemnda opprettholdt sitt syn i saken og pekte på de økonomiske, administrative og rettslige konsekvensene ved å legge ombudsmannens syn til grunn. Under henvisning til konsekvensene ut over den konkrete saken, oversendte nemnda spørsmålene til Arbeids- og inkluderingsdepartementet for nærmere vurdering. Departementet sa seg enig med Utlendingsnemnda i at tilsagn om statsborgerskap ikke var å anse som et enkeltvedtak, og la i vurderingen avgjørende vekt på reelle hensyn og statsborgerlovens system for innvilgelse av statsborgerskap etter forutgående tilsagn.

Statens landbruksforvaltning (SLF) tilkjente delvis dekning av saksomkostninger som var pådratt i forbindelse med klage på et vedtak i en bopliktsak. I klagen hit ble det anført at SLFs avkortning i omkostningskravet var i strid med bestemmelsen i forvaltningsloven § 36, som gir krav på dekning av vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret et forvaltningsvedtak. Ombudsmannen kom til at SLFs vedtak bygget på en korrekt forståelse av nødvendighetskriteriet i forvaltningsloven § 36.

Saken gjaldt statens erstatningsansvar for ugyldige vedtak. Spørsmålet kom opp i forbindelse med krav om erstatning etter omgjøring av vedtak om ileggelse av merverdiavgift, tilleggsavgift og renter for bruk av utenlandsregistrert motorvogn i Norge. Toll- og avgiftsdirektoratet fant at A likevel oppfylte midlertidigforskriftens vilkår om familiemessig tilknytning til utlandet da det måtte sees hen til avstanden mellom Norge og landet der familien var bosatt, besøkenes regularitet og varighet. Ombudsmannen kom til at tollregionens vedtak ikke kunne anses å skyldes unnskyldelig rettsvillfarelse og at staten derfor ble erstatningsansvarlig for påregnelig økonomisk tap som A ble påført som følge av tollregionens ugyldige vedtak. Etter en ny vurdering av saken tok Toll- og avgiftsdirektoratet ombudsmannens uttalelse til følge, og fant at det forelå ansvarsgrunnlag.

Bidragspliktige hadde betalt for mye i bidrag og satte frem krav om motregning i fremtidig bidrag. På grunn av lang saksbehandlingstid hos bidragsmyndighetene gikk motregningskravet tapt, fordi barnet i mellomtiden hadde fylt 18 år, og det ikke lenger var løpende bidrag. Bidragsmyndighetene avslo bidragspliktiges krav om erstatning. Ombudsmannen kom til at avslaget på kravet om erstatning som følge av feilen, fremsto som klart urimelig og ba om at saken ble behandlet på nytt. Nav Klageinstans Sør tilkjente senere erstatning, da det på tidspunktet for den nye vurderingen ble ansett å foreligge et økonomisk tap for bidragspliktige. Begrunnelsen var at kravet mot bidragsmottakeren var blitt foreldet. Vilkårene for erstatning var da oppfylt.