Etter offentliggjøring av en avtale mellom Sandefjord kommune, en privat part og Staten ba pressen om innsyn i en e-post som var sendt fra rådmannen til bl.a. den private forhandlingsmotparten. Kommunen avslo innsynsbegjæringen med henvisning til at det var tale om et organinternt dokument etter offentlighetsloven § 5 første ledd og fylkesmannen opprettholdt avslaget. Ombudsmannen kom til at e-posten med vedlegg etter utsendelsen til den private forhandlingsmotparten ikke lenger var eksklusivt forbeholdt den interne forvaltningsmessige behandlingen av saken. Det var da vanskelig å se at de legislative hensynene bak offentlighetsloven § 5 første ledd gjorde seg gjeldende, og det var ikke adgang til å unnta dokumentet som organinternt. Fylkesmannen foretok deretter en ny vurdering av innsynsspørsmålet, og traff vedtak om å gi avisen innsyn i e-posten med tilhørende bilag.

Kredittilsynet avslo delvis en begjæring om innsyn i dokumenter som var overlevert til tilsynet fra henholdsvis Statsministerens kontor, Norges Bank og Finansdepartementet i forbindelse med Kredittilsynets undersøkelser i den såkalte «DnB Nor-saken». Etter klage ble avgjørelsen opprettholdt av Finansdepartementet. Ombudsmannens undersøkelse av saken knyttet seg til tre dokumenter. Ombudsmannen uttalte at notatet fra Finansdepartementet ikke kunne anses å være organinternt fordi det ikke var utarbeidet for departementets interne saksforberedelse. Unntaket i offentlighetsloven § 5 første ledd kom derfor ikke til anvendelse for dette dokumentet, og Finansdepartementet ble bedt om å vurdere offentlighetsspørsmålet på nytt. De to øvrige dokumentene ble ansett å være interne saksdokumenter, og utleveringen av dokumentene til Kredittilsynet endret ikke dokumentenes karakter av å være ment for den interne saksforberedelsen. Det ble ikke funnet grunn til å rette innvendinger mot den meroffentlighetsvurderingen departementet hadde gjort for disse to dokumentene. Finansdepartementet fant etter en ny vurdering å kunne gi innsyn i notatet utarbeidet av departementet.

12 av i alt 23 søkernavn til stillingen som personalsjef i en kommune ble unntatt fra søkerlisten. Ombudsmannen var enig i at stillingen som personalsjef ikke er en stilling av særlig offentlig interesse. Fylkesmannen bygde imidlertid på en feil lovforståelse da det ikke ble funnet nødvendig å foreta en konkret vurdering av spørsmålet om offentliggjøring av navnene på de søkerne som hadde trukket seg eller varslet at de ville trekke søknadene.

Fylkesmannen i Finnmark opprettholdt Porsanger kommunes avslag på krav om innsyn i fullstendige søkerlister til stillingene som næringssjef, administrasjonsleder og oppvekst- og kultursjef. Til sammen ble seks navn unntatt fra de offentlige søkerlistene. Ombudsmannen kom til at fylkesmannen ikke hadde foretatt en tilstrekkelig konkret og individuell vurdering av hver søker slik som loven krever. Det knyttet seg derfor begrunnet tvil til om sakene var tilstrekkelig opplyst.

Naturvernforbundet i Finnmark klaget til ombudsmannen over at Kautokeino kommune brukte lang tid på å behandle begjæringer om innsyn i dokumenter knyttet til saker om motorferdsel i utmark. Ombudsmannen kritiserte kommunens tidsbruk ved behandlingen av innsynsbegjæringen, og kommunen ble bedt om å gjennomgå sine generelle rutiner på området. Kommunens behandling av ombudsmannens henvendelser i saken hadde heller ikke vært akseptabel.

En søker til en kommunal lederstilling mente han var blitt diskriminert ved tilsettingen, og klaget saken inn for Likestillings- og diskrimineringsombudet. Både kommunen og fylkesmannen la til grunn at kommunens dokumenter i saken som gjaldt klagen til ombudet var underlagt taushetsplikt, og nektet derfor innsyn i dokumentene. Fylkesmannen la bl.a. til grunn at selve den omstendighet at en navngitt person hadde klaget til ombudet var en opplysning om «noens personlige forhold». Ombudsmannen kom til at grunnlaget for klagen til Likestillings- og diskrimineringsombudet neppe kunne anses taushetsbelagt. Opplysningen om at vedkommende hadde klaget til ombudet kunne derfor heller ikke være undergitt taushetsplikt. Fylkesmannen ble bedt om å behandle innsynssaken på nytt. Etter en fornyet vurdering ga fylkesmannen innsyn i dokumentene.

A var 9 år da han kom til Norge i 1989, og han har bodd her siden uten å reise til hjemlandet. Han ble straffedømt i 2001 og 2003. I 2005 fikk han en dom på 8 års fengsel for alvorlige narkotikalovbrudd, og han ble deretter utvist. Spørsmålet i saken var om utvisningsvedtaket var uforholdsmessig i forhold til klageren selv, jf. utlendingsloven 24. juni 1988 nr. 64 § 30 tredje ledd. Ut fra blant annet foreliggende rettspraksis om utvisning overfor utlendinger som har kommet til Norge i ung alder, kom ombudsmannen til at det knyttet seg vesentlige tvilsspørsmål til skjønnsutøvelsen (forholdsmessighetsvurderingen). Klagesaken burde derfor ha vært behandlet i nemndmøte med tre medlemmer, ikke av nemndleder alene. Utlendingsnemnda behandlet deretter saken på nytt i nemndmøte uten personlig fremmøte. Nemnda fant ikke grunn til å omgjøre utvisningsvedtaket. Det ble lagt stor vekt på forholdets alvor.

Saken gjelder spørsmålet om Karmsund Havnevesen IKS er omfattet av offentleglova. Ombudsmannen kom til at Karmsund Havnevesen IKS er omfattet av offentleglova. Det ble særlig lagt vekt på formålet med selskapet og at oppgavene knyttet til forvaltning og myndighetsutøvelse innenfor sjøområdet utgjør en ikke ubetydelig del av virksomheten, samt at en stor del av omsetningen skriver seg fra havneavgifter fastsatt og innkrevd i medhold av lov. Fylkesmannen omgjorde deretter sitt eget vedtak, og traff nytt vedtak om at Karmsund Havnevesen er omfattet av offentleglova.

En lokal dyrevernnemnd ga delvis innsyn i en rapport med tilhørende bilder fra en inspeksjon av hundehold. Etter inspeksjonen traff dyrevernnemnda vedtak om å redusere antallet hunder. Mattilsynets regionkontor konkluderte med at dyrevernnemnda ikke hadde brutt taushetsplikten ved utlevering av rapporten. Den manglende dokumentasjonen av hvordan begjæringen om dokumentinnsyn ble behandlet av dyrevernnemnda, har vanskeliggjort ombudsmannens etterprøving av saken. Det er likevel grunn til å konkludere med brudd på taushetsplikten ved at opplysninger om en persons straffbare handlinger er gitt ut. Selv om navnet var sladdet, inneholdt inspeksjonsrapporten og vedtaket ellers nok informasjon til å identifisere vedkommende. På grunn av konkrete forhold var det nærliggende å anta at de som hadde bedt om innsyn i bildene fra inspeksjonen allerede kjente vedkommendes identitet. I et slikt tilfelle var også utleveringen av bildene i strid med taushetsplikten, selv om bildene i seg selv ikke identifiserte personen.

Sandefjord kommune inngikk avtale med en privatperson (A) og staten om salg av eiendom. Mens forhandlingene ennå pågikk, orienterte ordføreren formannskapet om saken. Orienteringene ble gitt for lukkede dører. Det ble imidlertid ikke fattet noe formelt lukkingsvedtak, og saken var heller ikke nevnt i sakslisten eller møteboken. Kommunen mente at saken ikke var omfattet av møtebokføringsplikten, og at den dessuten var underlagt taushetsplikt av hensyn til A mens forhandlingene pågikk. Ombudsmannen kom til at ordførerens orienteringer til formannskapet måtte anses som ledd i saksbehandlingsprosessen som førte til den endelige avtalen mellom kommunen, A og staten. Saksbehandlingsreglene for folkevalgte kommunale organer kom derfor til anvendelse. Formannskapet skulle uttrykkelig tatt stilling til om orienteringen skulle skje for lukkede dører. Saken skulle også vært protokollert i henhold til «god protokollskikk».