Uttalelser

I de sakene som har vært tatt opp til nærmere undersøkelse vil Sivilombudet gi uttrykk for sin mening om saken i form av en uttalelse. Hun kan peke på at det er begått feil eller forsømmelse fra et forvaltningsorgan eller en tjenesteperson. Undersøkelsen kan også ende med at ombudet finner at det ikke er gjort feil.

De fleste uttalelsene er offentlige og legges ut fortløpende på nettsidene. Det forekommer likevel at uttalelser ikke blir publisert på grunn av personvernhensyn.

Frem til 1. juli 2021 var navnet vårt Sivilombudsmannen, og det vil derfor stå i tidligere uttalelser.

Viser 1610 av treff for søk på

Statens legemiddelverks saksbehandling i klassifiseringssaker – spørsmål om enkeltvedtak og forskriftsendring

Statens legemiddelverk omklassifiserte produktet X fra handelsvare til legemiddel. Markedsføreren av produktet påklaget avgjørelsen, men klagen ble avvist av Helse- og omsorgsdepartementet. Avvisningen ble begrunnet med at omklassifiseringen ikke var å anse som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2, men en «ren subsumsjon» under legemiddelloven § 2. Saken reiste også spørsmål om omklassifisering av produkter oppført i klassifiseringsforskriften. Ombudsmannen uttalte at Legemiddelverkets klassifisering og omklassifisering av legemidler er å anse som enkeltvedtak. Forvaltningslovens saksbehandlingsregler for slike vedtak, herunder reglene om klage, må derfor følges. Endringer i listen over stoffer, droger, preparater eller urter i klassifiseringsforskriften må følge forvaltningslovens bestemmelser om forskriftsendringer.
Dato for uttalelse: 12.12.2008 Saksnummer: 2008/191 Publisert: 06.05.2009

Dispensasjon etter plan- og bygningsloven – spørsmål om det var gitt tilstrekkelig begrunnelse og om saken var godt nok opplyst

Sakens problemstilling var om Fylkesmannen i Hordalands vedtak med avslag på søknad om dispensasjon fra LNF-formål i kommuneplanens arealdel og byggeforbudet i plan- og bygningsloven (plbl.) § 17-2 var begrunnet i samsvar med kravene i forvaltningsloven § 25 og ulovfestede krav til forsvarlig saksbehandling. Herunder var det spørsmål om fylkesmannen hadde gitt en tilfredsstillende begrunnelse for hvorfor klagerens anførsel om usaklig forskjellsbehandling ikke kunne føre frem. Videre var det spørsmål om saken var tilstrekkelig opplyst uten befaring, jf. forvaltningsloven § 17. Ombudsmannen kom under tvil til at fylkesmannens begrunnelse for avslaget oppfylte kravene til begrunnelsens innhold. Imidlertid måtte fylkesmannen ta stilling til klagerens anførsel om at plbl. § 17-2 tredje ledd nr 3 om unntak for oppføring av brygge på bebygd eiendom til sikring av atkomst kom til anvendelse. Det ville også vært en fordel om fylkesmannen hadde befart eiendommen. Ombudsmannen hadde ikke vesentlige innvendinger mot den forklaringen som var gitt til spørsmålet om usaklig forskjellsbehandling.
Dato for uttalelse: 26.3.2009 Saksnummer: 2008/985 Publisert: 05.05.2009

Barneverntjenestens oppfølgningsansvar overfor barnets mor etter omsorgsovertakelsen

En mor ønsket oppfølgning fra barneverntjenesten etter omsorgsovertakelsen, jf. barnevernloven 17. juli 1992 nr. 100 § 4-16, men fylkesmannen var enig med kommunen i at det ikke forelå plikt til slik oppfølging før saken var endelig avgjort. Etter at det herfra ble stilt spørsmål om denne lovforståelsen, kom fylkesmannen til at kommunens oppfølgingsansvar inntrådte før det forelå rettskraftig dom, noe ombudsmannen var enig i. Ombudsmannen hadde likevel kritiske bemerkninger til at fylkesmannen ikke kunne se at kommunen hadde opptrådt i strid med lovbestemmelsen.
Dato for uttalelse: 15.10.2008 Saksnummer: 2008/1018 Publisert: 05.05.2009

Sittetid i politiets arrester – forholdet til forskriftens krav om overføring innen to døgn m.v.

Ombudsmannen ba av eget tiltak om en redegjørelse fra Politidirektoratet for utviklingen i sittetiden i politiets arrester etter 1. juli 2006. Av Politidirektoratets svar fremgikk det at alle landets politidistrikter hadde oversittet overføringsfristen på to døgn i den aktuelle ettårsperioden. Det samlede antallet fristoversittelser var på 2 592, med store variasjoner mellom politidistriktene. Ombudsmannen uttalte at det samlede antallet fristbrudd var betydelig og i seg selv meget urovekkende. Han ga også uttrykk for at det ga grunn til bekymring at antallet fristbrudd så ut til å ha økt betydelig i mange av politidistriktene fra 2005 til 2006/2007. Ombudsmannen understreket at politiet og kriminalomsorgen har et felles ansvar for å sørge for at overføring fra politiarrest til fengsel skjer innen fristen på to døgn. Det ble videre pekt på betydningen av at politidistriktene har egnede verktøy for å registrere sittetiden i politiarrestene, som det er enkelt å hente tallmateriale og statistikk ut av. Kriminalomsorgens sentrale forvaltning (KSF) ble i eget brev bedt om å understreke overfor fengslene deres plikt til også å ta imot pågrepne personer. Det ble samtidig bedt om retting av feil i retningslinjene for kriminalomsorgen. KSF kom tilbake til saken og opplyste at fengselets plikter i forhold til pågrepne var innskjerpet. Det fremkom videre at retningslinjene ville bli revidert.
Dato for uttalelse: 29.4.2008 Saksnummer: 2007/1097 Publisert: 03.05.2009

Soningsforholdene for en krevende innsatt – langvarig utelukkelse fra fellesskapet

Klageren hadde sonet en lang rekke dommer og ble oppfattet som en vanskelig innsatt. Under siste soning ved fire forskjellige fengsler var han i praksis utelukket fra fellesskapet helt eller delvis i nesten ett år, med unntak av 16 dager i en fellesskapsavdeling. Klagen til ombudsmannen gjaldt blant annet bruken av isolasjon og manglende aktivitets- og fritidstilbud. Ombudsmannen uttalte at de lange periodene med begrenset fellesskap ga grunn til bekymring. I perioder med isolasjon må innsattes særlige behov søkes ivaretatt etter en individuell vurdering, og kriminalomsorgen ble oppfordret til å gi soningen innhold også for krevende innsatte. Ombudsmannen ga uttrykk for at det var positivt at Kriminalomsorgen region sør ville se nærmere på fengslenes bruk av vedtak om delvis utelukkelse fra fellesskapet etter straffegjennomføringsloven § 37. På generelt grunnlag ble kriminalomsorgen oppfordret til å arbeide videre med å forebygge uønsket atferd fra krevende innsatte slik at lengre perioder med isolasjon så langt som mulig kan unngås.
Dato for uttalelse: 10.11.2008 Saksnummer: 2007/1493 Publisert: 02.05.2009

Reaksjon grunnet urinprøvenekt – kravet til vurdering av individuelle forhold

A ble utelukket fra fritidsfellesskapet i fengselet og fratatt retten til å ha TV på cella i 10 dager, fordi han nektet å etterkomme et pålegg om å avlegge urinprøve. Det ble ikke tatt hensyn til hans påstand om at han i en tidligere ombudsmannssak hadde fått et generelt fritak fra plikten til å avlegge urinprøve under opphold i fengsel grunnet psykiske problemer. I klagen hit ble det bl.a. stilt spørsmål ved grunnlaget for ileggelsen av reaksjonen. Det ble presisert overfor klageren at ombudsmannen ikke har myndighet til å gi noe generelt fritak fra å avlegge urinprøve i fengsel, og at det var vanskelig å se at tidligere uttalelser kunne oppfattes slik at dette var gjort. Ombudsmannen fant ikke grunnlag for å rette avgjørende rettslige innvendinger mot reaksjonsvedtaket, men presiserte at kriminalomsorgen har plikt til å foreta en konkret vurdering av om den innsatte kan sies å ha tilstrekkelig grunn til å nekte å avgi urinprøve. Plikten skjerpes dersom psykiske problemer anføres som grunnlag for nektelsen. Ombudsmannen uttalte også at innsatte som anfører personlige forhold eller psykiske problemer som grunnlag for en slik nektelse, må få informasjon om at slike forhold vil kunne få betydning for reaksjonsfastsettelsen dersom de dokumenteres, enten på forhånd eller i rimelig tid etter at nektelsen har funnet sted. Regionalt nivå i kriminalomsorgen ble bedt om å følge opp synspunktene i uttalelsen overfor fengslene i regionen, både når det gjaldt plikten til å foreta en konkret vurdering av grunnlaget for urinprøvenektelse og med hensyn til informasjonsansvaret overfor de innsatte. Regionen oversendte senere kopi av et brev til enhetene i regionen, der de ble bedt om å studere og innrette seg etter uttalelsen og bekrefte at særskilt fremhevede punkter var fulgt opp.
Dato for uttalelse: 24.4.2008 Saksnummer: 2007/504 Publisert: 01.05.2009

Glassvegg som kontrolltiltak ved besøk i fengsel fra utenlandske statsborgere

En varetektsinnsatt utlending ble innvilget besøk fra sin mor og samboer. Kriminalomsorgen fattet samtidig vedtak om at det skulle benyttes glassvegg som kontrolltiltak. Vedtaket var blant annet begrunnet med at de besøkende var utenlandske statsborgere og at deres vandel ikke lot seg kontrollere. Det var på vedtakstidspunktet ikke gjort undersøkelser for å avklare om vandelen faktisk lot seg kontrollere. I klagen hit ble det anført at vedtaket var i strid med straffegjennomføringsloven og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8. I lys av diskrimineringsforbudet i EMK og det grunnleggende forbudet mot usaklig forskjellsbehandling i norsk forvaltningsrett, uttalte ombudsmannen at en forskjellsbehandling av norske og utenlandske besøkende vil mangle saklig begrunnelse dersom det viser seg at det er mulig å kontrollere vedkommendes vandel. Ettersom det ikke var undersøkt om vandelen lot seg kontrollere i dette tilfellet, kunne saken ikke sies å ha vært godt nok opplyst på vedtakstidspunktet. Sett i sammenheng med den manglende vurderingen av om mindre inngripende kontrolltiltak ville være tilstrekkelig for å ivareta kontrollhensynet, knyttet det seg begrunnet tvil til forhold av betydning i saken. Ombudsmannen ba derfor regionen om å vurdere spørsmålet på nytt i den grad klageren fortsatt var underlagt glassvegg som kontrolltiltak ved besøk. Kriminalomsorgens sentrale forvaltning ble i eget brev bedt om å undersøke mulighetene for kontroll av utenlandske statsborgeres vandel og eventuelt etablere rutiner for fengslenes gjennomføring av slik kontroll. Kriminalomsorgens sentrale forvaltning undersøkte deretter praksis på området og konstaterte at den fremsto som lite ensartet. I brev til alle regionene i kriminalomsorgen ble det på denne bakgrunn gitt en nærmere regulering av fremgangsmåten for kontroll av utenlandske statsborgeres vandel i forbindelse med besøk til norske fengsler. Regionen opplyste senere at klageren først var blitt overført til et fengsel tilhørende en annen region, og deretter til soning i hjemlandet.
Dato for uttalelse: 14.3.2008 Saksnummer: 2007/447 Publisert: 30.04.2009

Påstand om forhåndsdømming i avslag på søknad om permisjon fra fengsel

Under soning i en åpen avdeling ble A siktet for nye straffbare forhold og tilbakeført til soning på høyt sikkerhetsnivå. Klagesaken gjaldt primært Kriminalomsorgen region nords avslag på As senere søknad om velferdspermisjon. Begrunnelsen inneholdt uttalelser om de nye straffbare forholdene. A hevdet at uttalelsene var en forhåndsdømming i strid med blant annet uskyldskravet i Den europeiske menneskerettskonvensjon art. 6 nr. 2. Ombudsmannen kritiserte regionens formuleringer knyttet til siktelsen. Det samme gjaldt lignende formuleringer i fengselets avslag på søknad om ordinær permisjon. Begrunnelsene var neppe konvensjonsstridige slik forholdene lå an, men de var uansett i strid med god forvaltningsskikk. Det var imidlertid ikke rettslig grunnlag for å kritisere at A ikke fikk innvilget permisjoner.
Dato for uttalelse: 30.9.2008 Saksnummer: 2007/1869 Publisert: 30.04.2009

Undersøkelse av forholdene i Vadsø fengsel

I etterkant av ombudsmannens besøk i Vadsø fengsel 27. september 2007, ble Kriminalomsorgen region nord bedt om å besvare en rekke spørsmål. Disse var knyttet til fengselets bruk av dobbeltceller generelt sett og særlig bruk av en dobbeltcelle uten toalett, bruken av åpne telefonbokser, mulighetene for fysisk aktivitet ved de lukkede avdelingene og bemanningssituasjonen. Ombudsmannen var kritisk til de materielle forholdene i fengselet, særlig fengselets bruk av dobbeltcellen uten andre toalettfasiliteter enn en dobøtte. Regionen var ikke kjent med denne cellen fra før og tok straks affære. Ombudsmannen uttalte at verken tilsynsordningen eller interne rapporteringsrutiner innen kriminalomsorgen hadde vært gode nok og oppfordret Kriminalomsorgens sentrale forvaltning til å se nærmere på eventuelle tiltak på disse områdene. Mangelfullt renhold, slik det var beskrevet i en tilsynsrapport fra kommunen etter forskrift om miljørettet helsevern, indikerte vedvarende bemanningsproblemer og utilstrekkelig styring over tid. Ombudsmannen understreket at lav bemanning, høyt sykefravær og stor bruk av ufaglærte i kombinasjon er særlig problematisk. Videre hadde ombudsmannen merknader til bruken av telefonbokser for de innsatte og til muligheten for fysisk aktivitet ved de lukkede avdelingene.
Dato for uttalelse: 6.8.2008 Saksnummer: 2007/1089 Publisert: 28.04.2009