En tiltakshaver ønsket å oppføre tilbygg til et eksisterende næringsbygg som strakk seg delvis inn på naboens tomt. Fylkesmannen i Aust-Agder omgjorde Grimstad kommunes vedtak og ga byggetillatelse som omsøkt. Sakens tema var om bygningsmyndighetene burde ha avvist søknaden under henvisning til at det privatrettslige forholdet ikke var avklart. Ombudsmannen kom til at tiltakshaveren i dette tilfellet burde ha ansvaret for å avklare det privatrettslige før byggesaken ble behandlet, og at bygningsmyndighetene derfor burde ha avvist saken. Fylkesmannen ble bedt om å behandle saken på nytt. Fylkesmannen behandlet saken på nytt og omgjorde vedtaket slik at byggesøknaden ble avvist.

Spørsmål om plan- og bygningsloven § 66 nr. 1 kom til anvendelse, slik at Fylkesmannen i Vestfold i en byggesak prejudisielt skulle ha tatt stilling til om veiforbindelsen til tomta var «sikret». Ombudsmannen kom til at det ikke kunne rettes rettslige innvendinger mot fylkesmannens oppfatning om at bestemmelsen ikke kom til anvendelse, da tomta før omsøkte byggetiltak var sikret atkomst.

Uttalelsen gjelder gebyrberegningen for behandling av et privat reguleringsforslag i Bærum kommune. Kommunen hadde ilagt gebyr for full behandling. Klageren mente at han bare hadde fått råd om tilpasning av forslaget med sikte på senere godkjennelse, og at gebyret derfor skulle vært ilagt etter en vesentlig lavere gebyrsats. Det var også spørsmål om gebyret var i samsvar med selvkostprinsippet. Ombudsmannen hadde ikke innvendinger mot den gebyrsatsen som ble valgt. Det var heller ikke grunn til å anta at gebyret oversteg selvkost.

Fylkesmannen i Finnmark stadfestet Karasjok kommunes vedtak om å unnlate å forfølge et ulovlig byggetiltak. Ombudsmannen kom til at fylkesmannen ikke hadde rettslig grunnlag for stadfestelsen, og ba fylkesmannen om å foreta en fornyet vurdering. Fylkesmannen opphevet deretter kommunens vedtak og eget vedtak. Saken ble hjemvist til kommunen for ny behandling i tråd med ombudsmannens avsluttende merknader.

En reindriftssame hevdet at Finnmarkseiendommen – og tidligere Statskog – ikke hadde rett til å kreve avgift ved utvisning av fiskeplass for laksefiske med faststående redskap i sjøen. Under henvisning til uttalelsen i ombudsmannssak 2007/2041 (sak nr. 1 i denne meldingen) ble det lagt til grunn at innkrevingen av avgift var offentlig myndighetsutøvelse og ikke utslag av privat autonomi, slik Finnmarkseiendommen hadde hevdet. Finnmarkseiendommen hadde likevel adgang til å kreve avgift med hjemmel i finnmarksloven § 27. Ombudsmannen tok ikke stilling til avgiftens størrelse, og heller ikke om klageren kunne påberope seg individuelle rettigheter på grunnlag av hevd eller alders tids bruk. Spørsmålet om slike rettigheter forelå, måtte eventuelt bringes inn for Finnmarkskommisjonen.

I en sak om avkorting i strukturkvote var det spørsmål om «fartøyet» i strukturkvoteforskriften § 12 første ledd siste setning skulle forstås som det konkrete fartøyet som ble tatt ut av fiske, eller det fartøyet som deltageradgangen knyttet seg til. Ombudsmannen kom til at saken kunne bero med den forklaring departementet hadde gitt.

Saken gjaldt inndragning av fangstverdi. Spørsmålet var i hovedsak om saken hadde fått en reell toinstansbehandling, om det var foretatt fiske i strid med gjeldende regler og om det var adgang til å fastsette inndragningen skjønnsmessig. Ombudsmannen la til grunn at klagen hadde fått en reell toinstansbehandling og at det var foretatt fiske i strid med gjeldende regler. Direktoratet ble imidlertid bedt om å foreta en fornyet vurdering av om det forelå hjemmel til å unnlate helt eller delvis inndragning, og om dette i så fall burde skje.

Saken gjaldt inndragning av fangstverdi. Spørsmålet var i hovedsak om adgangen til å få 20 % utgiftskompensasjon hadde vært undergitt en reell toinstansbehandling og om det var adgang til å fastsette inndragningen skjønnsmessig. Ombudsmannen uttalte at dersom et overordnet organ forut for klagesaken kunne sies å ha beordret et underordnet organ til ikke å behandle et sentralt spørsmål i klagesaken og dette var etterkommet, ville det kunne reises spørsmål om klagebehandlingen hadde vært reell. Det var vanskelig å se at salgslaget ved kun å vise til direktoratets instruksjon om ikke å innvilge utgiftskompensasjon i saker der det er uenighet om faktisk kvote, hadde foretatt en selvstendig vurdering. Ombudsmannen uttalte også at tidligere saker talte for at det kunne være hjemmel for å unnlate hel eller delvis inndragning i en sak som denne. På denne bakgrunn ble direktoratet bedt om å foreta en fornyet vurdering.

Saken gjaldt gyldigheten av Fiskeridirektoratets vedtak om å ilegge A et overtredelsesgebyr på kr 9 197 684 som følge av biomasseoverskridelse, jf. akvakulturloven § 30 jf. reaksjonsforskriften § 9 og § 10. Ombudsmannen kom til at det var begrunnet tvil knyttet til om Fiskeridirektoratets ileggelse av overtredelsesgebyret var i tråd med Grunnloven § 96, og ba Fiskeridirektoratet om å vurdere saken på nytt.

Saken gjaldt Utlendingsnemndas avslag på krav om dekning av sakskostnader i forbindelse med frafallelse av vilkår om løsning fra tidligere statsborgerskap. Vilkåret ble frafalt av Utlendingsdirektoratet under klagesaksbehandlingen. Ombudsmannen kom til at Utlendingsdirektoratets tilsagn om statsborgerskap på vilkår om løsning fra eksisterende statsborgerskap måtte anses som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a og b. En frafallelse av løsningsvilkåret var dermed i utgangspunktet en endring av vedtaket til gunst for søkeren. Grunnvilkåret for dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36 første ledd var dermed oppfylt. Utlendingsnemnda ble bedt om å behandle sakskostnadskravet på nytt, og i denne forbindelse også vurdere de øvrige vilkårene. Utlendingsnemnda opprettholdt sitt syn i saken og pekte på de økonomiske, administrative og rettslige konsekvensene ved å legge ombudsmannens syn til grunn. Under henvisning til konsekvensene ut over den konkrete saken, oversendte nemnda spørsmålene til Arbeids- og inkluderingsdepartementet for nærmere vurdering. Departementet sa seg enig med Utlendingsnemnda i at tilsagn om statsborgerskap ikke var å anse som et enkeltvedtak, og la i vurderingen avgjørende vekt på reelle hensyn og statsborgerlovens system for innvilgelse av statsborgerskap etter forutgående tilsagn.