En standpunktkarakter fra videregående skole var påklaget under henvisning til at det ikke forelå noen vurderingssituasjon som tilsa den gitte karakteren. Fylkeskommunens klagenemnd tok ikke klagen til følge. Det ble ikke gitt noen begrunnelse for vedtaket. Saksbehandleren hos fylkesrådmannen opplyste i ettertid at skolens begrunnelse var mangelfull, men at dette ikke kunne være gjenstand for klage. Ombudsmannen uttalte at fylkeskommunen hadde lagt til grunn feil forståelse av opplæringsforskriften § 5-12 om hva som skal vurderes av klageorganet. Det lå ikke utenfor klagenemndas oppgave å vurdere anførsler om manglende vurderingsgrunnlag og begrunnelse. Ombudsmannen fant flere feil ved den forberedende saksbehandlingen for klagenemnda og at det forelå brudd på nemndas begrunnelsesplikt. Den manglende begrunnelsen var særlig uheldig her, fordi saken gjaldt manglende begrunnelse fra skolen, og fordi det forelå indikasjoner på at ingen av klagerne fikk begrunnelse fra nemnda. Det ble bedt om at saken ble behandlet på nytt. Klagenemnda behandlet saken på nytt. Klagen ble tatt til følge, og saken ble sendt tilbake til skolen for ny vurdering. Skolen vurderte saken på nytt og satte ny karakter.

En elev utøvet vold mot en lærer i påsyn av flere medelever. Skolen informerte senere også andre elever ved skolen om det som hadde skjedd og at hendelsen hadde medført vedtak om utvisning. Etter å ha undersøkt klagen fra den utviste elevens foreldre, kom ombudsmannen til at informasjonen skolen ga, ikke innebar brudd på taushetspliktbestemmelsene i forvaltningsloven.

Lånekassen avslo søknad om bostipend til elev som gikk på rytterlinja på videregående skole. Eleven hevdet blant annet at det på grunn av skoledagenes lengde var nødvendig å bo ved lærestedet. Ombudsmannen kom til at det var uklart hvilke utdanningsrettslige regler Lånekassen hadde lagt til grunn for sin vurdering av skoledagens lengde. Lånekassen ble bedt om å behandle saken på nytt. Ved den nye behandlingen opprettholdt Lånekassen avslaget på søknaden om bostipend.

Spørsmål om Navs praksis med å kreve skriftlig undertegnede søknader på papir og sende vedtak i vanlig brevs form var diskriminerende overfor synshemmede brukere. Etter en gjennomgang av den nye diskriminerings- og tilgjengelighetsloven samt internasjonale konvensjoner om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, kom ombudsmannen til at han vanskelig på et rettslig grunnlag kunne rette eksplisitt kritikk mot dagens praksis i Nav. Han fant imidlertid grunn til å minne om de skjerpede krav til offentlige myndigheter som nå følger av lov og konvensjon, og oppfordret samtidig til en «overoppfyllelse» av lovens tidsfrister.

Nav lokalkontor ble flere ganger kontaktet av As advokat i forbindelse med etterbetaling av barnetillegg til innvilget uførepensjon, uten at han oppnådde å få svar. Etter det som kom frem i forbindelse med undersøkelsen av saken, fant ombudsmannen grunn til å kritisere saksbehandlingen, herunder saksbehandlingstiden, ved to Nav lokalkontor. Det ble også funnet grunn til å kritisere Nav for å ha brukt lang tid på å svare ombudsmannen i saken.

Nav lokalkontor ble flere ganger kontaktet av A da utbetalingen av hans uførepensjon stanset opp. A opplevde at han ikke fikk noen veiledning eller bistand fra lokalkontoret til å finne ut grunnen til at pensjonen uteble. Etter det som kom frem i forbindelse med undersøkelsen av saken, fant ombudsmannen grunn til å kritisere saksbehandlingen ved Nav lokalkontoret, og da i særdeleshet den manglende oppfølgingen og veiledningen av A.

I en sak om fastsettelse av barnebidrag der bidragspliktige er svensk statsborger, anførte bidragspliktige at han på grunn av språkproblemer og manglende juridiske kunnskaper, verken forsto innholdet i vedtakene eller informasjonen han fikk fra Nav. Ombudsmannen kom til at manglende tilbud om bruk av tolk og oversettelse av brev og vedtak fra Nav ikke kunne sees å være i strid med forvaltningsloven eller den nordiske språkkonvensjonen, og fant ikke grunnlag for rettslige innvendinger mot Navs saksbehandling.

I en sak om endring av barnebidrag anførte bidragspliktige at bidragsmyndighetene burde tatt hensyn til hans opplysninger om at bidragsmottakeren hadde inntekter fra «svart arbeid» og dermed skjønnsfastsatt hennes inntekt. Ombudsmannen kom til at Nav burde ha foretatt nærmere undersøkelser av de opplysningene bidragspliktige ga om bidragsmottakerens inntektssituasjon og foretatt en konkret vurdering av om bidragsmottakeren med rimelighet utnytter sin inntektsevne. Nav Klage og anke Midt-Norge ble bedt om å behandle saken på nytt.

Ombudsmannen besøkte i februar 2008 Tromsø fengsel. På bakgrunn av det som fremkom under besøket og øvrig informasjon, ble det stilt flere spørsmål til Kriminalomsorgen region nord om blant annet samiske innsattes rett til å bruke samisk, plassering og aktivitetstilbud for kvinnelige innsatte og helsetjenesten i fengselet. Det ble også bedt om en redegjørelse fra Tromsø kommune for helsetilbudet. Selv om regionen syntes å være seg situasjonen bevisst, understreket ombudsmannen viktigheten av at det ble vurdert aktivt fra kriminalomsorgens side hvilke ytterligere tiltak som kunne iverksettes for å sikre samiske innsattes rett til bruk av samisk og forsvarlige soningsforhold for kvinnelige innsatte. Ombudsmannen ga videre uttrykk for at selv om situasjonen i fengselshelsetjenesten syntes å ha stabilisert seg, måtte kriminalomsorgen og kommunen fortsette arbeidet for å skape et godt samarbeid, og et best mulig helsetilbud for de innsatte. Ombudsmannen har senere mottatt en redegjørelse fra Kriminalomsorgen region nord vedrørende problemstillinger knyttet til samisktalende og kvinnelige innsatte.

Saken gjaldt et fengsels saksbehandlingstid ved behandlingen av en søknad om velferdspermisjon for å delta i en begravelse. Sentralt i saken sto også den måten den innsatte og hans pårørende opplevde å bli møtt på av fengselets ledelse og øvrige ansatte i forbindelse med dødsfallet og permisjonssaken. Ombudsmannen kritiserte fengselet for ikke å ha gitt permisjonssøknaden tilstrekkelig prioritet, slik at muligheten til å få saken klagebehandlet før begravelsen ikke ble godt nok ivaretatt. Saksbehandlingen i fengselet tok altfor lang tid. Det ble påpekt at det ved behandlingen av permisjonssøknader i forbindelse med dødsfall hos personer som står den innsatte nær, er spesielt viktig at kriminalomsorgen er oppmerksom på at soningssituasjonen er spesiell og ofte meget belastende for både innsatte og pårørende. De må derfor behandles med tilbørlig respekt og en profesjonell holdning.