Under soning i en åpen avdeling ble A siktet for nye straffbare forhold og tilbakeført til soning på høyt sikkerhetsnivå. Klagesaken gjaldt primært Kriminalomsorgen region nords avslag på As senere søknad om velferdspermisjon. Begrunnelsen inneholdt uttalelser om de nye straffbare forholdene. A hevdet at uttalelsene var en forhåndsdømming i strid med blant annet uskyldskravet i Den europeiske menneskerettskonvensjon art. 6 nr. 2. Ombudsmannen kritiserte regionens formuleringer knyttet til siktelsen. Det samme gjaldt lignende formuleringer i fengselets avslag på søknad om ordinær permisjon. Begrunnelsene var neppe konvensjonsstridige slik forholdene lå an, men de var uansett i strid med god forvaltningsskikk. Det var imidlertid ikke rettslig grunnlag for å kritisere at A ikke fikk innvilget permisjoner.

I etterkant av ombudsmannens besøk i Vadsø fengsel 27. september 2007, ble Kriminalomsorgen region nord bedt om å besvare en rekke spørsmål. Disse var knyttet til fengselets bruk av dobbeltceller generelt sett og særlig bruk av en dobbeltcelle uten toalett, bruken av åpne telefonbokser, mulighetene for fysisk aktivitet ved de lukkede avdelingene og bemanningssituasjonen. Ombudsmannen var kritisk til de materielle forholdene i fengselet, særlig fengselets bruk av dobbeltcellen uten andre toalettfasiliteter enn en dobøtte. Regionen var ikke kjent med denne cellen fra før og tok straks affære. Ombudsmannen uttalte at verken tilsynsordningen eller interne rapporteringsrutiner innen kriminalomsorgen hadde vært gode nok og oppfordret Kriminalomsorgens sentrale forvaltning til å se nærmere på eventuelle tiltak på disse områdene. Mangelfullt renhold, slik det var beskrevet i en tilsynsrapport fra kommunen etter forskrift om miljørettet helsevern, indikerte vedvarende bemanningsproblemer og utilstrekkelig styring over tid. Ombudsmannen understreket at lav bemanning, høyt sykefravær og stor bruk av ufaglærte i kombinasjon er særlig problematisk. Videre hadde ombudsmannen merknader til bruken av telefonbokser for de innsatte og til muligheten for fysisk aktivitet ved de lukkede avdelingene.

Etter et besøk i Skien fengsel i juni 2007 tok ombudsmannen opp fengselets bruk av innelåsing på cellen av bemanningsmessige årsaker, enkelte sider ved helsetjenesten i fengselet, særlig det psykiske helsetilbudet, og bruk av utdaterte opplysninger om ombudsmannen i fengselets informasjonsmateriell til de innsatte. Ombudsmannen uttalte at straffegjennomføringsloven § 37 sjuende ledd, som åpner for å begrense fellesskapet der «akutte bygningsmessige- eller bemanningsmessige forhold gjør det nødvendig», bare kan begrunne utelukkelse der fellesskap som følge av ekstraordinære omstendigheter ikke vil være sikkerhetsmessig forsvarlig. Det ble videre stilt spørsmål om enkelte sider av fengselets helsetilbud, herunder rutinene for gjennomføring av kartleggingssamtale med lege og sykepleier etter innkomst. Kriminalomsorgens sentrale forvaltning (KSF), som hadde fått oversendt kopi av det avsluttende brevet til Kriminalomsorgen region sør, kom tilbake til saken og opplyste at KSF hadde merket seg ombudsmannens synspunkter. KSF sa seg enig i ombudsmannens forståelse av straffegjennomføringsloven § 37 sjuende ledd, og presiserte at det er tale om en unntaksbestemmelse som skal benyttes med varsomhet. KSF opplyste også at forståelsen av bestemmelsen ville bli understreket overfor de øvrige regionene i kriminalomsorgen

Klagene gjaldt i første rekke Utlendingsdirektoratets lange behandlingstid knyttet til søknader om norsk statsborgerskap for seks søkere fra Rwanda og deres barn. Kripos hadde bedt om at enkelte slike saker skulle stilles i bero etter at rwandiske myndigheter hadde oversendt lister over mistenkte krigsforbrytere i Norge. Søkerne var ikke gjort kjent med årsaken til forsinkelsen (berostillelsen) av hensyn til etterforskningen. Ombudsmannens undersøkelser knyttet seg til saksbehandlingstiden, manglende underretning om forsinkelsen til søkerne og spørsmål om partenes innsyn i korrespondansen i ombudsmannssaken. Ombudsmannen fant ikke å kunne rette rettslige innvendinger mot at adgangen til å stille saker i bero ble benyttet overfor søkere som var mistenkt for alvorlige forbrytelser. Forutsetningen måtte være at det pågikk etterforskning, og utlendingsmyndighetene hadde en viss aktivitetsplikt for å påse at dette var tilfellet når påtaleavgjørelse ikke forelå. Grunnlaget for å berostille søknadene fra familiemedlemmene var derimot uklart, og lengden på berostillelsen kunne vanskelig forsvares. Utlendingsdirektoratets informasjon til samtlige søkere var utilfredsstillende og ikke dekkende for de faktiske forhold. Behandlingen av ombudsmannens henvendelser var heller ikke god nok.

Mange søknader om besøksvisum avslås på bakgrunn av utlendingsmyndighetenes generelle erfaringer med manglende overholdelse av den returforpliktelsen som er knyttet til et visum. Med utgangspunkt i en rekke klagesaker der dette har vært et sentralt tema, ønsket ombudsmannen å undersøke bakgrunnen for Utlendingsdirektoratets utsagn om slike generelle erfaringer med søkere fra ulike land. På forespørsel redegjorde direktoratet blant annet for erfaringene og praksis, for praksisnotater og bakgrunnen for slike notater, for Schengensamarbeidet og det lokale konsulære samarbeidet og for mulighetene til å skaffe sikker informasjon om retursvikt. Det er lite tilfredsstillende at utlendingsmyndighetene henviser til generell erfaring med retursvikt og risikofaktorer uten å kunne underbygge dette nærmere. Slike generelle erfaringer synes imidlertid å ha en relativt bred forankring. Sammenholdt med de metodiske problemene som foreligger i dag, er det ikke rettslig grunnlag for å kreve konkret dokumentasjon. Utlendingsmyndighetene har imidlertid en utfordring når det gjelder å møte publikums opplevelser av forskjellsbehandling og diskriminering, og i å formidle avslag på en måte som er forståelig for søkerne. Utlendingsdirektoratet oppfordres til å arbeide videre med dette feltet.

I forbindelse med behandlingen av As søknad om bosettingstillatelse oppstod det uklarhet om behandlingsgebyret for søknaden var betalt. Ombudsmannen fant grunn til å undersøke politidistriktets rutiner for mottak og registrering av søknader og behandlingsgebyr. Det ble også stilt spørsmål om saksbehandlingstiden og politiets veiledning til søkeren. Ombudsmannen merket seg at politidistriktet hadde endret sine saksbehandlingsrutiner etter at saken ble tatt opp, og ga uttrykk for at endringene syntes påkrevde og formålstjenlige. Politiets saksbehandlingstid ble kritisert, og på generelt grunnlag ble betydningen av nødvendig veiledning til søkere i utlendingssaker understreket.

I en bortvisningssak ble utlendingens advokat i utgangspunktet gitt en uttalelsesfrist på 18 minutter. Etter anmodning ble fristen forlenget noe. Etter at bortvisningsvedtak var fattet, ble utlendingen gitt en frist på 10 minutter til å begjære utsatt iverksetting. Advokaten ble ikke informert om vedtaket før dagen etter, og da var utlendingen allerede uttransportert. Utlendingsdirektoratets vedtak i klagesaken forelå først etter neste tre år. De særskilte hensynene som gjør seg gjeldende i bortvisningssaker tilsier at det må kunne settes korte frister i forbindelse med saksbehandlingen. Fristene må imidlertid være lange nok til at muligheten til å reagere blir reell. I dette tilfellet var de fristene som politiet i utgangspunktet satte for korte. Advokaten burde videre ha vært informert om vedtaket før fristen for begjæring av utsatt iverksetting utløp. Utlendingsdirektoratets behandlingstid på nesten tre år i klagesaken var klart uakseptabel. Det burde også ha vært sendt foreløpig svar og forsinkelsesmelding under sakens gang.

Utlendingsnemnda v/nemndleder avslo en omgjøringsbegjæring i en asylsak etter at nemnda hadde innhentet spesifikk landinformasjon gjennom Landinfo og den norske ambassaden i vedkommende land (Landinfo-respons). Klageren, som først fikk innsyn i responsen etter at avslaget var truffet, var kritisk til blant annet utformingen av informasjonen. Ombudsmannen kritiserte nemnda for manglende journalføring av forespørselen til Landinfo og Landinfo-responsen. Det ble også kritisert at klageren ikke fikk innsyn på et tidligere tidspunkt. Ombudsmannen ga uttrykk for at det kunne settes spørsmålstegn ved flere sider ved ambassadens svar, og manglende mulighet for kontroll av svaret ble ansett som lite tilfredsstillende. Det ble imidlertid ikke funnet grunn til å gå videre med den konkrete saken.

I forbindelse med en klagesak om avslag på arbeidstillatelse og utvisning, fremsatte utlendingen og hans advokat flere begjæringer om utsatt iverksetting. Begjæringene ble ikke besvart før klagesaken ble avgjort. Ombudsmannen kom til at de to begjæringene om utsatt iverksetting som var fremsatt av advokaten, ikke var behandlet i samsvar med forvaltningslovens bestemmelser og alminnelige prinsipper om god forvaltningsskikk. Han viste til at det ikke var nedtegnet noe skriftlig om hvordan Utlendingsnemnda hadde vurdert begjæringene, og at det ikke var gitt noen begrunnelse. Det var heller ikke gitt noen tilbakemelding til parten før flere måneder etter at begjæringene ble fremsatt, og da bare indirekte gjennom det endelige vedtaket i klagesaken. Nemndas behandling av klagerens egen begjæring om utsatt iverksetting fremsto heller ikke som fullt ut tillitvekkende. Ombudsmannen ba Utlendingsnemnda om å endre sin praksis på området. Utlendingsnemnda opplyste senere at de interne retningslinjene for klagesaksbehandlingen ville bli endret.

Spørsmål om hvorvidt et pålegg fra avgiftsmyndighetene til avgiftspliktig om å gi adgang til såkalt «speilkopiering» av PC gyldig kunne forankres i merverdiavgiftsloven § 46 annet ledd. Etter det som fremkom i forbindelse med undersøkelsen av saken hos ombudsmannen, ble det konkludert med at merverdiavgiftsloven § 46 – slik den lyder i dag – ikke ga tilstrekkelig hjemmel til å kunne pålegge avgiftspliktig å medvirke til speilkopiering. Skattedirektoratet ble derfor bedt om å vurdere saken på nytt.