I forbindelse med reduksjon fra 100 % til 60 % stilling søkte A om avtalefestet pensjon for resterende 40 % av opprinnelig stilling. Kommunal Landspensjonskasse (KLP) la feil inntektsopplysninger til grunn ved beregning av avtalefestet pensjon for A, slik at A mottok for mye pensjon. KLP krevet tilbakebetaling basert på den ulovfestede læren om condictio indebiti fra A med skylddeling for en mindre del av det totale beløpet som skulle betales tilbake. I vurderingen la KLP avgjørende vekt på at A – etter KLPs syn – ikke hadde vært i god tro med hensyn til størrelsen på de feilaktige utbetalingene hun hadde mottatt. Ombudsmannen var enig i at tilbakebetalingskravet måtte løses etter den ulovfestede læren om condictio indebiti, og kom til at de fleste momentene som typisk vektlegges i vurderingen etter den ulovfestede regelen talte i favør av ikke å kreve tilbakebetaling fra A, med unntak av spørsmålet om god tro. Det var ikke urimelig av KLP, mente ombudsmannen, å forvente at A reagerte da hun mottok et beløp som avvek ikke ubetydelig fra det forhåndsstipulerte beløpet. Ombudsmannen kom til at det var grunnlag for tilbakesøking, men anbefalte at KLP begrenset tilbakesøkingen til halve beløpet av det som var feilutbetalt. Etter en fornyet vurdering av læren om condictio indebiti la imidlertid KLP til grunn at det ikke forelå hjemmel for tilbakekreving av feil utbetalt pensjon i denne saken.    

Voldsoffererstatning var innvilget og utbetalt med kr 60 000 til skadelidte fra Kontoret for voldsoffererstatning. Ved en feil utbetalte Statens innkrevingssentral senere ytterligere erstatning med kr 35 000. Mer enn femten måneder senere ble det sendt forhåndsvarsel til skadelidte med krav om tilbakebetaling. Ombudsmannen kom til at det knyttet seg tvil til om voldsoffererstatningsnemnda hadde foretatt en tilstrekkelig individuell vurdering av tilbakekrevingsspørsmålet. Nemnda behandlet saken på nytt og kom til at det feilutbetalte beløpet likevel ikke skulle kreves tilbake.

Politidirektoratet unnlot å realitetsbehandle klage over politidistriktets vedtak om tilbakekall av retten til å føre motorvogn for en periode av tre år, fordi tidsperioden for tilbakekallet var utløpt. Ombudsmannen uttalte at direktoratet neppe kunne stille som betingelse for realitetsbehandling at klageren hadde en aktuell rettslig klageinteresse, utover sin partsstatus i saken, og at klageren dessuten hadde en aktuell materiell interesse i å påklage vedtaket. Direktoratet ble bedt om å behandle saken på nytt. Ved fornyet behandling av saken traff direktoratet vedtak om at klageren ved gjenerverv av førerett måtte dokumentere sitt forhold til rusmidler, men at det ikke var grunnlag for pålegg om ny førerprøve.

Spørsmål om de ansattes representanter i et styre i et interkommunalt krisesenter var inhabile til å delta ved styrets behandling av et brev fra de ansatte om kritikkverdige forhold ved daglig leders disposisjoner. De to representantene hadde underskrevet brevet sammen med de øvrige ansatte. Når det opprettes organer med interesserepresentasjon, må forutsetningen være at medlemmene har adgang til å fremme de interessene som de representerer. Selv om de ansattes representanter gjennom å underskrive brevet kunne sies å ha gitt uttrykk for en mening om den saken styret skulle behandle, var dette ikke et slikt særegent forhold som var egnet til å svekke tilliten til deres upartiskhet.

Vedtak om å anta to faste forsvarere ved en tingrett og en lagmannsrett. Klageren mente han var usaklig forbigått, og klaget også over nektet innsyn i innstillingene fra sorenskriveren og førstelagmannen ved de to aktuelle domstolene. Det var tvilsomt om Domstoladministrasjonen kunne unnta innstillingene i sin helhet, og ombudsmannen ba om at innsynsbegjæringen ble undergitt en fornyet vurdering. Ombudsmannen fant ellers ikke grunn til å kritisere Domstoladministrasjonens håndtering av antakelsessaken. I lys av de uklare saksbehandlingsreglene ved antakelse av faste forsvarere, og sett hen til at hjemmelssituasjonen for dokumentinnsyn for søkerne ikke er opplagt, anbefalte ombudsmannen at Domstoladministrasjonen tok opp med Justisdepartementet om det kan være grunn til å formalisere reglene for behandlingsmåten av denne type saker. Etter ombudsmannens uttalelse fant Domstoladministrasjonen å kunne gi klageren ytterligere innsyn. Ombudsmannen lot deretter denne siden av saken bero. Senere opplyste Domstoladministrasjonen også at det var igangsatt et arbeid med å utrede saksbehandlingen i saker om antakelse av faste forsvarere.

En sak om bygging av en ca 200 meter lang vei i et område avsatt til LNF-formål i kommuneplanens arealdel ble av kommunen og fylkesmannen behandlet som en dispensasjonssak etter plan- og bygningsloven. Sakens tema var om tiltaket skulle vært vurdert etter forskrift om planlegging og godkjenning av veier for landbruksformål, om det skulle vært utarbeidet reguleringsplan og om det forelå «særlige grunner» for dispensasjon. Fylkesmannens begrunnelse syntes noe knapp, men ombudsmannen kom under tvil til at plan- og bygningsmyndigheten hadde hjemmel til å gi dispensasjon fra arealbruksformålet.

Saken reiste spørsmål om Arbeids- og inkluderingsdepartementet hadde gjort tilstrekkelig for å informere om kompensasjonsordningen for pionerdykkere i Nordsjøen. Slik saken var opplyst, knyttet det seg begrunnet tvil til om departementets tiltak for å informere om kompensasjonsordningen for pionerdykkere hadde vært tilstrekkelig overfor personer som var bosatt i utlandet. I den grad det fortsatt var mulig å søke om kompensasjon, ble departementet bedt om på nytt å vurdere om det burde sendes informasjon om ordningen til alle personer som i den aktuelle perioden har fått utstedt klokkedykkersertifikat i Norge.

Et kommunalt heleid foretak fremmet et forslag til reguleringsplan. Foretakets styreleder var også medlem av kommunens faste utvalg for plansaker og deltok under utvalgets behandling av forslaget. Ombudsmannen kunne ikke se at styrelederen var inhabil etter forvaltningslovens bestemmelser.

Ombudsmannen undersøkte av eget tiltak enkelte sider av saksbehandlingen i Norsk Pasientskadeerstatning (NPE). Undersøkelsene rettet seg mot saksbehandlingstiden, køordningen for nye saker og rutiner for besvarelse av skriftlige henvendelser m.v. Ved avslutningen av saken ga ombudsmannen uttrykk for at saksbehandlingstiden i NPE var uakseptabel lang. Dette var uheldig, blant annet på grunn av den store betydningen sakene har for erstatningssøkerne. De iverksatte tiltakene var etter ombudsmannens syn ikke i seg selv tilstrekkelige til å kunne føre til en vesentlig nedarbeiding av de opparbeidede restansene. Ombudsmannen uttalte at det var behov for at NPE, i samarbeid med Helse- og omsorgsdepartementet, intensiverte arbeidet med å redusere behandlingstiden. Etter ombudsmannens syn knyttet det seg også klare betenkeligheter til køordningen som NPE hadde etablert som en del av sin saksbehandling. Det burde derfor arbeides for å avvikle ordningen så snart situasjonen tillot det. Ombudsmannen uttalte at det i mellomtiden burde etableres rutiner som sørget for at skriftlige henvendelser ble bekreftet mottatt av NPE. Det måtte videre sørges for at det ble sendt orienteringsbrev, forsinkelsesmeldinger og foreløpige svar. Uttalelsen ble avgitt som særskilt melding til Stortinget.

En konkret klagesak reiste blant annet det generelle spørsmålet om studenten, ved klage over karakterfastsetting, kan kreve at begrunnelsen for klagen blir lagt frem for de nye sensorene, jf. universitetsloven 1. april 2005 nr. 15 § 5-3 fjerde ledd. Ombudsmannen sluttet seg til Kunnskapsdepartementets syn om at det enkelte lærested selv må kunne velge om studenten skal kunne fremlegge sin begrunnelse for klagen for de nye sensorene. Dokumentasjonen som følger besvarelsen, må imidlertid ikke bare gi uttrykk for én side av saken. Dersom studentens begrunnelse legges ved klagen, må også de første sensorenes begrunnelse for sensuren fremlegges for de nye sensorene.